Gå til hovedinnhold

Et lite julebrev om skolekritikk

Nå har jeg skrevet på denne bloggen i over et år, og det har blitt over 70 innlegg, nesten alle om skole, læring og relaterte tema. Mitt mål er jo ikke å forsøke å fortelle andre hvordan de burde tenke om disse tema, men å rendyrke noen spørsmål og trekke frem interessant forskning og observasjoner, og slik kanskje bidra littegrann til en bedre samtale om skole og læring. Så langt har jeg lært like mye fra de tilbakemeldingene jeg har fått og de diskusjonene jeg har hatt, som av selve skrivingen. Ingen av oss sitter på de endelige svarene, men om vi klarer å snakke sammen og undersøke disse tingene sammen, uten for mange sterke antakelser, så er i alle fall visse forbedringer innen rekkevidde.  

Det er ofte slik at kritikere oppfattes å være imot det de kritiserer. Det er kanskje forståelig, men jeg tror det som regel er en feiloppfatning. Kritikk handler som regel mer om diskusjon og forbedring, enn om avskaffelse. Jeg er ikke imot skolen, det burde være åpenbart, men jeg mener det finnes rom for forbedringer. Noe som antakeligvis også er åpenbart. 

Paul Klee, In Position (1939). Kilde: Wikimedia Commons


Det er bare det at rammene som skolen fungerer innenfor, gjør slike forbedringer vanskelige å få til, og iblant også vanskelige å forestille seg. Våre forestillinger om hva barn bør lære, og den retten de har til slik læring, gjør at vi som regel foretrekker det kjente og trygge, fremfor noe ukjent. Men det at noe er vanlig og utbredt betyr jo ikke nødvendigvis at det er bra. Særlig ikke hvis det opprettholdes av et nett av forventninger, forhåpninger og meritokratiske idealer, hvor noen hensyn hele tiden må vike for andre hensyn. Vi mennesker søker jo ofte spenning og nyvinninger, men når det handler om våre barn og deres fremtid, så har vi åpenbare grunner til å være litt mer skeptiske til å ta en risiko. Det er forståelig nok. Men det gjør skolesystemet og de forventninger vi har til det mer fastlåste enn de trenger å være. 

Tryggheten i det vanlige

La meg forsøke en analogi her, for å se om dette blir tydeligere. La oss tenke oss at vi anså det å få en sprøyte i armen å være en essensiell del av enhver legebehandling. All behandling inkluderte en eller annen form for sprøyte. Siden det var forventet, så hadde kanskje legene og sykepleierne begynt å stikke en sprøyte i armen selv der hvor det åpenbart ikke var nødvendig, bare for å leve opp til forventningene. Dessuten, siden placebo-effekten antakeligvis spiller en liten eller stor rolle i all behandling, så kan vi til og med tenke oss at en slik praksis kunne forsvares ut ifra medisinske hensyn.

Men hva hvis man oppdaget at slik sprøytebruk hadde negative konsekvenser, eller simpelthen var unødvendig eller bortkastet tid og/eller penger, hvordan skulle man i så fall ha gått frem? Alle pasienter har en sterk forventning om at de vil få en sprøyte i armen, de føler seg så å si ikke behandlet før dette har skjedd. Hvordan bryter vi med forventningene?  

Legg til her at virkningene av medisinsk behandling er ofte temmelig umiddelbare og langt lettere å holde oversikt over, enn det vi har å gjøre med i skole og læring. Jeg ser for meg at det hadde vært vanskelig å overbevise endel pasienter om at de ikke trenger å bry seg med denne sprøyten. Hvor vanskelig er det i så fall ikke å innføre endringer i et langt mer komplekst system som skolen, hvor folk er enda mer redde for å trå feil, siden det ikke handler om en liten behandling, men om deres barns fremtid.  

Mitt mål her er å forsøke å illustrere hvorfor nytenking i skoleverdenen er så vanskelig. Det er mulig denne analogien er uklar for noen, eller virker forvirrende, jeg vet ikke. Men hva skjer hvis vi forsøker å skille mellom det vi forventer å få, og det som faktisk er nyttig for oss, hva kan vi da oppdage? Hva er det barn faktisk trenger for å bli klare for livet, for mer læring og arbeid? Og hva slags rolle spiller skolen i samfunnet

Vi har dessuten her å gjøre med et ekstra lag av forestillinger og deres effekt på oss: Våre ideer og oppfatninger har jo en reell effekt på de valgene vi tar. Hvis vi er redde for å velge feil, uavhengig om vi faktisk gjør det eller ikke, så vil denne usikkerheten plage oss, og prege de valgene vi tar. Vi gjør jo for eksempel ofte valg som egentlig føles gale, bare fordi samfunnets forventninger hviler så sterkt på oss. Hvordan kan vi for eksempel forklare at så mange mennesker som selv hadde elendige skoleopplevelser, likevel gjør alt de kan for at barna sine kommer seg på skolen? 

Det er jo antakeligvis lettere å tåle noe som går galt, om man ikke valgte det selv. Det er mindre risikabelt enn å gjøre et selvstendig valg. Hvis ting ikke går så bra på skolen, så er det liksom ikke ens egen feil. Men hvis man tør å velge et alternativ til standardløsningen, og det ikke går bra, så bærer man hele ansvaret selv. På denne måten har forventninger og normer en sterk konservativ effekt, på godt og vondt. 

Man skal ikke undervurdere effekten av dette på hvorfor vi ser såpass stor misnøye blant mange elver og familier, men at det likevel er så få som aktivt søker noe annet. Selvsagt, dette er ikke bare negativt. Sosialt samhold og fellesskap er også viktige verdier, og jeg mener ikke at løsningen er at alle velger det som passer dem best. Det ville vært langt bedre om standardvalget (eller valgene) var bedre tilpasset flere av oss.    

En liten oversikt over argumentet så langt

Jeg har skrevet en rekke innlegg som beskriver alternativer, folk som har latt barna sine lære på andre måter, med andre forventninger, og vist at dette ofte fungerer ganske bra. Alt fra alternativ pedagogisk tenking, til hjemmeundervisning og dens forhold til den offentlige skolen, problemer med privatskoler, og relaterte tema. Jeg har drøftet endel vanlige kritikker av skolen, mer og mindre utbredte, og endel om hvordan slik kritikk ytres. Og mye mer. 

Slik jeg ser det så er skolen ideelt sett et sted hvor alle barn møtes, finansiert via skatt og ikke skolepenger, fortsatt en fellesskole som spiller en viktig integreringsrolle. Det finnes ingen perfekte løsninger, og alle nyvinninger vil skape nye problemer, og jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å gå bort ifra fellesskolen slik den fungerer i Norge idag. Så selv om jeg anser alternativ pedagogikk og hjemmeundervisning som viktige kilder til ny kunnskap om hvordan barn lærer, så mener jeg at denne kunnskapen først kommer alle til nytte når den anvendes innenfor fellesskolens rammer. Hvordan dette skal gjøres er vanskelig å si. Det mest overbevisende forslaget så langt, og det som jeg vil si er årets viktigste bok, Alexander Meyers Det store skolespranget, gir oss et godt utgangspunkt for å drøfte dette tema videre. 

På podkasten Lars og Pål har vi drøftet mange av de samme tema, i en slags form for høyttenking. Noen av årets episoder har handlet om lekser, tanker om fremtidens skole med overnevnte Alexander Meyer, om den russiske psykologen Lev Vygotskij, om hjemmeundervisning og ny opplæringslov, forskning på nysgjerrighet og skole, og steder hvor barn opplever en annen skolehverdag

På den ene siden så er dette alt man kan gjøre: Formulere ens tanker så klart man kan, ta imot tilbakemeldinger, korrigere innhold og endre mening, og gjenta. Akkurat som jeg håper at andre kan endre mine meninger, så håper jeg jo at jeg klarer å påvirke andre, om enn bare litt, i hvordan de oppfatter og diskuterer skolespørsmål.   

Det er selvsagt frustrerende å diskutere skole, for det dreier seg om så mange ting på en gang. Det er frustrasjon over lønnsutvikling og samfunnsstatus, og hvilken rolle fagforeningene spiller her, og jeg deler mange av disse frustrasjonene. I slike sammenhengen blir dessuten kritikk av skole, og vanlig skolepraksis, noen ganger tolket som lærerkritikk, og man føler seg dermed angrepet fra flere kanter. Samtidig så tror jeg at alle vi som har brukt mange år av våre liv i læreryrket, og virkelig bryr oss om barns trivsel og læring, og ønsker å jobbe i skolen, har nok erfaring til å innse at mye kunne ha vært bedre, og er dermed i stand til å se verdien av slik kritikk. 

Men de kritiske punktene som en person er brennende opptatt av, oppleves kanskje av andre som irrelevante, eller verre, som en avsporing av debatten. Vi må passe på å balansere mellom pragmatiske holdninger og idealer vi kan strekke oss mot, og ingen vet helt hvordan vi best kan finne denne balansen. Om min egen kritikk klarer dette, er vanskelig for meg å si, og det beste jeg kan gjøre er å dele den med andre og være åpen for tilbakemeldinger. Jeg vet ikke hvor alt dette går, men vi fortsetter i alle fall i 2021. 


Tusen takk for at du leser. Ha en god juleferie, og et godt nytt år! 


Ps. Like etter at jeg la ut dette innlegget ble jeg tipset om Peter Grays nyeste blogginnlegg, som ble lagt ut samme dag. Det handler om William Goldings bok The Lord of the Flies fra 1951, og siden dette er en bok jeg nettopp leste, og nevnte kort i juleepisoden av podkasten, så er det ekstra passende. Boken er medrivende lesning, men jeg tror Gray har ganske rett i kritikken av boka og det menneskesynet den baseres på, og hvordan dette er relevant for skolespørsmål. Rutger Bermans første artikkel om tema finner du her

-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol