Gå til hovedinnhold

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt? 

Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg. Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen. 

Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hører vi ofte at barn har godt av å kjede seg og lære å gjøre ting de ikke liker. Er det en selvmotsigelse her, eller snakker vi om forskjellige ting? 

Det er mange kilder til kjedsomhet, og det er ingen garanti for at en subjektiv opplevelse av kjedsomhet er en korrekt vurdering av en situasjon eller aktivitet som objektivt kjedelig. Dette burde være ganske åpenbart for alle som for eksempel har observert ungdommer i alskens situasjoner, både i skole og på fritiden. Det er ikke det at aktiviteten nødvendigvis er kjedelig, ofte er det helt åpenbart det motsatte, men mange ungdommer gjør alt de kan, bevisst eller ubevisst, for å ikke bli smittet av noen entusiasme. Det er som om de nesten ikke vil ha det gøy. Dette er i alle fall hva adferden deres leder til, og dermed kan vi voksne føle oss berettighet til å kritisere ungdommen og klage. 

Men er det en så å si biologisk nødvendighet at ungdommer oppfører seg slik? Mange av oss har nok hatt en følelse av at det er tilfelle, slik er ungdommen, de er trøtte, opposisjonelle, lite nysgjerrige, osv. De er selvsagt til tider også det motsatte, tøysete, ivrige og veldig entusiastiske. Men både stereotypien og mye av hverdagen preges altså av den første typen adferd, og vi tenker for oss selv, jaja, ungdommen. 

Men det er noe merkelig ved denne antakelsen, for vi behandler jo barn og unge på et vis som skaper slike negative holdninger og adferdsmønstre. Det er jo vi voksne som er skyld i så mye av ungdommens manglende interesse. Men før jeg drøfter dette vil jeg bare kort kommentere en annen viktig kilde til kjedsomhet i skolen som jeg synes er lite diskutert. 

Filmens forestillingsverden

Hva har det å si at så å si alle fremstillinger av skolen i bøker, på film og i serier viser oss kjedsomhet, meningsløse aktiviteter og trangsynte lærere? Hvorfor domineres populærkulturelle fremstillinger av skolen av slike negative stereotypier? Folk kan jo trekke frem eksempler på det motsatte, ta for eksempel klassiske Dead Poets Society, men fascinasjonen vi har for slike fremstillinger kommer jo nettopp av hvor utypiske og nærmest utopiske vi opplever at de er. 

Alt i alt føler jeg meg trygg med å påstå at om man tar ti tilfeldige filmer eller serier, uansett opprinnelsesland, så vil flesteparten av disse fremstille skolen i et negativt lys, særlig læringssituasjoner og ting som har med fag og kunnskap å gjøre. Det er klart at slike filmer også skaper et vell av forestillinger om det sosiale livet på skolen og all den moro man kan ha med venner (jf filmer om amerikansk high-school), men dette kontrasteres som oftest med et temmelig negativt bilde av selve skolehverdagen. 

Det finnes selvsagt akademiske forsøk på å utforske dette spørsmålet. En doktorgrad fra 2012 gir en grei oversikt over tidligere forskning på tema, og konkluderer: "Film reality presents the educational setting as overcrowded, underfunded, and in disrepair, the educator as diligent or fatuous, and the educated as at-risk and belligerent, but needy or simply disinterested and hostile. Life lessons are presented far more often and successfully than academic lessons." (Dowd 2012, s.130)

Som en av hovedpersonene sier i Wim Wenders fantastiske film fra 1976, Im Lauf der Zeit, så har amerikanerne gjennom etterkrigstidens populærkultur, og særlig filmen, kolonisert vår underbevissthet. Det er en ikke helt urimelig påstand, og fremstillingen av skole i amerikansk film har utvilsomt påvirket vårt syn på skole, selv om det er temmelig umulig å kvantifisere denne påvirkningen. 

Norske fremstillinger er ofte hakket mer hyggelige, men det er mulig det er mine egne personlige preferanser vi snakker om her, den norske fellesskolen er tross alt et ganske fint ideal å strekke seg mot. Eller er jeg bare hjernevasket av for mange timer med Borgen Skole? (intromusikken, dominert av munnspill og trompet, har i alle fall en kraftig nostalgisk effekt). 

Grunnpoenget er ganske enkelt at kulturen rundt oss lærer oss adferdsmønstre og holdninger. Våre holdninger til skolen kommer ikke utelukkende fra film og tv, selvsagt, men jeg tror de forsterkes og rendyrkes, og dette påvirker hvordan norske elever tenker om skole og læring, og hvordan de oppfører seg i klasserommet. 

En ting er at skolen faktisk ofte er ganske kjedelig, men en annen ting er å leve i et samfunn som kontinuerlig fremstiller skolen som kjedelig. 

Paul Klee, Gespents eines Genies. Kilde: Wikimedia Commons

Kjedsomhet, stress og kontroll

Kjedsomhet i skolen, på tross av at det er en følelse vi alle kjenner, er overraskende lite forsket på. Litt av grunnen er selvsagt at det er en uklar følelse som er vanskelig å definere, men en annen grunn er nok også at vi har tatt den litt for gitt. Akkurat som med tvang, så tenker vi nærmest på kjedsomhet som en uunngåelig del av skolen, og vi funderer ikke så mye på det som oppleves som uunngåelig. Dermed blir vi også litt blinde for hva som eventuelt kunne ha vært annerledes. 

En metaanalyse fra 2002 om følelser og skoleprestasjoner fant rundt 1400 studier om angst, men bare 43 studier om kjedsomhet. "Although boredom is frequently experienced by students and a review of relevant boredom studies supports the notion that boredom is a negative and deactivating emotion, no synthesis of
empirical findings examining the relationship between boredom and academic outcomes has been conducted." (Tze et al 2015) Likevel, det er ingen tvil om at kjedsomhet har en svært negativ effekt på alt vi forsøker å gjøre i skolen: "academic boredom has the greatest adverse impact on students’ learning motivation and their use of adaptive study strategies, followed by its negative impact on achievement." (ibid). En nyere oversikt utdyper: "many studies found that class-related boredom had several negative effects on academic performance and health. For example, class-related boredom experienced frequently or for a long time may result in a relatively stable bored belief or trait boredom, which may affect school learning, career choices, and lifelong learning in relevant domains." (Cui et al 2017) Hvis du har lyst til å lære, så er det ikke spesielt lurt å kjede seg. 

De siste årene har vi blitt mer og mer opptatt av skolestress (se tidligere innlegg her, og relevant intervju her). Men hva er egentlig sammenhengen mellom stress og kjedsomhet? Begge to er jo grunnleggende ubehagelige følelser som mange av oss forbinder med skole. Noen påstår at det er sunt å kjede seg, og at til og med litt stress kan være sunt. Jeg er uenig, men skal ikke drøfte det noe mer her. 

Det som er tydelig er at både kjedsomhet og stress er nært forbundet med en følelse av å ha lite kontroll over situasjonen man er i. Forskning på det som kalles locus of control viser tydelig sammenheng mellom en følelse av å ha kontroll og en rekke positive effekter på læring, helse og livet generelt (omtalt i dette innlegget). Men det er viktig å ha klart for seg hva kontroll betyr her. Som forfatterne av boken The Self-Driven Child påpeker: "It turns out that it's the sense of control that matters, even more so than what you actually do." (Stixrud og Johnson 2018, s.9). Vi trenger ikke nødvendigvis å ha kontroll og frihet i alle situasjoner, men vi må føle at våre handlinger og meninger betyr noe, at vi har en mulighet til å påvirke situasjonen hvis vi ønsker det

Det er dessuten slående hvordan det ser ut til å være en nærmest omvendt proporsjonal sammenheng mellom dalende nysgjerrighet (Engel 2015, omtalt her) og økende kjedsomhet og stress. Nysgjerrighet stimuleres og holdes i livet med aktiv interesse, utforskning og en viss kontroll over hva man holder på meg, og kjedsomhet og stress kjennetegnes av det motsatte. Dessuten så lærer mange av dem fort at hva karakterer angår så er det ofte en trygg og rett vei til gode eller greie karakterer som ikke innebærer særlig eget initiativ eller oppfinnsomhet, og dermed blir mye av den friheten vi lærere tross alt er villige til å gi dem temmelig uinteressant. 

Det er fascinerende å tenke på sammenhenger og likheter mellom kjedsomhet og stress. De har mange av de samme kjennetegnene, de ser ut til å være i økning, og det er en viss uenighet i hvilken grad de er følelser vi har godt av å oppleve. Men det er åpenbart at kjedsomhet og stress ikke er det samme, selv om de har mange av de samme kjennetegnene. Så hvordan forholder de seg til hverandre? Kan det for eksempel tenkes at kjedsomhet er en slags adaptiv adferd for å dempe det umiddelbare stresset? Ved å senke aktivitetsnivået og signalisere manglende interesse så vil man jo kunne senke stresset man eventuelt føler når man ikke forstår eller mestrer noe, for eksempel i klasserommet. På denne måten ligner egentlig kjedsomhet av denne sorten mye på det som kalles lært hjelpeløshet

Vi bytter ut den mer intense følelsen av stress med en mer dempet følelse av kjedsomhet, en slags seigpining som vi føler at vi ikke har noen kontroll over, og hvis langvarige effekt er å redusere vår faktiske kontroll over situasjonen. Jeg vet da søren, men det gir mening.  

Oppsummering

Kjedsomhet, akkurat som lært hjelpeløshet, er selvoppfyllende profetier. Å si at man kjeder seg øker antakeligvis nivået av kjedsomhet. Å tenke at man ikke kan gjøre noe reduserer antakeligvis sjansen for at man prøver. 

Men kjedsomhet er ikke en følelse vi er født med. Små barn kjeder seg ikke, og det er kun litt etter litt at barn lærer å kjede seg, og til å bruke "jeg kjeder meg" for å mer eller mindre vellykket vis skaffe seg aktiviseringshjelp fra voksne rundt dem. Jeg er enig i at barn har godt av å kjede seg på denne måten, det vil si, at man bør ikke umiddelbart hjelpe dem om de påstår at de kjeder seg. Gi dem litt tid, og de vil antakeligvis finne på noe, og på sikt lærer dette dem at de har et valg om hvordan de bruker tiden sin. 

Men en slik kjedsomhet er vesensforskjellig fra den barn og unge opplever i skolen. Her har de ikke selv valgt å være, de kan i liten grad velge hva de vil studere, og de må følge timeplaner og læringsopplegg som de ikke selv har vært med å skape. De kjeder seg ikke fordi de ikke vet hva de skal gjøre, de kjeder seg fordi de må gjøre noe. Den første sorten kjedsomheten bør vi voksne i størst mulig grad overse. Den andre sorten er det vi som er ansvarlige for, og vi kan ikke på samme vis bare påstå at det er sunt å kjede seg på denne måten. 

Dessuten, hvis vi overalt i samfunnet lærer bort kjedsomhet, som i læringssituasjoner ofte opptrer som en slags lært hjelpeløshet, hvordan kan vi bryte denne onde sirkelen? Hvordan kan vi snu barn og unges syn på læring i et samfunn som forteller dem at læring egentlig er ganske kjedelig? 

Vel, jeg tror jo faktisk det er mulig, men for at dette skal skje så må vi tørre å drive skole på en ganske annerledes måte enn vi gjør idag. Etter å ha snakket med en god del mennesker som driver med alternativ utdanning og hjemmeundervisning, så fremstår det meg i alle fall mulig å la barn lære på annet vis og gi de mer kontroll over egen læring, uten at dette går ut over deres arbeidsliv, arbeidsevner og -moral, sosiale ferdigheter eller psykiske helse. 

Nesten alle innlegg på denne bloggen er et forsøk på å utforske disse underutforskede mulighetene. Her, her og her er noen innlegg som kanskje er greie å starte med. 

----------------------------

Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com


Noen tanker om vitenskap og vitenskapelighet.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
  • Guanyu Cui, Meilin Yao, Xia Zhang, (2017), "The Dampening Effects of Perceived Teacher Enthusiasm on Class-Related Boredom: The Mediating Role of Perceived Autonomy Support and Task Value" Frontiers in Psychology, 17.mars 2017 (lenke)
  • Dowd, Arleen Belinda (2012), The Public Secondary School And Teacher In American Films Of The 1990s, doktoravhandling University of Mississippi (lenke)
  • Engel, Susan, (2015) The Hungry Mind: The Origins of Curiosity in Childhood, Harvard University Press
  • Immordino-Yang, Mary Helen, (2015), Emotions, Learning, and the Brain: Exploring the Educational Implications of Affective Neuroscience, W. W. Norton
  • Stixrud, William, og Johnson, Ned, (2018), The Self-Driven Child: The Science and Sense of Giving Your Kids More Control Over Their Lives, Penguin
  • Virginia M. C. Tze, Lia M. Daniels, Robert M. Klassen (2015), "Evaluating the Relationship Between Boredom and Academic Outcomes: A Meta-Analysis", Educational Psychology Review, 17.mars 2015 (lenke)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol