Gå til hovedinnhold

Hvilken pris er vi villige til å betale for gode skoleprestasjoner?


Et gammelt og fint minne fra fra årene med podkastlytting er da Start Up ble lansert i april 2014. Jeg tror jeg husker at de spilte utdrag av førsteepisoden på This American Life, og jeg satte stor pris på de første sesongene som fortalte om hvordan det var for Alex Blumberg å starte et podkastselskap, alle vansker og pinligheter inkludert. Siden har det blitt litt for mange podkaster å høre på, og jeg falt av lasset med Start Up, helt til jeg i sommer oppdaget at de aller siste episodene nettopp var sluppet, hvor de beskrev overtakelsen av Gimlet Media av Spotify. Men det er ikke Start Up og podkastselskapoppkjøp jeg skal skrive om her.

For jeg oppdaget samtidig at nest siste sesong av podkasten, etter at de hadde fulgt oppstarten av Gimlet, og fulgt diverse småselskaper i sesonger og episoder (totalt 8 sesonger og 93 episoder), som ble sluppet i november og desember 2018, er 7 episoder om Success Academy, Eva Moskowitz's system av skoler i New York. Man er selvfølgelig helt tilgitt om man aldri har hørt om Success Academy, men for min egen del, siden jeg leste en lang artikkel om dette skolesystemet i desember 2017, har jeg vært skremt og fascinert av denne skoleorganisasjonen.

Kort fortalt så er Success Academy et stadig økende antall såkalte charter-skoler (dvs i stor grad finansiert med offentlig støtte, pluss private donasjoner; i 2013 var det omtrent 72 millioner dollar i offentlig støtte og 22 millioner dollar i donasjoner, ref) eid og drevet av Eva Moskowitz (f.1964). Den første skolen ble startet i 2006, og antallet skoler og elever har økt i enormt tempo siden. Flesteparten av skolene ligger i fattigere nabolag i New York-bydeler som Bronx, Brooklyn og Queens. Det er egentlig to hovedgrunner til at skolen har fått veldig mye oppmerksomhet: Den ene er at skolen scorer enormt godt på tester, langt over snittet i staten, og dette med hovedsaklig fargede elever som kommer fra fattige hjem (for talldata, se feks denne rapporten fra 2017 fra Stanfords forskningssenter på læringsresultater, CREDO, og se denne artikkelen fra 2014, som senere har blitt utvidet til en hel bok om skolen, se Pondiscio 2019, og dette intervjuet om boken). Den andre andre grunnen er den veldig strikte disiplinen som holdes i skolen, med stort fokus på å forberede og øve til disse nevnte prøvene (episode 3 gir oss en gjennomgang av disse forberedelsene. Hvis dette er barndommen du har drømt om for sønnen eller datteren din, så hører jeg gjerne fra deg).

I en slik situasjon er folk selvfølgelig delt i deres oppfatninger (se feks denne artikkelen fra The New York Times). Noen ser på Success Academy som redningen, for deres barn, eller for skolens fremtid generelt, mens andre ser på den som en barnefiendlig læringsinstitusjon (og kanskje voksenfiendtlig også, siden frafallet i den i snitt unge lærerstaben er høyere enn ellers, se feks denne artikkelen), hvor man ofrer hensynet til enkeltindividet til fordel for testresultater.

Det helt grunnleggende spørsmålet her, som denne podkastserien får så veldig tydelig frem, og som kanskje ikke stilles tydelig nok og ofte nok er dette: Hva er det vi egentlig ønsker å oppnå med skolen? Det som Success Academy egentlig beviser er at er mulig å heve elevers testscore på standardiserte prøver i ting som lesing og matematikk. Det er det egentlig ikke noe tvil om, for disse skolene gjør det konsistent bedre enn alle andre skoler det er naturlig å sammenligne dem med, og klarer det på nytt og på nytt med hver ny skole som åpnes.

Men akkurat hvor mye kan vi faktisk rettferdiggjøre et så stort fokus på å oppnå slike resultater? Det er jo selvsagt ikke poengsummene på testene i seg selv man er ute etter her, men man antar disse er gode indikatorer på at skolene gjør noe riktig. Hvis dette for deg som leser er en åpenbar sannhet som det nærmest virker tullerusk å skulle tvile på, så vil jeg anbefale at du hører på podkasten. Ikke fordi den har noe entydig svar, eller presenterer noe vanntett argument mot testing, men den får oss til å tenke over menneskelige kostnader ved et ensidig fokus i skolen, og i barns oppvekst mer generelt.

Jeg hadde egentlig tenkt å gå inn på mange eksempler og hendelser fra de syv episodene, men innser at det fort ville blitt veldig langt, så jeg skal her bare ta et par flere tema og diskutere dem kort.

En ting som vi egentlig vet null og niks om er langtidseffektene av denne type skole. Hva gjør det faktisk med barn (og foreldre) som konstant presses og fortelles at disse prestasjonene er veldig viktige, det de trenger for å komme langt i livet, etc? Det er dessuten nok av studier som viser hvor skadelig et jevnt høyt stressnivå er på læring, kognitiv utvikling generelt og vekst, for å nevne noe (Robert Sapolsky har skrevet flere bøker om temaet, se her eller her for noen grunnleggende innsikter). Har barna virkelig godt av dette? De scorer kanskje godt på en test, ja kanskje de kommer inn på videregående pga slik hardkjør i skolen. Men er det faktisk verdt det? Vi er så tilbøyelige til å svare ja på et slikt spørsmål idag at jeg nesten blir litt skremt. Er det ikke noe egenverdi i barns egen trivsel og varierte utvikling som vi ikke er villige til å ofre for en kortere vei til høyere utdanning og godt betalte jobber? (For mer eksempler på hvor vi ikke vil ende opp, les denne artikkelen av George Packer, om den tilspissede kampen om å få plass i gode barnehager i New York, om hvor ekstrem jakten på akademiske prestasjoner og bruken av måling og testforberedelse selv hos de aller minste barna kan bli, og her er en helt ny artikkel av Peter Gray om lignende tema). Man skal heller ikke lete så lenge i menneskelige kulturer for å finne eksempler på ting som er lurt å gjøre litt av, ja kanskje til og med ganske mye, men som likevel blir skadelig når man gjør det for mye. Så hva er for mye skole? For folks liv så kan skolen ganske sikkert virke skadelig, være ganske nøytral, og være en positiv faktor. Så når er den skadelig? Jeg vil faktisk påstå at den er det oftere enn vi tror.

Skole ser dessuten ut til å ha blitt et eksempel på et felt hvor et lurt valg på individuelt nivå blir negativt og skadelig på samfunnsmessig nivå. Hvis du klarer å få ungen din inn på en eller annen god skole, om det er via Success Academy eller andre midler, inn på eliteuniversiteter og alt det som kreves for en lovende karriere, så er jo det positivt for barnet ditt. Men i et samfunn hvor alle streber etter dette får man raskt en inflasjon i verdien til alle disse tiltakene (man må gå på videregående, en bachelorgrad er nesten ikke verdt noen ting, etc), og det som før var en mulighet blir snart en nødvendighet. Det er klart at land som USA har kommet mye lengre enn Norge i denne prosessen, og vi skal være glade for at vi ikke er der ennå. Likevel, dette ser ut til å være prosesser som virker mer selvforsterkende enn vi vil innrømme, og vi må derfor passe oss for å holde tunga rett i munnen når vi argumenterer for og imot aspekter ved moderne utdanning. Et eksempel kan feks være debatten som foregår akkurat nå rundt videregående opplæring, hvordan få flest mulig gjennom (jf Lied-utvalgets NOU "Med rett til å mestre" som nettopp kom ut), men jeg tror jeg må utsette det tema til en annen dag.

Her er en påstand: Jo mer vi tidfester læringsmål, og jo mer vi gjør forskjellig læring og forskjellige ferdigheter avhengige av hverandre, jo større sjanse er det for hvert enkelt barn i skolen å få en eller annen sort av problemer. Det er, for å si det litt flåsete, ingen biologisk mangelsykdom som oppstår om man ikke kan lese når man er blitt sju år gammel, men du å du som problemene i skolen fort baller på seg om dette er tilfellet for et barn idag. Å henge etter er en frykt som lærere, foreldre og elever ofte bærer på, men det er jo en risiko som kun finnes fordi vi har innrettet barndommen og intensivert og planfestet barnelærdommen slik vi har.

I podkasten hører vi noen historier om barn som må en klasse om igjen, om lærere og rektorer som er ekstremt bekymret for en elevs muligheter for å ta høyere utdanning fordi elevens leseferdigheter midt i grunnskolen ikke er akkurat der de ønsker de skal være. Igjen, innenfor systemets logikk så er dette fullt forståelig, noe man gjør fordi man vil barnets beste. Men når vi ikke engang vet  hva som er optimal eller sunn utvikling hos barn, hva de faktisk trenger, hvilke ting som er skadelige og hva de tåler, tør vi da virkelig bare akseptere denne temmelig tilfeldige men mer og mer totalt dominerende utviklingsrytmen som skolen nå trer over barn? 

I sjuende episode er temaet Success Academys videregående skole. Målet her var å opprette en skole hvor ungdommen nå skulle få ta mer styring over egen læring, de svært strikte reglene for oppførsel, kleskode og så videre skulle mykes opp. Problemet var bare at dette endte opp med å skape uro og kaos, og man gikk snart tilbake til den samme type disiplin som man hadde gjennomført på de lavere trinnene (se omtale her). Men noe annet var vel egentlig ikke å forvente når man har gitt barn omtrent null autonomi så langt gjennom skoleløpet? Dette er selvsagt et komplisert tema, og jeg skal forsøke å ikke score altfor billige poenger her, så her er bare et kort utdrag fra New Yorker-artikkelen fra 2017:

"The results of this experiment remain unclear. In 2014, Success opened its first high school, the one on East Thirty-third Street. Moskowitz hoped to create a more relaxed and collegiate environment, with seminars led by experts supplanting classes with pre-formulated lesson plans. There was to be a lot more free time, in which students would be the stewards of their own studies.

“It just didn’t work,” Andrew Malone, the school’s current principal, told me. “There wasn’t an intentional enough gradual release of where they were.” Many of the students slacked off academically, and there was a resurgence of behavioral issues, such as lateness to school, that had been eradicated in the younger grades. “There were a lot of sweatpants,” Malone added. Students accustomed to second-by-second vigilance found it difficult to manage their time when left unsupervised. Malone arrived at the high school in its second year, and decided to “re-set” the culture by instituting stricter and clearer rules."


Mange av disse spørsmålene og situasjonene ser heldigvis ut til å være langt unna ting vi streber med i det norske skolesystemet. Samtidig skal det ikke særlig stor fantasi til for å forestille seg hvordan alle disse hensynene bare vil bli sterkere og sterkere i årene som kommer.

Et siste tema, som ligger nærmere opp til skoledebatter vi finner også i Norge, er spørsmålet om nødvendigheten av disiplin og å stille krav: Skole skal jo ikke være bare moro. Barn må lære seg å gjøre ting de ikke liker. De må få arbeidsdisiplin, slik at de kan fungere ute i arbeidslivet. Å gjøre lekser gir barn gode arbeidsvaner. Slike påstander hører man ofte nok, og slike tanker er også litt av grunnen til at foreldre ser seg villige til å akseptere krav som de Success Academy stiller, og som får oss til å presse barn gjennom et skolesystem de ofte mistrives i. Det er egentlig bra for dem, tenker vi. 

Men ærlig talt, bruker folk i det hele tatt fem minutter på å tenke gjennom hvor ubegrunnet en slik påstand er? Det er likevel en påstand de aller fleste voksne idag med letthet fremfører, med den største overbevisning og selvsikkerhet, som om det var den mest naturlige saken i verden. Men det finnes ingen faktiske bevis eller tegn på at dette stemmer, hvis man ser forbi folks meninger. Hvordan kan jeg tillate meg å hevde dette? Må ikke barn tvinges på skolen i 13 år, pluss 5 år med barnehage, og så kanskje 5 år på universitetet, dvs på en eller annen måte skoleres i minst 23 år, for å bli et velfungerende menneske i dagens samfunn? Hvor stor skade lider man ikke om man går glipp av endel av denne nyttige selvdisiplineringen? 

Jeg overdriver litt her, selvsagt, men det føles bare godt, og egentlig også helt på sin plass, å overdrive dette litt. For samtidig som dette er de allmenne kravene, som vi alle som foreldre og lærere og politikere, streber for å oppfylle, og med minst mulig fravær, og som de fleste unge bare dyttes gjennom med en følelse av nesten absolutt uunngåelighet, så finnes det jo noen som gjør noe annet, uten å bli defekte mennesker av den grunn. Det finnes folk som ikke har gått på skole, eller som går på andre typer skoler eller alternativer til skoler, som begynner tidlig å jobbe eller gå i lære, eller etter noen år tar privatistfag og begynner på høyere utdanning. Hvordan kan det ha seg at disse tankene virker omtrent like fremmede som om vi skulle snakke om å dra på familieferie til Tsjernobyl? Barn som gjennomgår barndommen uten læreplaner lærer faktisk en hel masse, og mange av dem er langt mer glade i å lære, langt flinkere til å gjøre ting på egen hånd, finne ut ting og dyrke sine nysgjerrigheter, enn de som har gått på skole. Problemet med mange av oss voksne er ikke at vi mangler en masse ferdigheter og kunnskaper, men at vi sprader rundt som uvitende bedrevitere med fastlåste meninger og en frykt for å fremstå som dumme. Hvor er det vi fremfor noen annet sted lærer oss frykten av å fremstå som dumme, mon tro?     

Dette er jo enorme tema, som fort blir ideologiske, og vi er mange som har investert mye av vår personlighet i disse tingene. Og vi sender barna på skolen og føler selvsagt et umiddelbart behov for å rettferdiggjøre dette valget. Mitt mål er heller ikke å bli kvitt skolen som sådan, men jeg ønsker inderlig å få folk til å tenke gjennom hvordan de tenker skole, hvilke ting de prioriterer og hvorfor. En god start i en slik selvrefleksjon kan være å nettopp høre disse episodene av Start Up, fordi de tegner opp en mulig fremtid, hva som kan skje om visse verdier og hensyn får stå enerådende i førersetet i skoledebatten. Det, vil jeg mene, må vi for all del forsøke å unngå.


Kilder:

Robert Pondiscio, How the other half learns: Equality, excellence, and the battle over school choice, 2019
Dale Russakoff, "The Secret to Success Academy's Top Notch Test Scores", New York Times, 10.sept 2019
Rebecca Mead, "Success Academy's Radical Educational Experiment", The New Yorker, 10.desember 2017

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol