La oss tenke oss at det plutselig fantes midler og politisk vilje til å utvide hva som finnes innad vårt offentlige skolesystem, hva burde vi forsøke å få til? Hva slags utvidelser synes jeg at vi trenger?
Problemet med all debatt om skole er at den foregår i et nærmest komplett fravær av kunnskap om hva som ville ha skjedd med barn som levde i dagens samfunn, men som ikke gikk på skolen. (se her, her og her for noen tidligere innlegg om tema). La oss holde oss til Norge, og la oss anta at disse ikke ville vært barn i spesielt konservative kristne familier eller en eller annen ideologi som fikk dem til å holde barna hjemme eller sende dem på privatskole. La oss tenke oss helt vanlige barn, gjennomsnittlige på gjennomsnittlig vis, hvordan ville slike barn klart seg annerledes om de ikke gikk på skole? Hva ville de savnet og hva ville de ha fått mer av enn dagens skolebarn? Det er dette spørsmålet jeg mener vi er helt kunnskapsløse om.
Vi kan spørre: Hvor godt funker skolen? Vel, det avhenger av hva man sammenligner den med. Bedre enn barnearbeid på fabrikken? Ja, heldigvis. Bedre enn alt annet barn og unge vil kunne finne på å bruke tiden sin på? Vel, det ville være et lykketreff av dimensjoner om vår nåværende løsning var såpass god. Vi står ovenfor et spørsmål og innser at det er viktige aspekter ved dette spørsmålet som vi mangler kunnskap om. Vel, da skal vi i alle fall være forsiktige med å ha for skråsikre meninger om de løsningene vi allerede tilbyr.
Men greit, nok, alt dette har jeg skrevet masse om på bloggen tidligere. Hva kunne vi ha gjort akkurat nå, om denne nevnte viljen og midlene fantes? Jeg tenkte jeg skulle skrive noen helt konkrete forslag, bare for eksemplets skyld. Det er selvsagt ikke nødvendigvis det beste forslaget, men det ville antakeligvis være bedre enn å ikke gjøre noe, og kan i det minste være noe å diskutere videre.
Noen forslag:
Jeg synes vi burde ha hatt en Sudbury-skole i enhver av de fire-fem største byene i Norge. Elevtallet her ville antakeligvis vært mellom 50 og 100 elever, i alderen mellom 4 og 18 år. I noen litt mindre byer kunne vi ha hatt små North Star-sentre, hvor elevtallet kunne vært mellom 30 og 60, i alderen 12 til 18 år (for info om disse tilnærmingene, se Greenberg 1995, Gray 2013 om Sudbury, og Danford 2019 om North Star, også omtalt her på bloggen.) Jeg ville valgt disse to retningene fordi de gir oss radikalt annerledes skoler, men som likevel ser ut til å virke. Vi burde definitivt også organisere noen eksisterende skoler etter modellen som Alexander Meyer laserer i sin bok Det store skolespranget fra 2020 (omtalt her, hør intervju med Meyer her).
Hvert år starter omtrent 60 000 norske barn i første klasse, og det går til enhver tid omtrent 630 000 barn i grunnskolen (634 674 i skoleåret 2021-22, ifølge UDIR). Av dette er rundt 28 000 barn, omtrent fire prosent, i private grunnskoler. Jeg vil påstå at disse skolene, tross ulike pedagogiske profiler, tross alt er ganske like den offentlige skolen i en hel del, og at de derfor ikke gir oss et virkelig godt sammenligningsgrunnlag for de spørsmål jeg åpnet med.
Så hva om 1-2 prosent av elevmassen gikk på disse alternativene som jeg her nevnte? Det finnes definitivt nok interesse blant foreldre og elever til at det skulle være mulig å få til, men samtidig er det ikke nok elever til å være en reell ulempe for de offentlige skolene.
Dette at dette er såpass små tall at det ikke burde ha særlig å si for de offentlige skolene i byen, er et viktig kriterium. I utgangspunktet skal ikke et eksperiment som dette forstyrre det allerede eksisterende systemet, vi er bare ute etter å parallellt utforske flere muligheter. Et annet viktig kriterium for at dette skal fungere og gi oss mer kunnskap, er at disse alternativene må være fullstendig finansiert av det offentlige. Dette vil være alternative offentlige skoler, for å sikre at elevmassen ikke er selvselektert via skolepenger. Det er klart at visse familier sikkert vil være mer interessert enn andre, noe som kanskje kan modereres med å gjøre inntaket til et lotteri. Men det er nok ikke mulig å unngå disse skjevhetene helt.
Det finnes også en rettslig ramme som et slik offentlig prosjekt kan foregå innenfor: §1-5 i Opplæringslova, den såkalte forsøksloven. I sin helhet erklærer denne lovparagrafen (først innført i 1954, se mer om dette her): "Departementet kan etter søknad frå kommunen eller fylkeskommunen gi løyve til at det blir gjort avvik frå lova og forskriftene etter lova i samband med tidsavgrensa pedagogiske eller organisatoriske forsøk." Det vil si, det er allerede bygget inn en mulighet for å teste ut nye pedagogiske eller organisatoriske forsøk innenfor det norske skolevesenet. Problemet er bare at denne muligheten nesten aldri tas i bruk på en måte som faktisk utfordrer våre antakelser om læring.
Men det finnes altså eksisterende eksempler vi kan støtte oss på, slik at vi ikke trenger å famle i blinde, og som likevel utfordrer våre antakelser om læring. Det fine med de to alternative skolemodellene som er nevnt ovenfor, er at de begge to har eksistert i flere tiår, og det finnes hundre- til tusenvis av mennesker som har gått på slike skoler (mer om dette her og her, og drøftet i dette podkastintervjuet jeg gjorde med Kenneth Danford). Ingenting tyder på at det har gått verre med disse menneskene enn de som har gått i vanlig skole. Mengden av forskning og data er selvsagt liten sammenlignet med den vi har om de som går i vanlig skole, men det er jo nettopp problemet vi her forsøker å adressere, og kan ikke bare tolkes som et motargument.
Jeg tror også det kan gjøres et helt legitimt argument for at vi idag forventer for mange og feil ting av skolen, og at dette undergraver mange av de positive effektene en skole kunne ha, både på individuelt og samfunnsmessig plan. Men så lenge vi ikke kjenner noe alternativ så er det også vanskelig å vite hvilken retning vi helst bør gå i. De som fremhever det faktum at de som fullfører videregående og tar høyere utdanning, i gjennomsnitt lever lengre, tjener mer og har bedre helse, nevner sjelden at dette i alle fall delvis kan forklares med det selvsagt vil gå godt med en som lykkes med det som samfunnet forventer og verdsetter. En slik debatt trenger å suppleres med en diskusjon av signaleffekten i utdanning, og andre måter å komme inn i arbeidslivet på.
 |
| Kilde: Library of Congress |
Litt mer om hvorfor vi burde eksperimentere
Det er altså ikke nødvendig å starte med helt blanke ark om vi vil forsøke alternativer til dagens skole, heldigvis. Det er ingen garanti for at de eksisterende alternativene som finnes der ute er bedre enn dagens norske skole, men noen av dem er utprøvd nok til å være interessante kandidater. De bør utforskes i en norsk kontekst, som en liten delinvestering i å sikre at den norske skolen i fremtiden utfører sin samfunnsrolle på best mulig vis. Det er dessuten viktig å la alternativene være forskjellige nok at vi virkelig får ny kunnskap om hva skolen kan og bør være.
Jeg har skrevet om hvordan lovverk og barns rett til utdanning tolkes snevrere enn hva som er nødvendig, og at det ikke finnes noe internasjonal rett som krever at barn må gå i en skole som ligner dagens skole. En snever tolkning av hva som utgjør "tilsvarende" skolegang fungerer som en effektiv måte å hindre andre skoleformer å vokse frem: Da de ikke i tilstrekkelig grad klarer å overbevise utdanningsbyråkratiet om at de kan sies å være tilsvarende den skole som allerede finnes så vil de ikke bli godkjent. Snevert tolket vil dette omtrent fungere som om man sier at en ny oppfinnelse bare vil kunne få patent om den ligner på en tidligere oppfinnelse.
Det problematiske i måten dette godkjenningssystemet fungerer på blir fort åpenbart om man ser for seg at man skulle gjort noe lignende på for eksempel et forskningsfelt, la oss si, teoretisk fysikk. Det er nettopp ved å gjøre noe ikke andre har gjort før, enten ved teoretiske konstruksjoner eller nye eksperimenter, at man gjør fremskritt.
Det er selvsagt enkelt å se at det er lettere å eksperimentere med atomer eller cellekulturer, eller til og med operasjonsprosedyrer eller medisinbruk, enn med barn. Men vi skal være litt forsiktige med å gjøre det for enkelt for oss selv her, for svaret er ikke lett uansett hvilket standpunkt man inntar her. Det er nok barn og unge som mistrives og det som verre er i dagens skole, og debattene rundt tema som hjemmeundervisning, skolevegring, spesialpedagogikk mm viser oss at også dagens skole kan ha negative konsekvenser for mange av de som befinner seg der. Jeg er sikker at noen av de første til å sende barna sine på slike alternativer som jeg her har nevnt, er foreldre til barn som allerede sliter i skolen på forskjellig vis. Dette vil selvsagt påvirke validiteten i eksperimentet, men igjen, det er vanskelig å se hvordan dette kan unngås fullstendig.
Alt vi gjør i samfunnet er på et eller annet vis et eksperiment, og får aldri muligheten til å gjøre eksperimentet på nytt med samme utgangspunkt. Å fortsette akkurat som før er også et eksperiment på sitt vis, og som filosofer aldri blir lei av å påpeke, vi kan ikke slutte fra er til bør.
(For mer om kritikk av dagens system, samt problemet med å la privatskoler og markedet løse disse tingene, se tidligere innlegg her på bloggen, feks dette, og denne podkastepisoden hvor jeg drøfter dette tema med filosof Aksel Braanen Sterri)
Kort oppsummert
----------------------------
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Noen tanker om vitenskap og vitenskapelighet.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
- Danford, Kenneth, (2019), Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life, Golden Door Press
- Gray, Peter, (2013a), Free to learn: Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life, Basic Books
- Greenberg, Daniel, Free at Last. The Sudbury Valley School, Sudbury Valley School Press, 1995 [1987]
- Meyer, Alexander, (2020), Det store skolespranget. For mer læring, mening, mestring og innsats, Universitetsforlaget