Gå til hovedinnhold

Slik er det, så slik bør det vel være?

Det er ganske vanskelig å vite hva det er man diskuterer, når vi sier at vi diskuterer skole. Hvordan henger ting sammen? Hvis man er for/mot et aspekt ved dagens skole og læring, betyr dette at man er for/mot noe annet? Hvis man uttaler seg kritisk, hvor kritisk oppfattes man, og hvordan påvirker dette samtalen? Det er vel nesten ingen som ønsker at skolen skal være akkurat som den er for øyeblikket, men heller nesten ingen som vil forkaste absolutt hele systemet. Men skolesystemet består av så mange elementer, mål og forventninger, mange av dem direkte motstridende, at man skal være veldig tydelig for å være sikker på at man i en samtale faktisk diskuterer samme tema. 

En ting er målene våre: Vi ønsker å for eksempel gi barn gode leseferdigheter, og gi alle barn mer eller mindre like store muligheter til å tilegne seg disse ferdighetene. Vi ønsker at lærere skal ha gode forutsetninger for å gjøre en god jobb, kunne trives på jobben, og få en rettferdig lønn. Vi ønsker at foreldre kan sende barna sine til skolen og føle seg trygge på at de får god og rettferdig behandling, og tilbringer tiden sin der på aktiviteter som på en eller annen måte kan kalles nyttige og meningsfulle. Og så videre. 

Strider noen av målene mot hverandre? Utvilsomt. Finnes det kontraproduktive måter å forsøke å nå disse målene på? Helt sikkert. Vet vi egentlig noe om det finnes andre måter å organisere skolesystemet på, som kanskje kan hjelpe oss å nå disse og andre mål like godt, eller kanskje til og med bedre? Vel, egentlig ikke. 

Hva vi gjør vs hva vi ikke gjør

Jeg vil påstå at vår oppfatning av hva skolen bør og kan være lider sterkt av en mangel på sammenligningsgrunnlag. Rammen som nesten all skolering foregår innenfor er såpass smal at vi vet lite om hvordan andre tilnærminger vil kunne fungere. Jeg skrev første gang om dette for litt over et år siden, og har siden utforsket aspekter ved dette spørsmålet i en rekke innlegg på bloggen (feks her, her, her og her) og intervjuer på podkasten (feks her og her). Så langt så har jeg egentlig ikke hørt noen innvendinger mot dette argumentet som virker spesielt overbevisende. 

Nylig skrev jeg om det som kan kalles blindflekker i en rettighetsbasert utdanningstenkning, om hvordan retten til utdanning kan tolkes på forskjellige måter, og hvordan dagens mest vanlige tolkningsretning snevrer inn hva utdanning skal være og gjør det som er barns rettighet om til en plikt. Dette betyr selvsagt ikke at jeg synes at rett til utdanning er feil. Men jeg synes at vi kan vurdere om ikke vi iblant fanges litt for mye opp i det nettet av forestillinger om hva utdanning bør være og det systemet av lover og rettigheter som skal sikre slik utdanning. En rett burde være et gode. For endel barn, dvs for en stor del av samfunnet, så er det ikke helt åpenbart at retten til utdanning, slik den fungerer idag, er et gode. Jeg aner ikke hva vi faktisk bør gjøre med dette, men jeg tror at skoledebatten og skolesystemet vil tåle at vi anerkjenner dette problemet med mer tydelighet enn vi gjør idag. 

Det er også et problem at vi diskuterer hvordan skole henger sammen med suksess senere i livet, sosial mobilitet, jobb og status, uten å ta hensyn til hvordan disse verdiene utformes av det samme samfunnet. Det er for eksempel et demokratisk problem at politikere mer og mer i stor grad kommer fra en bakgrunn i høyere utdanning. Kun 2 av 10 hadde yrkesfaglig bakgrunn i 2017 (se mer omtale og referanser her). Problemet er nok enda større i andre land (se feks denne kommentaren om situasjonen i USA), men det betyr ikke at vi bare skal si oss fornøyde med å være bedre enn andre. Når politikere skal utforme politikk på skolefeltet, så er det nesten ikke til å unngå at dette preges av deres egen bakgrunn, idealer og mål. Hvordan hadde skolepolitikken sett ut hvis endel av de som skulle utforme den ikke hadde lyktes spesielt godt i skolen selv? (se feks Sandel 2020 for en mer utførlig gjennomgang av disse argumentene, og her for noen interessante kritiske bemerkninger). 

Skole og penger

Et annet spørsmål, som ofte diskuteres, er hvor mye penger vi bør bruke på skole, og hvordan. Et lands skolesystem har definitivt en effekt på økonomien, men denne påvirkningen går også andre veien: Et lands økonomi har stor påvirkning på hvordan skolen organiseres (et tema tidligere drøftet i dette innlegget). Og på et punkt er det mye som tyder på at mer penger inn i skolen ikke nødvendigvis gir bedre læring og skoleprestasjoner (med det forbeholdet at slikt, når alt kommer til alt, er vanskelig å måle). Tall fra 2012, samlet på Ourworldindata.org viser i alle fall ganske tydelig at for eksempel leseferdigheter (målt i PISA-score) øker lite med mer penger investert, så snart man har nådd en viss (uklar) grense. 

Kilde: Ourworldindata.org, Global Education

Hva denne grafene og de tallene som skjuler seg bak den faktisk betyr, er jo ikke så godt å si. Men de forteller oss i alle fall at det er lite automatisk sammenheng mellom hvor mye penger vi bruker på utdanning og hva slags resultater vi får. Det er jo åpenbart, men det tåler å repeteres. Mye av det vi gjør har ikke de resultatene vi liker å fortelle oss at de har (se her for et eksempel, en interessant artikkel om Australias utdanningspolitikk). 

Men igjen, hvilke mål forsøker vi å oppnå, og hvilke prioriteringer vinner til slutt frem? Akkurat som det er vanskelig for et individ eller en familie å tørre å gjøre noe annet enn det som er normen, så er det vanskelig for et land å unngå å la sin skolepolitikk preges for mye av de tendenser som utgjør den internasjonale normen. Internasjonale tester og sammenlikninger har sikkert mye for seg, men de snevrer også inn sammenligningsgrunnlaget og hva vi tar oss tid til å prioritere. 

Hva vi har klart å måle, og hva andre måler, har definitivt en stor påvirkning på hva vi tar med i beregningen når vi skal vurdere om det vi gjør lykkes eller ei. Men hva om det finnes andre måter å gjøre ting på, som ingen tar seg tiden til å prøve ut, siden alle er mest opptatt av å henge med i de internasjonale målingene, og dette gruppepresset gjør alle lite tilbøyelige til å tenke nytt?

Stol på meg, jeg har gjort dette før

Psykologiprofessor Robin M. Hogarth (tidligere omtalt her) har nesten hele sin karriere studert læringssituasjoner og hvordan vi mennesker klarer å lære av våre erfaringer og feil. I sin nye bok, The Myth of Experience, skrevet sammen med Emre Soyer, skriver de om hvor ofte vi mennesker lykkes i denne tilsynelatende enkle oppdateringen av våre oppfatninger og tilnærminger. 

Et klassisk eksempel på hvor galt det kan gå er årelating, som de omtaler i åpningen av boken. I hundrevis av år var dette en ganske vanlig prosedyre i behandlingen av mange sykdommer. Det virker uforståelig på oss idag. Men det er nok dessverre slik vi mennesker ofte fungerer, vi har ikke så lett for å ta inn over oss at de vi alltid har gjort kan være mindre lurt enn vi tror at det er, og dette er en advarsel som det alltid er verdt å ha med seg:

"The potential of lessons of experience to mislead, sometimes with fatal consequences, is a significant problem with the way we humans learn and think. [...] There’s little doubt that experience is indispensable for our decisions in most aspects of our lives. And it can indeed be a reliable teacher. The problem, however, is that it isn’t always reliable. Yet we tend to remain convinced that it is. In certain circumstances, relying strongly on experience can perversely endow us with “knowledge” that makes us unwise, while deceptively making us feel wiser. Instead of giving us the right answers, experience can reinforce the wrong ones. We can make the same mistakes over and over again, and for a long time, without even realizing that we have a problem." (Soyer & Hogarth 2020, kap.1)

Noen vil kanskje mene at slik tvil som dette gjør det vanskelig å gjøre jobben sin, for hvem vet om det man gjør egentlig er riktig. Men vi mennesker er jo aldri helt sikre på om det vi gjør er det riktige, vi har aldri hatt det privilegiet å utføre våre jobber og prosjekter med full trygghet om at vi har rett. Jeg kan arbeide som lærer, og følge rutiner og læreplaner, samtidig som jeg funderer, både profesjonelt og i privaten, på om de metodene jeg bruker og de målene jeg forsøker å oppnå egentlig er så gode. 

Vi gjør det vi kan med det vi har, og å innse at vi har gjort feil eller feilprioritert trenger ikke å oppleves som noe nederlag. Hvis vi skal komme videre i disse samtalene så må vi være villige til å innrømme at dette er en mulighet, og til og med se på det som noe menneskelig og vanlig. De fleste mennesker som noensinne har levd har båret rundt på en hel masse forestillinger som vi idag vil anse som fullstendig skrullete, eller i alle fall temmelig forvirrede. Hva er vel ikke sjansen for at også vi idag går rundt med litt slik bagasje? Hvilke deler av våre daglige selvfølgeligheter vil i fremtiden være våre versjoner av årelating eller heksebrenning?     


-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Sandel, Michael, (2020), The Tyranny of Merit: What's Become of the Common Good? Farrar, Straus and Giroux, Kindle Edition
  • Soyer, Emre & Hogarth, Robin M., (2020), The Myth of Experience: Why We Learn the Wrong Lessons, and Ways to Correct Them, PublicAffairs

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Hjemmeundervisning og fellesskolen: en mulig fredelig sameksistens?

De siste ukene har jeg i mange samtaler her og der opplevd å forsvare to grupper, som er antatt å være svært ulike: De som ønsker å beskytte fellesskolen, og de som ønsker å forsvare retten til hjemmeundervisning.  Virker dette selvmotsigende? I mitt hode fremstår dette nesten som det stikk motsatte, som en naturlig konsekvens av det som begynner å bli en temmelig lang og intrikat tankerekke. Jeg skal forsøke å gi en liten kortversjon her.  Men først, en påminnelse: Det finnes alltid mange gode og dårlige argumenter for alle sider av de fleste saker, og enhver ærlig samtaledeltaker har egentlig en slags plikt til å argumentere mot dårlige argumenter, også der hvor disse tilsynelatende støtter ens egen posisjon. Vi bør også sørge for at det er plass for gode argumenter selv der hvis disse støtter opp under posisjoner du kanskje ikke er helt enig i.  Kilde: digitaltmuseum.no Så til saken: Kan man forsvare fellesskolen og hjemmeundervisning på en og samme tid? Ja, så absolutt, vil jeg si.

Leseferdigheter og tegneserier

Nylig ble siste runde med resultater fra PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Norske 10-åringer viser en nedgang i leseferdigheter fra 2016. Jeg skal ikke diskutere denne undersøkelsen her (ser her for et fint blogginnlegg om de nyeste resultatene), men de gjør det fristende å tenke litt stort om leseferdigheter og leselyst.  Hvilke faktorer utenfor skolen er det som bidrar til å styrke eller svekke barns interesse for lesing og leseferdigheter?  Jeg skrev for en stund siden et langt innlegg om lesing, forståelse og relaterte tema , hvor et lite avsnitt handlet om tegneserier. Her er et par avsnitt fra det innlegget:  Mamma og pappa vokste opp på 50- og 60-tallet. På loftet i begge barndomshjem var det en tydelig fellesnevner: lass av tegneserier, fra Donald Duck & Co til Tempo. Det virker nesten som om etterkrigsgenerasjonen badet i tegneserier. Dessuten, tegneserier var kult, selv de kule gutta leste dem, og dette varte i flere tiår.  Store norske