Hvis du måtte velge et alternativ, ville du ha droppet ut av skolen idag, eller på 1950-tallet? Når ville dette, relativt sett, hatt minst negativ effekt for ditt videre yrkesliv?
Svaret er antakeligvis ganske åpenbart, og jeg skal komme tilbake til noen av grunnene til dette senere. Men det leder opp til et langt større spørsmål: Hva er det som gjør skolegang så verdifullt? Hvorfor er verdien av skolegang forskjellig før og nå? Og ikke minst, hva er det som gjør at verdien av skolegang idag overskygger så mange andre menneskelige verdier, eller i alle fall usynliggjør dem, om de ikke er ledsaget av formell utdannelse?
 |
| Kilde: Flickr, Public Record Office Victoria |
Verdien av skole og utdanning generelt er mangfoldig: Vi møter nye mennesker, på vår egen alder, yngre og eldre. Noen av disse menneskene vil sikkert lære oss mye, i formelle og uformelle settinger, på godt og vondt. Vi lærer ting, både om oss selv og sosiale ferdigheter, og vi skaffer oss en eller annen form for fagkunnskaper. Vi får prøve og feile innenfor trygge rammer. Samfunnet får flere arbeidsføre mennesker, og mange av disse er erfarne, kunnskapsrike, selvsikre, kritiske, mm. Folk finner ut av hva de liker og ikke liker, og tar noen ganger livsvalg som følger slike preferanser.
Dette er selvfølgelig bare noen eksempler, litt tilfeldig valgt. Poenget er at verdien av utdanning er mangfoldig, og det er vanskelig å sette fingeren på det viktigste aspektet.
Signalteori
Det finnes en retning innenfor økonomien som kalles signalteori (signaling theory), og en haug med nobelprisvinnende økonomer, som Michael Spence, Kenneth Arrow, Joseph Stiglitz, Thomas Schelling, og Edmund Phelps har bidratt til utviklingen av denne (Caplan, 2018, s.14). Nå skal det selvsagt sies at det i seg selv ikke er noen garanti for at denne retningen er verdifull, og mange ville nok til og med være tilbøyelige til å mene at ideer som fremmes av en rekke kjente økonomer sannsynligvis er ideer vi burde sky som pesten. Det kan være noe i det også, økonomer er ikke ukjente med å monomant fokusere på noen aspekter i samfunnet mens de overser mye annet (for en fin drøfting av dette, se Linneberg Eliassen 2016).
Men jeg synes, særlig etter å ha lest økonomen Bryan Caplans bok The Case Against Education (2017, omtalt også her, og hør denne podkasten for mer bakgrunnsstoff og forklaringer), at det er interessant å diskutere signalteori og utdanning. Ikke fordi den nødvendigvis er mer korrekt enn alternativene, men den gir oss åpenbart en del forskjellige forklaringer på verdien av utdanning. Teoriens verdi ligger blant annet i hvordan den får oss til å tenke og diskutere disse tema på litt andre måter. Selv en teori som i siste instans viser seg å være ganske feil kan slik være verdifull, om den leder til større nyanser, gjør oss bedre i stand til å skille tydeligere mellom gode og dårlige argumenter.
Jeg vil her hovedsakelig basere meg på fremstillingen i Caplans bok, og dette er et slags førsteutkast, et forsøk på å se om det som i alle fall gir litt mening i mitt hode også gir mening i hodet på de som leser dette.
Så hva er det vi kan kalle signalteorien om utdanning? Den er egentlig bare et forsøk på å forklare hvorfor suksess i skole og utdanning i gjennomsnitt gir suksess i arbeidsmarkedet. Her er Caplans korte forklaring av hvilke faktorer vi må ta hensyn til:
"Signaling models have three basic elements. First, there must be different types of people. Types could differ in intelligence, conscientiousness, conformity, whatever. Second, an individual’s type must be nonobvious. You can’t discover a person’s true work ethic with a glance. You certainly can’t ask, “How good is your work ethic?” and expect candor. Third, types must visibly differ on average; in technical terms, “send a different signal.” Deviations from average are okay. A signal doesn’t have to be definitive, just better than nothing. Given these three basic elements, employers’ honest answer to “Who’s truly the best worker for the job?” will always be, “I’m stumped.” The question’s unanswerable with available information. Fortunately, employers can bypass their ignorance by answering an easier question: “Which worker sends the best signals?”" (Caplan 2017, s.18)
Kjernen i denne beskrivelsen er kanskje at signalet ikke trenger å være perfekt, det må bare være bedre enn ingenting. Hvis du som arbeidsgiver idag må velge mellom to kandidater, en med og en uten fullført grunnskoleutdanning, så vil det å velge den med grunnskoleutdanningen i gjennomsnitt være et bedre valg. Om man må velge mellom to kandidater, hvorav den ene kom velkledd til intervju, mens den andre var uvasket og sluskete, så vil man antakeligvis, gitt den arbeidslivskultur vi har idag, velge den velkledde. Og i gjennomsnitt vil dette være et greit valg, bedre enn å velge rent tilfeldig.
Caplan forsøker å "use the [signaling]theory to explain the mismatched marriage between school and work. When you’re hunting for a job, you send an array of signals: haircut, clothes, punctuality, polite laughter at interviewers’ jokes. Yet in modern labor markets, one signal overshadows the rest: your education. Many employers won’t deign to read your application unless you possess the right educational credentials—even when it’s common knowledge your book learning won’t come up on the job." (Caplan 2017, s.16)
Hva slags signaler sender mennesker til andre mennesker, og hvilken betydning tilskriver vi slike signaler? Et og samme signal kan endre betydning og verdi over tid. Å ha fullført grunnskole teller idag ikke spesielt mye om man er en av mange arbeidssøkere, men å ikke ha fullført grunnskole teller definitivt negativt i de aller fleste tilfeller.
Signalets styrke, både i positiv og negativ forstand, avhenger av dets sjeldenhet. For sytti år siden var det å studere på universitet eller høyskole en sjeldenhet. Det var 8462 studenter ved norske universiteter i 1947, i 2017 var det 293 123 (tall fra Aasland 2019, loc 182). På den tiden var det mange som ikke gikk mer enn 7 år på skole (9-åring grunnskole for alle ble innført i 1969), og mange yrkesaktive hadde ingen ytterligere utdanning. Fra 1976 til 1991 ble andelen av arbeidsstyrken med kun ungdomsskolebakgrunn halvert, fra 31 prosent til 18 prosent (se statistikk fra SSB her).
Så for ikke så mange tiår siden så kan man si at det å ha universitetsutdanning var et sterkt positivt signal (sjeldent), og det å ikke ha gått på videregående var et svakt negativt signal (vanlig).
Hva samfunnet vil ha
"Imagine this stark dilemma: you can have either a Princeton education without a diploma, or a Princeton diploma without an education. Which gets you further on the job market? For a human capital purist, the answer is obvious: four years of training are vastly preferable to a page of paper. But try saying that with a straight face. Sensible versions of the signaling model don’t imply the diploma is clearly preferable; after all, Princeton teaches some useful skills. But you need signaling to explain why choosing between an education and a diploma is a head-scratcher rather than a no-brainer." (Caplan 2017, s.27)
Ser man på tallene så er det ikke tvil om at utdanning lønner seg: "Statistics give a clear answer: as a rule, education pays. High school graduates earn more than dropouts, college grads earn more than high school grads, and holders of advanced degrees do better still." (Caplan 2017, s.9) Men hvorfor? Hvem har vel ikke spurt seg selv, eller høyt i klassen om hvorfor vi skal lære ditt eller datt. Og det spørsmålet er jo ikke så dumt, for det er mye vi er forventet å lære som ikke kan sies å ha mye relevans for det livet som kommer etter skolen. "The point of the signaling model of education isn’t to deny the obvious, but to explain the mysterious: How come so many subjects in the curriculum don’t seem useful—and why does the labor market nevertheless reward you for learning them?" (Caplan 2017, s.22)
Sammenhengen mellom å lykkes i skole og arbeidsliv er egentlig ganske overraskende, når man tenker seg om: "The puzzle is the weak tie between curriculum and labor market combined with the strong tie between educational success and professional success. The way our education system transforms students into paid workers seems like magic." (Caplan 2017, s.12)
Gir skole uttelling fordi du belønnes for det du kan idag, eller det du kunne idet du gikk ut av skolen? Det er selvsagt svært sannsynligvis en korrelasjon mellom kunnskapsnivået på de to tidspunkter, men det er nok av indikasjoner og forskning på at denne korrelasjonen er mindre enn vi antar.
Gir skole uttelling fordi du belønnes for det du kan idag, eller det du kunne idet du gikk ut av skolen? Det er selvsagt svært sannsynligvis en korrelasjon mellom kunnskapsnivået på de to tidspunkter, men det er nok av indikasjoner og forskning på at denne korrelasjonen er mindre enn vi antar.
Caplan bruker mye av boken på å beskrive faginnhold og forskning på læring, i hvilken grad man kan snakke om overføringseffekter, dvs om spesifikk læring leder til mer generelt anvendbare kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke tvil om at det er overlapp mellom menneskelige ferdigheter som setter en i stand til å lykkes i skolen, og de som medfører mestring i arbeidslivet. Men det samfunnsmessige fokus på utdanning gjør at denne teller uforholdsmessig mye. "The connection between educational success and career success is naturally strong because both challenges call for similar strengths. Social norms take this naturally strong connection and make it unnaturally strong." (Caplan 2017, s.20-21, min utheving)
Kort fortalt: De samfunnsmessige normene i utdanningssystemer og arbeidslivet gjør at signalet som utdanningen din sender, overskygger alle andre signaler. Hvis man har kvaliteter, ferdigheter og erfaringer som ikke gjenspeiles i en formell grad, evt i konkret arbeidserfaring, så er de lite verdt, dvs de risikerer å bli oversett. "Unofficial education is vanishingly rare because it sends employers an invisible signal—also known as no signal at all." (Caplan 2017, s.27)
Enda verre, jo mer vanlig høyere utdanning blir, desto svakere blir dette signalet, i og med at det blir vanligere, samtidig som manglende utdanning blir en stadig større hindring. Overalt sies direkte og indirekte at utdanning, eller mer utdanning, er det som trengs, og dette er for lengst blitt både en selvoppfyllende profeti og en selvforsterkende dynamikk.
Som individ er det klokeste man kan gjøre å ta mer utdanning. Men som samfunn, er dette nødvendigvis veien å gå? For hvor stopper man, hvis man først sier at mer er bedre? Å være overkvalifisert er jo en relativ størrelse.
Som individ er det klokeste man kan gjøre å ta mer utdanning. Men som samfunn, er dette nødvendigvis veien å gå? For hvor stopper man, hvis man først sier at mer er bedre? Å være overkvalifisert er jo en relativ størrelse.
Selvsagt, det er verken lurt, eller for den saks skyld lett, å bare skulle stoppe denne trenden. Likevel, det kan i alle fall lønne seg å anerkjenne problemet, at det som er bra for individet ikke nødvendigvis er bra for samfunnet. Caplan bruker ofte analogien om å være publikum på en konsert. Om alle sitter så vil du få bedre utsikt om du reiser deg, men om alle reiser seg så vil denne gevinsten forsvinne. Og om du er en av de siste som reiser deg opp så vil du få bittelitt bedre utsikt, men det er så å si en avtagende avkastning på det å reise seg. Så hva om alle bare ble sittende? På en konsert er dette heldigvis den løsningen vi velger, og vi kan få andre til å bli sittende med litt uformell sosial kontroll via et par ansvarlige individer her og der som tør å si ifra. Men hvordan begrenser vi oss i denne selvforsterkende utdanningskarusellen, om det skulle være ønskelig?
Arbeidsgiverenes betydning og påvirkningskraft
Et interessant poeng her er å tenke gjennom hva arbeidsgivere kan gjøre. Sånn som det er idag så er formelle kvalifikasjoner og vitnemål viktig, ofte sammen med arbeidserfaring. Men hva om noen tør å se bort ifra de formelle kvalifikasjonene? Det skal sies at i Norge så finnes det en ekstra hindring for å gjøre dette, i og med at arbeidssøkere med de høyeste formelle kvalifikasjonene ofte har rett på å få jobben. Dette er jo en forståelig ordning, som forsøker å unngå at en som har lang og formelt riktig utdanning blir forbigått. Men hva om riktig bakgrunn og ferdigheter i mange tilfeller ikke nødvendigvis best indikeres av utdanning?
Todd Rose, i kapittel 4 i boken The End of Average (mer om denne boken her), beskriver endel erfaringer hos forskjellige arbeidsgivere som velger å gå bort ifra karaktersnitt og formell utdannelse i ansettelsesprosessen. Her er hvordan han beskriver prosessen i et lite teknologifirma: "In 2011, 104 people applied to the Code-Foo program; 28 were accepted, and only half of them had earned a college degree in a technical field. IGN president Roy Bahat told Fast Company magazine that he hoped Code-Foo would eventually lead to one or two hires. IGN ended up hiring eight.57 “It’s not like if you looked at their résumés, you would have said it’s impossible that they would be qualified for the jobs,” Bahat reported to Fast Company. “But if you only looked at their résumés . . . there wouldn’t necessarily be a reason to say yes. They’re the kind of people we would have overlooked.”" (Rose 2015, s.94)
Det er ting som tyder på at det blir vanligere og vanligere å benytte seg av andre måter å kvalifisere seg til en jobb på. Man kan ha prøvetid, som i eksempelet over, eller kjøre tester, ha større fokus på intervjuprosessen, og sikkert mye annet. Ingen av disse løsningene er vanntette, og de kan nok også stride imot grunnleggende lovgivning, særlig i et land som Norge, hvor arbeidstakers rettssikkerhet står sterkt. Denne beskyttelsen skal man ikke kimse av.
Samtidig, er det ikke verdt å tenke gjennom om det er andre måter å sikre tilgang til arbeidslivet, ut over en lang tur gjennom utdannelsessystemet? Skal vi fikse feks problemet med frafall i videregående med å gjøre videregående skole obligatorisk? Skyver vi ikke da bare problemet ett hakk opp? I dagens samfunn blir utdanning stadig mer enerådende, og det på bekostning av andre veier inn i arbeidslivet. Kunne vi gjort det enda lettere for de som ønsker å ta videregående senere, eller er det urettferdig mot de som tar videregående på den vanlige måten? For mange ville det nok være en stor fordel om man kunne komme raskt ut i arbeid, og lære langt mer av ferdighetene, både teoretiske og praktiske, der.
Det finnes nok av eksempler på folk som ikke har gått i ordinær skole og som klarer seg fint, i mange tilfeller veldig bra i alskens yrker. Jeg har skrevet masse om disse tingene tidligere på bloggen (feks her og her). Samtidig er vi omtrent kulturelt betinget til å foretrekke formell utdannelse, og tilbøyelige til å ikke engang vurdere tilfeller hvor man har å gjøre med talent eller interesse uten formell dokumentasjon. Og med så mange demotiverte elever og studenter som vi har å gjøre med så er det ikke godt å vite hva vi går glipp av, og hvor mange elever som tar utdanninger de ikke trives med fordi de føler at de må.
Bryan Caplans perspektiv på skole og utdanning er så definitivt kontrært. Han ønsker å utfordre våre ideer om hva det er som gjør utdanning så verdifullt. Men han ønsker ikke bare å få oss til å tenke, han mener også at svaret er ganske annerledes enn det vi vanligvis gir. Om man her enig med ham eller ei trenger vi ikke å bestemme oss for. I første omgang er det mer enn nok å se om han ikke har et poeng eller to, og om disse endrer våre oppfatninger noe.
For min egen del så har dette gitt meg lyst til å lære mer om hvilke tendenser og verdier i samfunnet vårt som gjør at utdanning blir stadig mer verdifullt, samtidig som de uten særlig mye utdanning står dårligere stilt. Det er ingen selvfølge at utdanning er den eneste veien til både personlig vekst og et velfungerende samfunn, og slike antakelser, om de får bli stående uten å bli utfordret mer enn de ofte gjør idag, gjør det i alle fall ikke lettere for de med lite eller ingen utdannelse. Svaret som mange gir, når de forsøker å skissere opp løsninger på hvordan man kan gjøre livene til de dårligst stilte i samfunnet bedre, er ofte å gi dem mer utdanning. Etter å ha lest dette innlegget så håper jeg at en slik løsning ikke klinger akkurat like selvfølgelig som før. Men iblant så hjelper det litt å formulere problemene på en litt annen måte.
For min egen del så har dette gitt meg lyst til å lære mer om hvilke tendenser og verdier i samfunnet vårt som gjør at utdanning blir stadig mer verdifullt, samtidig som de uten særlig mye utdanning står dårligere stilt. Det er ingen selvfølge at utdanning er den eneste veien til både personlig vekst og et velfungerende samfunn, og slike antakelser, om de får bli stående uten å bli utfordret mer enn de ofte gjør idag, gjør det i alle fall ikke lettere for de med lite eller ingen utdannelse. Svaret som mange gir, når de forsøker å skissere opp løsninger på hvordan man kan gjøre livene til de dårligst stilte i samfunnet bedre, er ofte å gi dem mer utdanning. Etter å ha lest dette innlegget så håper jeg at en slik løsning ikke klinger akkurat like selvfølgelig som før. Men iblant så hjelper det litt å formulere problemene på en litt annen måte.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Caplan, Bryan, (2017), The Case against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money, Princeton University Press, Kindle Edition
- Linneberg Eliassen, Roman, (2016), Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten, Manifest forlag
- Rose, Todd, (2015) The End of Average: How We Succeed in a World That Values Sameness, HarperOne, Kindle Edition
- Aasland, Sigrun, (2019), Det trengs en landsby. Hvordan familie, skole og nabolag påvirker våre barns fremtid, Res Publica