I skoledebatten snakkes det ofte om en motsetning mellom progressiv pedagogikk vs noe som kan kalles kunnskapspedagogikk. Det er selvsagt ikke et helt meningsløst skille, men likevel, en slik motsetning er noe av det minst hjelpsomme og mest misvisende vi har å ty til i denne debatten. Grove inndelinger og antatt gjensidig utelukkende posisjoner har en tendens til å gjøre våre samtaler til meningsløse språkspill.
Jeg har nok selv befunnet meg nærmere et progressivt pedagogisk standpunkt, men samtidig så kjenner jeg meg overraskende sjeldent igjen i meninger som puttes i denne båsen. Det er fryktelig mye rart som går under navnet progressiv pedagogikk, også omtalt som reformpedagogikk. Problemet med slike begreper og skarpe motsetningspar er at de skaper tilsynelatende klare skillelinjer, som er til svært liten hjelp når det kommer til å nyansere og utvide våre meninger om hvordan skolen burde organiseres. Målet er sjelden å endre mening, å snu 180 grader, men heller å finne ut hvilke detaljer som bør justeres, hvilke argumenter som ikke holder mål, hvilke perspektiver man ikke har tatt nok hensyn til så lang, og så videre. Om dette er målet så er det lite hjelp i å diskutere vage motsetningspar.
 |
| Kilde: Kris Carillo, Flickr |
Så, bør vi ha mer elevstyrt prosjektarbeid, eller mer lærerstyrt undervisning, feks såkalt direct instruction? Uten ytterligere spesifisering er et slikt spørsmål fullstendig meningsløst. Joda, jeg tror folk som Daniel Willingham, Paul Kirschner, Natalie Wexler og E.D. Hirsch og andre har rett i at forskningen viser tydelig at god gammeldags undervisning er den beste måten å gi elevene endel former for kunnskaper og ferdigheter (se feks siste, mye omtalte resultat fra denne typen læringsforskning, og Jill Barshays nyttige kommentar). Det er ingenting i veien med tavleundervisning, pugging eller mengdetrening. Og det er faktisk endel i veien med å tro at elevers frie utforskning og kreativt gruppearbeid er en effektiv måte å lære visse typer ferdigheter og fag på.
Problemet er bare at å diskutere skole på denne måten er så forenklende at det blir meningsløst. Det er litt som å skulle si at om man vet en persons posisjon på den politiske venstre-høyre-aksen så vet man hvor personen står i alle politiske spørsmål. De fleste av oss kjenner vel snarere på følelsen å være temmelig enig og ganske uenig på samme tid med partier og enkeltpolitikere.
Å være for kunnskap eller en mer kunnskapsfokusert skole blir ofte sett på som høyrepolitikk. Kjente debattdeltakere i USA som Natalie Wexler og E.D. Hirsch blir ofte antatt å være republikanere, selv om det motsatte er tilfelle. Generaliserende antakelser er sjeldent nyttig om man faktisk er ute etter å lære noe.
Til de som forsvarer mer kunnskap og tradisjonell undervisning, så kan et kritisk oppfølgingsspørsmål være: Greit, det kan vi godt gjøre, gi barna kunnskaper og ferdigheter. Men hvor mye tid skal vi bruke på det? Er det slik at mer undervisning og lærerstyring alltid bedre, eller finnes det et punkt hvor mye blir for mye og hvor skolen begynner å undergrave de impulser den er ment å styrke, som lærelyst, nysgjerrighet og motivasjon? Det er for eksempel et mål at skolegang og undervisning skal styrke elevenes lærelyst og nysgjerrighet. Problemet er bare at vi ikke bare ikke lykkes så godt som vi ønsker med dette, vi mislykkes fullstendig. Så å si alle elever rapporterer lavere interesse og nysgjerrighet jo lengre de går på skolen. Jeg tror ikke vi fikser dette problemet bare ved å justere dagens skole ørlite grann.
Forsvarere av mer kunnskap og tradisjonell undervisning vil nok si at elever som lærer mer også vil være mer motiverte. Motivasjon og lærelyst er en konsekvens av forutgående læring, ikke en forutsetning for læring. Til en viss grad er jo dette sant, og jeg tviler ikke på at elever som går på gode skoler, hvor de lærer grunnleggende ferdigheter og kunnskaper på relativt effektivt vis trives bedre enn de som går på skoler hvor dette ikke skjer. Jeg er likevel grunnleggende skeptisk til denne tilnærmingen, av mange årsaker, men mest av alt fordi denne problematikken unngår de større spørsmålene om hva slags rolle skolen bør ha i samfunnet (ting jeg har skrevet om tidligere, feks her, her, her, her og her).
Selvsagt, påstander av typen "Hva skal vi med kunnskap, nå som vi kan google alt?" er ganske meningsløse. Her er jeg enig med forsvarerne av kunnskap og gammeldags læring. Vi trenger kunnskap for å søke etter informasjon og tenke kritisk. Men jeg tror likevel at ikke dette kan løses med å gå tilbake til en mer lærerstyrt undervisning (noen årsaker til dette har jeg diskutert i dette innlegget). Vi trenger å utforske andre måter å bedrive skole på, som går hinsides gjengse motsetninger.
Etter min mening så er den aller mest interessante alternative skolemodellen vi har tilgjengelig den som Alexander Meyer beskriver i sin bok Det store skolespranget (omtalt her, hør intervju her). Den kombinerer praktisk gjennomførbarhet og stordriftshensyn med noen grunnleggende radikale endringer, og vil potensielt sett kunne medføre både mer trivsel og læring. Veldig kort fortalt så handler det om å gjøre unna all lærerstyrt undervisning på omtrent første halvdel av dagen, mens andre halvdel av dagen er satt til side for fullstendig selvstyrt og aldersblandede elevaktiviteter. Vil noe slikt virke? Vi vet jo ikke, men det er virkelig verdt å forsøke, og Meyer gir oss et godt utgangspunkt.
Mye av det jeg har skrevet om skolen handler om ting vi mister når vi organiserer skole og læring slik vi gjør det idag. Kall det pedagogiske eksternaliteter. Ved å organisere barn i strengt alderssegregerte klasser får kanskje vi lærere det litt lettere når vi skal planlegge og organisere, men vi mister så mye av det læringsrike samspillet som barn i ulike aldre har seg i mellom, som man kan anta at spiller en grunnleggende rolle i utviklingen av sosiale ferdigheter og forståelse. Kan det ikke godt hende at livsmestring er noe man lærer like godt gjennom lek og lignende aktiviteter, gitt at leken er fri, mer aldersblandet, og gitt tilstrekkelig med rom så konflikter og uenigheter både får tid til å oppstå og løses?
Skolen blir på mange måter mer rigid, med tidligere forventninger om bokstavlæring, nasjonal og internasjonal testing som snevrer inn når man skal lære hva, og det blir generelt flere og flere timer for barn og unge i skolen, som Elise Farstad Djupedal har dokumentert (intervju her). I sin helt nye bok Skolens omsorgssvikt gir filosof Ole Martin Moen et ganske overbevisende argument for hvorfor vi har oversett den omsorgssvikt og skade på enkeltelever som skjer i skolen.
Barns fritid er i større grad organisert enn før, med trening, privattimer, musikkundervisning, samt mye tid på data eller mobil. Den lek og sosialisering som man kunne ta for gitt i tidligere generasjoner har dårlige kår. Hvordan kan endringer i skolestrukturen være med på å bedere denne situasjonen? I Alexander Meyers skolemodell ville omtrent halvparten av skoledagen kunne fungere som en slags fritidsklubb, hvor elevene fritt får organisere egne aktiviteter på tvers av trinn. Vi vet idag at lek ikke er bortkastet tid, men noe helt grunnleggende for normal utvikling av sosiale ferdigheter og god psykisk helse. Hva om vi hadde tre timer frilek hver dag på skolen?
Jeg tror jeg vet hva noen lærere og andre voksne tenker her: Det ville aldri gå. Bare tenk på alle de konfliktene dette ville medføre. Elevene ville ikke vite hva de skulle finne på, og snart får vi utagerende elever som ødelegger for alle.
Men hvordan kan vi vite at vi har rett, når vi aldri prøver noe annet? Det finnes nok anekdotiske eksempler på at dette er mulig (se tidligere innlegg feks her, her), men de fleste av oss setter ikke våre overbevisninger på prøve gjennom å utforske slike moteksempler. Skoleforskningen lider av det samme problemet (her, her). I verste fall så låser vi oss fast i et system og en måte å forstå læring på, og så vil alle andre former for læring fremstå som umulige for oss. Jamfør thomas-teoremet: «If men define situations as real, they are real in their consequences.» Det har virkelige konsekvenser å tro at læring best skjer i visse situasjoner, spesielt siden dette får oss til å innrette verden på måter som gjør disse overbevisningene selvoppfyllende. I hvor stor grad er vi fanget i våre egne forestillinger om skolen?
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under: