Åpenlys og skjult tvang

Å benytte tvang er kompliserte greier. I hvilke situasjoner bør vi benytte den? Og hvordan skal vi kommunisere tvangen, når vi først har bestemt oss for å benytte oss av den? 

I et klassisk intervju med den slovenske filosofen Slavoj Zizek på Barry Nolans program Nitebeat fra tidlig 2000-tall, drøfter Zizek forskjellige former for tvang. Sett at du er forelder til et barn, og du vil at det skal besøke bestemor på søndagen. Man kan være den gammeldagse typen, "a good, old-fashioned, totalitarian father", som sier: "Du skal besøke bestemor på søndag, om du vil eller ikke!" Tvangen er ytre og direkte, man kan protestere, men ingen virkelig skade er skjedd. Opp mot dette setter Zizek "a tolerant, postmodern father", som sier: "Du vet hvor glad bestemor er i deg, men du må bare besøke henne hvis du selv virkelig har lyst til det." 

Hans enkle poeng i denne sammenheng er at barn ikke er idioter, og de forstår godt at det finnes tvang også i dette andre alternativet. Tvangen er dessuten dobbel, for ikke bare må du besøke bestemor, men i tillegg må du like det. Dette er paradokset som følger med i mange former av tilsynelatende frihet og toleranse: Mange valg er mulige, men vi kommuniserer tydelig at det egentlig bare er et valg som er riktig.  

Så hvorfor insisterer vi på denne slags typen valg, når dette medfører at vi øver stor tvang, og opptrer manipulativt i tillegg? 

Alexander Meyer, i artikkelen "Tvang - skoleforskningens blinde felt" og i boken Det store skolespranget (omtalt her), har på klart vis påpekt hvordan tvang er et premiss i hvordan vi forstår skole. Det vil si, vi tar denne tvangen for gitt, uten at vi egentlig reflekterer rundt hva slags effekt denne tvangen har på elevenes læring. "Problemet er bare at man utvikler en type systemblindhet som gjør at man mister av syne påvirkningen skoletvangen har på elevene og deres læring og trivsel." (Meyer 2020, s.31) Etterhvert har skolen blitt mindre direkte i sin tvang, mindre disiplinær, og den har tilsynelatende blitt friere, med mindre dominerende lærerfigurer. Dette skjer samtidig som vi har fått høyere forventninger til skolen og mer fokus på læringsutbytte. "Læreren er på sett og vis blitt en formelt maktesløs figur i et maktfullt system" (Meyer 2020, s.50)

Meningsfulle og meningsløse aktiviteter

Jeg tror litt av løsningen ligger i å vurdere i hvilken grad de aktivitetene vi tvinger barna til oppleves av dem som meningsfulle eller ikke. Å besøke bestemor er nok ganske sikkert meningsfullt, selv om det kanskje er kjedelig, og tvangen fremstår på den måten ikke som fullstendig uforståelig. Å tvinge barn til å gjøre ting som de ikke forstår poenget med, leder fort til at de mister initiativ og interesse. Ikke alltid selvsagt, for det finnes barn som for eksempel ble tvunget til å spille et instrument og som nå elsker å spille, og det finnes selvsagt de som får en reell interesse for fag de ble introdusert for i skolen. Likevel, hvem tør å påstå at dette er mer enn unntakene? Det er nok av dokumentasjon på at elevenes interesse for skolen og generelle nysgjerrighet går ned jo flere år de befinner seg på skolen (se tidligere innlegg om tema her). Hvor mange barn oppgir vel ikke at gym og friminutt er deres favoritt-"timer" på skolen? Det er de to gangene hvor man beveger seg og bruker kroppen, noe som virker temmelig grunnleggende meningsfullt for de fleste av oss (At andre elever hater gym skal heller ikke benektes, men de er som regel glade i friminutt, hvor de kan leke fritt. Om de da ikke blir mobbet, noe som ofte skjer i friminuttene). 

Noe av det paradoksale er at barn ofte opplever de tingene de selv har valgt som meningsfulle. Barn kan hate å være med i butikken, men om de selv har planlagt en middag så kan en tur til butikken plutselig bli kjempegøy. Et valg mellom to t-skjorter kan være mer enn nok valgfrihet for et lite barn som kler på seg, og opplevelsen av frihet er reell nok, om enn temmelig innskrenket. 

Problemet er at valgene i skolen så ofte er liksomvalg: Du kan gjøre oppgaven på mange forskjellige måter, men du må lære noe om det som er på pensum. Akkurat som med besøket til bestemor så opplever elevene i disse situasjonene egentlig ikke å ha noe valg, selv om det presenteres som om de har det. Det er noe liksomvennlig og manipulativt i en slik måte og forholde seg til barn på, og det er liten tvil om at mange barn faktisk oppfatter dette. 

Er tvang bare utålmodighet?

Hvorfor tvinger vi barn til å gjøre ting? Jeg antar at den aller mest vanlige motivasjonen er vår utålmodighet som voksne: Det er så mye vi antar at barn må lære innen da og da, og løsningen vår er ofte å ta styring over læringsprosessen. 

Hvorfor er vi så utålmodige? Skolifiseringen av samfunnet har snevret inn rammene for hva vi forventer og anser for å være normal utvikling. Det er ikke alltid godt å si om standardiseringens praktiske gevinster oppveier de ulemper og innsnevrede normer som de også medfører. Våre forventninger til barns læring gjør at vi blir stresset om de ikke inntreffer, og vi glemmer at mye god læring ikke sammenfaller med å være den som lærer først.  Hvor mye tvang i læringssammenheng er ikke direkte kontraproduktiv, i og med at den fremmer kortsiktig og instrumentell læring, og gjør oss mindre tilbøyelige til å ta oss god tid og utforske ting vi er interessert i? 

Et annet hensyn, som heller i retning av mer frihet, er hensynet til demokratisk læring. Skolen skal spille en viktig rolle i å forberede fremtidens borgere og forhåpentligvis gi dem et demokratisk sinnelag. Hvordan kan vi få dette til i en skole som i så stor grad preges av tvang og obligatorisk deltakelse? (Hør intervju med Alexander Meyer her, og her er en annen podkastepisode hvor skole og demokrati diskuteres.)

Reformpedagogikken og tvang

Reformpedagogikken, i den grad dette kan sies å være en enhetlig pedagogisk retning (noe som kan diskuteres), fokuserer på barns initiativ, valg og frihet i læringen. Men som vi ser fra det foregående så er ikke konteksten denne friheten utøves i ubetydelig. Hvis vi ender opp med situasjoner som den Zizek beskriver med den postmoderne faren, hvor det egentlig bare finnes et riktig valg bakom den tilsynelatende friheten, hva står vi i så fall igjen med? Kan det ikke tenkes at vi da bare legger til dårlig samvittighet og usikkerhet, uten at vi blir kvitt "alle bivirkningene som skoletvangen forårsaker"? (Meyer 2020, s.31) 

Reformpedagogikken havner således litt mellom to motstridende forventninger, noe blant andre Peter Gray har pekt på. Hvis man har en skole som er obligatorisk, med en læreplan som alle skal følge og hvor skoleløpet avsluttes med en eksamen, hva slags rolle kan i så fall frie valg virkelig spille? Er friheten så viktig at vi ofrer det obligatoriske, eller er de obligatoriske læringsmålene som læreplanen definerer så viktige at friheten må oppgis? 

Og hvis vi velger å beholde en viss grad av frihet, hvordan kan vi kommunisere denne på en slik måte at det i realiteten ikke bare blir manipulativ tvang? Og hvis vi ikke greier det, er det i så fall ikke like greit å gjøre tvangen helt eksplisitt? Hvis man har helt tydelige krav og forventninger, og mener å ha gode grunner for det, hvorfor ikke bare si det klart og tydelig?

Meyers Det store skolespranget tilbyr en veldig interessant mellomløsning, samt en klartenkt analyse av skoletvang, så det er en god plass å starte for å fortsette denne diskusjonen. 

Avslutning

Tvang er en form for makt, og akkurat som med makt generelt, så kan det ikke være snakk om å avskaffe tvang fullstendig, men å benytte oss av den på best mulig måte. Å avskaffe tvang, eller makt, er en altfor uklar målsetning til at det kan lede til særlig kloke avgjørelser. 

Det ville være uklokt å tro at man skal avvikle all tvang i skolen, men det betyr ikke at vi ikke bør tenke nøye gjennom den tvangen vi allerede utøver. Zizek har nok helt rett i at det noen ganger er bedre å være direkte tvingene, enn å manipulere barns følelser og late som om de er frie til å gjøre som de vil. 

----------------------------

Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:

Litteraturliste

• Meyer, Alexander, (2018a), "Tvang - skoleforskningens blinde felt", Bedre Skole, 3/2018 (lenke)
• Meyer, Alexander, (2020), Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats, Universitetsforlaget