Når er det nyttig å være stresset? Finnes det godt stress? Jeg har tenkt litt ekstra mye på dette i de siste dagene, siden vi nylig la ut en podkastepisode hvor jeg sa at det egentlig ikke ser ut til å være noen god grunn til at ungdommer i skolen skal være stresset. I episoden sa jeg det slik: "Jeg vet ikke om stress har noe som helst å gjøre i barns liv" (25min). Like etterpå forsøker jeg å skille mellom anstrengelse og stress, noe som sikkert ikke er et helt tydelig skille, bare et forsøk på å si at selvsagt ikke alt slit og ting som er tungt er negativt. Det er sikkert å be om å bli misforstått, men det er uansett et interessant tema å diskutere.
Et annet, mer relatert problem, er selvsagt kjedsomhet. Kjedsomhet er vel en like vanlig følelse i skolen, litt mer passiv kanskje, men antakeligvis like skadelig, i alle fall i noen av dens former (omtalt her). På samme måte som med stress så kan vi diskutere i hvilken grad det er verdifullt for barn å kjede seg. Her er jeg antakeligvis litt mer tilbøyelig til å mene at barn har godt av dette, men igjen så er det viktig å skille mellom forskjellige former, og det virker ganske klart at ikke alle former for kjedsomhet er like bra eller like skadelige.
-----------------------------
Hva snakker vi om når vi snakker om stress? Og, bør barn jevnlig oppleve å være stresset? I hvilken grad er mange av oss faktisk uenige her, og i hvilken grad er det bare snakk om bruk av ordet stress i snever eller vid forstand?
Mitt eller vårt stress?
I en bok om jenters forhold til stress, Under Pressure: Confronting the Epidemic of Stress and Anxiety in Girls (2019) skiller Lisa Damour mellom godt og dårlig stress, og det er jo greit. Hun skiller også mellom livshendelser, daglig strev, og kronisk stress (s.7). Det understrekes at alle slags endringer i livet per definisjon er stressende. Hun skriver i avslutningen: "Stress, it turns out, rises when our daughters are pushed to operate at the edge of their capacities. It almost always helps girls grow. So long as our daughters know how to restore themselves, and aren't faced with demands that far exceed their emotional and intellectual resources, they should come to recognize that being stretched beyond familiar limits cultivates strength and durability." (Damour 2019, s.2010)
Vi kan bli stresset når det stilles krav til oss. Greit nok, og det kan bety så mangt. Men hvor kommer kravene fra? Hvem har så å si kvalitetssikret kravene, hvis det er de balansen mellom godt og dårlig stress avhenger av? Hva er andelen godt stress i skolen? Damour skriver at "it almost always helps girls grow", noe jeg vil kalle for en hyperoptimistisk teori om skolestress. Er virkelig alle kravene og forventningene som skolen formidler til elevene så gjennomtenkte og konstruktive?
Det er også verdt å diskutere om ordet stress egentlig er et godt ord for å diskutere disse tingene, siden dette begrepet så lett setter problemet i et individuelt perspektiv, og fokuserer mer på symptomet enn på årsakene. Ole Jacob Madsen skriver i sin siste bok Livsmestring på timeplanen (2020): "I altfor stor grad behandler vi stress som en objektiv psykisk eller fysiologisk tilstand hos barn og unge, mens vi i realiteten burde diskutere nytten av stress som begrep for å forstå og hjelpe til med unges utfordringer idag." (kap. Stresset med stress). Altså, er det noe nytteverdi i stressbegrepet? Får det oss til å sette tingene i et fornuftig perspektiv, eller virker ordet mest forvirrende? For eksempel, hjelper ordet stress oss å skille mellom symptom og årsak, dvs mellom selve stresset og det som er stressende?
Madsen skriver videre: "Er det også slik at man i iveren etter å forhindre elevene i å føle stress og press, både introduserer og legitimerer det?" (ibid) Jo mer man snakker om stress som noe man må lære seg å takle, jo mer sier man implisitt at dette stresset er uunngåelig?
Stress får ting til å høres ut som om det er individets ansvar. Som Dana Becker sier det i boken One Nation Under Stress: The Trouble with Stress as an Idea: "Stressbegrepet trekker utsiden inn - på en måte som gjør at vi ender opp med å tro at vi må endre oss selv for å tilpasse oss de samfunnsmessige betingelsene, framfor å forandre betingelsene." (Dana Becker, sitert i Madsen 2019, kap. Stresset med stress). Altså, vi tenker ofte at hvis noen blir stresset av noe, så må den personen finne ut hvordan han eller hun kan takle dette. Hvis du blir stresset av skolearbeid så må du bli flinkere til å få skolearbeidet unna, endre arbeidsvanene dine, eller kanskje endre på egne forventninger til skolearbeidet ditt? Dette gjør det mindre sannsynlig at vi tenker at det faktisk er skolearbeidet i seg selv som er problemet.
Natur og kultur
Nevroendokrinologen Robert Sapolsky, i hans klassiske bok om stress, Why Zebras Don't Get Ulcers, drøfter forskjellen på fysiologisk og psykologisk stress. Han opererer med tre hovedkategorier: akutte fysiske kriser, kroniske fysiske utfordringer, og psykologiske og sosiale forstyrrelser. De to første, som er forholdsvis selvforklarende, finnes overalt i dyreriket (og egentlig også i planteriket), mens den siste er av en litt annen type, mer unik til oss mennesker og våre nære slektninger: "Viewed from the perspective of the evolution of the animal kingdom, sustained psychological stress is a recent invention, mostly limited to humans and other social primates." (Sapolsky 2004, s.5) Denne typen stress er en konsekvens av vår sosiale natur, den skapes sosialt, og mulighetene for hva som kan stresse oss øker i takt med at vårt samfunn blir mer komplisert.
Skolestress er definitivt i den kategorien av fenomener vi kan kalle "sosialt konstruerte." Å si at noe er sosialt konstruert betyr ikke at noe er bra eller dårlig, verdifullt eller ikke. Det betyr bare at dette er et fenomen som oppstår i samfunnet, som en følge av våre handlinger, selv om det kanskje ikke var vår uttrykte mening å skape dette fenomenet. En gammel sosiologisk innsikt kalt thomas-teoremet uttrykker det slik: «If men define situations as real, they are real in their consequences.» (Thomas & Thomas 1928, s.572) Hvis vi antar at noe er stressende, så er konsekvensene virkelig stress, det er ikke bare noe du innbiller deg.
Å si at noe er menneskeskapt på denne måten innebærer jo at det ikke trenger å være sånn. Det betyr heller ikke at vi bør forandre det, men det inviterer i alle fall til en nærmere undersøkelse.
Det er mange kunstige, dvs menneskeskapte ting vi er veldig glade i, eller i alle fall ser nytten i. Malerier, elektriske varmeovner, matematikk, brøkregning. Men det er også en masse kunstige ting som er mindre kjærkomne. Visse dårlige såpeserier, transfett, mye av den reklamen som finnes der ute. Med det forbehold at vi ikke er allmektige, og at det finnes mange dårlige måter å avskaffe noe på, så kan vi likevel fastslå at dette er ting som vi ikke bare må lære oss å akseptere, men som vi må spørre om vi bør akseptere. Vi bør spørre: Kan det være annerledes? Bør vi forsøke å forandre på det?
For å legge på et ytterligere nivå i denne refleksjonen, hinsides hva jeg vil diskutere i dette innlegget les om Chestertons gjerde, som er en nyttig påminnelse.
 |
| Toni Frissell, My shadow, 1944. Kilde: The Library of Congress, Flickr |
Meningsfullt stress?
Jeg synes det er nyttig å tenke på stress som meningsfullt eller meningsløst, det vil si, om vi opplever stresset som meningsfullt eller ikke. Meningsfullt betyr ikke at noe er gøy eller positivt, men om vi skjønner hvorfor vi gjør noe. Dette handler ikke først og fremst om man har valgt stresset selv. Det finnes mye stress påført utenifra som føles meningsfullt på denne måten. Hvis man blir jaget av et aggressivt dyr så føles det veldig meningsfullt å flykte. Hvis man er en middelaldrende mann så føles det noen ganger veldig meningsfullt å sitte i en stol og ikke gjøre noe, eller å gjøre unna en stor ryddesjau, som sikkert virker utrolig kjedelig og meningsløs for en tenåring. Hvis man er en liten smårolling så føles det noen ganger veldig meningsfullt å fylle bøtter med sand, om og om igjen, selv om smårollingen sikkert ikke ville sagt det på denne måten.
Forskjellige aktiviteter føles meningsfulle, og det er definitivt lettere å gjøre noe som er slitsomt eller vondt om det på en eller annen måte føles meningsfullt. Det er ikke tvil om at mange barn og unge finner mye av det de må gjøre på skolen temmelig meningsløst, og jeg er ganske sikker på at dette har mye å si for hva slags stress dette skaper.
Victor Frankl, i sin klassiske bok Man's search for meaning, fra 1949, handler om hvordan mennesker har lettere for å utholde ting, uansett hvor grusomme de måtte være, om man klarer å finne en eller annen mening med det som skjer, om man beholder et eller annet mål eller håp. Det er selvsagt ikke helt uproblematisk å benytte Frankls på skolespørsmålet, men jeg lurer på om ikke måten hele samfunnet tar det for gitt at skole er noe av det nyttigste som finnes for barn og unge, samtidig som den ikke oppleves slik, gjør det veldig vanskelig for elever å finne en slik mening som virker støttende og trøstende.
Et annet, mer relatert problem, er selvsagt kjedsomhet. Kjedsomhet er vel en like vanlig følelse i skolen, litt mer passiv kanskje, men antakeligvis like skadelig, i alle fall i noen av dens former (omtalt her). På samme måte som med stress så kan vi diskutere i hvilken grad det er verdifullt for barn å kjede seg. Her er jeg antakeligvis litt mer tilbøyelig til å mene at barn har godt av dette, men igjen så er det viktig å skille mellom forskjellige former, og det virker ganske klart at ikke alle former for kjedsomhet er like bra eller like skadelige.
Hva med skolestresset?
Vi snakker ofte om barn og unge som om de ikke vet hva som er bra for dem, og dette brukes som et argument for at de bare må holde ut ting de synes er kjedelig, feks endel ting de møter og må lære i skolen. Bare så det er klart, det finnes definitivt det vi kan kalle godt stress i skolen, men jeg er likevel tilbøyelig til å mene at unødvendig mye av skoleaktivitetene er stress av den dårlige sorten, som ikke oppleves meningsfullt, som ikke skaper glede og dermed ikke spesielt god læring (mer om dette her, se også Immordino-Yang 2015 for en forskningsoversikt på sammenhengen mellom følelser og læring).
Lisa Damour, i den overnevnte boken, kommer med diverse forsvar for hvorfor de anstrengelsene vi krever av barn i skolen er bra, og jeg skal forsøke å kommentere noen av disse argumentene her.
Først, at det er ukomfortabelt å strekke seg, å lære noe som er vanskelig: "But many adults and students have collectively lost sight of the reality that getting smarter - like getting stronger - is often an uncomfortable process." (Damour 2019, s.138) Det er selvsagt sant, men problemet med dette argumentet er at det er fullstendig amoralsk, dvs, det sier ingenting om det vi strekker oss imot er spesielt attråverdig.
Hennes syn er som sagt av den hyperoptimistiske sorten. Hun ser ut til å si at skolestresset nærmest per definisjon er av det gode, og at det dermed rettferdiggjør de anstrengelser som kreves: "In truth, being pushed beyond one's comfort zone is often a good thing, and the stress that students encounter at school for the most part happens to be the healthy kind. All growth comes with some discomfort, and we send our children to school precisely so that they will be stretched and improved." (Damour 2019, s.138) Vår moderne måte å forstå skole på er så preget av en masse antakelser om læring, mange av dem fullstendig grunnløse og noen ganger direkte feil, og vi vet i alle fall ikke hvordan andre former for skole ville sett ut i sammenligning, siden slike alternativer nesten ikke finnes.
Hun foreslår å svare omtrent slik når ungdommen klager over stress på skolen: "Yup. I get it. There will always be aspects of school you don't like. But figuring how to succeed under imperfect conditions is a big part of what you learn how to do at school." (Damour 2019, s.140) Ja, barn må lære seg å klare seg under uperfekte situasjoner, det er jeg helt enig i. Men sånn som Damour snakker om skolen her så ser den nesten ut til å være den perfekte uperfekte situasjon, siden det ikke virker som om hun er spesielt interessert i å utforske alternativer.
Mange snakker om skolens krav som en måte å forberede barn og unge til studier og arbeidsliv. Men jeg er jommen ikke sikker på om det er et en-til-en-forhold mellom hva slags ting man øver på som barn og hva man gjør som voksen (diskutert mer i podkastepisoden Må vi fullføre det vi starter?) Som drøftet i denne episoden er det mange kulturer som opererer med veldig fri barneoppdragelse, men som likevel ikke opplever noe underskudd på disiplin og evne til hardt arbeid hos de voksne i den samme kulturen. Jeg har tidligere også skrevet om noen alternative skoler (feks Village Home og North Star) hvor elevene ikke må gjennomføre noen obligatoriske arbeider eller fag. Den gjennomgående tilbakemeldingen som kommer fra tidligere elever på disse skolene, er hvor demotiverte og uinteresserte resten av studentene på universitetet er. Så hvem er det som kommer best forberedt til videre studier?
Eller, som Blake Boles formulerer det: "It’s so much harder to know if a kid coming from conventional school is serious about higher education, because she just finished running an academic marathon. Her motivational machinery needs rest and repair, having been fueled for too long by carrots and sticks. How can we expect her to know what’s best for herself? How can we expect her to be emotionally honest about the prospect of another four years of full-time academics?" (Boles 2020, s.208, se min bokomtale her)
Den mangeåringe koblingen mellom læring, stress og meningsløshet har for veldig mange av oss den effekten at den reduserer vår læringslyst og nysgjerrighet. Hva som ville skjedd med denne læringslysten om vi gjennomgikk en annen form for skole, eller lærte på en helt annerledes måte, er selvsagt nesten umulig å si (se her for en interessant diskusjon av tema).
Avslutning
Som et individ kan vi ikke velge hva slags press vi utsettes for, og iblant så opplever vi press som vi kanskje ikke synes er spesielt kjærkomment, men som tross alt er nyttig og meningsfullt, dvs vi skjønner hvorfor det er der.
Vi trenger alle på en eller annen måte å lære å takle vanskelige situasjoner og motgang, og at slike vansker ofte leder til positiv utvikling og læring. Livet er fullt av slikt, og ingen er tjent med å bli skjermet fra realitetene, eller å lære seg å bruke unnvikelsesstrategier i tide og utide.
Det er noe helt annet å mene at skolen påfører barn og unge en hel masse stress og kjedsomhet som ofte føles meningsløst av de som opplever det, og som også tar bort tid fra andre aktiviteter som like gjerne kunne tilbudt dem meningsfulle utfordringer og vekstmuligheter.
Skal vi unngå alt stress i skolen? Hvis vi tolker begrepet vidt nok, så er dette selvsagt umulig, og vi vil uansett være litt uenige om hvordan begrepet bør brukes. Det som jeg likevel er ganske sikker på, er at det er visse typer meningsløs anstrengelse, hvor barna blir fort frustrerte og lei, som ikke leder til god læring, og følelsen av å ikke strekke til i slike sammenhenger skaper en form for skadelig stress.
Selvsagt, det kan komme noe godt ut av nesten hva som helst, fra at kjæresten gjør det slutt med deg eller at du mister jobben, til at du får kreft eller havner i en alvorlig ulykke. Men det faktum at slike situasjoner iblant lærer en noe viktig, kan likevel ikke brukes som argument i skolens favør. Likevel er en slags forkledt versjon av dette et av de vanligste argumenter for skolen. Skoledebatten blir antakeligvis bedre hvis vi slutter med det.
-----------------------------
Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
- Boles, Blake, (2020), Why Are You Still Sending Your Kids to School?, Tells Peak Press
- Damour, Lisa (2019), Under Pressure: Confronting the Epidemic of Stress and Anxiety in Girls, Ballantine Books
- Immordino-Yang, Mary Helen, (2015), Emotions, Learning, and the Brain: Exploring the Educational Implications of Affective Neuroscience, W. W. Norton
- Madsen, Ole Jacob (2020), Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Spartacus Forlag
- Sapolsky, Robert M., (2004), Why Zebras Don't Get Ulcers, Holt, 3.utg [1994]
- Thomas, William I., & Dorothy S. Thomas, (1928), The Child in America, Alfred A. Knopf