Nå har jeg skrevet på denne bloggen i over et år, og det har blitt over 70 innlegg, nesten alle om skole, læring og relaterte tema. Mitt mål er jo ikke å forsøke å fortelle andre hvordan de burde tenke om disse tema, men å rendyrke noen spørsmål og trekke frem interessant forskning og observasjoner, og slik kanskje bidra littegrann til en bedre samtale om skole og læring. Så langt har jeg lært like mye fra de tilbakemeldingene jeg har fått og de diskusjonene jeg har hatt, som av selve skrivingen. Ingen av oss sitter på de endelige svarene, men om vi klarer å snakke sammen og undersøke disse tingene sammen, uten for mange sterke antakelser, så er i alle fall visse forbedringer innen rekkevidde.
Det er ofte slik at kritikere oppfattes å være imot det de kritiserer. Det er kanskje forståelig, men jeg tror det som regel er en feiloppfatning. Kritikk handler som regel mer om diskusjon og forbedring, enn om avskaffelse. Jeg er ikke imot skolen, det burde være åpenbart, men jeg mener det finnes rom for forbedringer. Noe som antakeligvis også er åpenbart.
 |
| Paul Klee, In Position (1939). Kilde: Wikimedia Commons |
Det er bare det at rammene som skolen fungerer innenfor, gjør slike forbedringer vanskelige å få til, og iblant også vanskelige å forestille seg. Våre forestillinger om hva barn bør lære, og den retten de har til slik læring, gjør at vi som regel foretrekker det kjente og trygge, fremfor noe ukjent. Men det at noe er vanlig og utbredt betyr jo ikke nødvendigvis at det er bra. Særlig ikke hvis det opprettholdes av et nett av forventninger, forhåpninger og meritokratiske idealer, hvor noen hensyn hele tiden må vike for andre hensyn. Vi mennesker søker jo ofte spenning og nyvinninger, men når det handler om våre barn og deres fremtid, så har vi åpenbare grunner til å være litt mer skeptiske til å ta en risiko. Det er forståelig nok. Men det gjør skolesystemet og de forventninger vi har til det mer fastlåste enn de trenger å være.
Tryggheten i det vanlige
La meg forsøke en analogi her, for å se om dette blir tydeligere. La oss tenke oss at vi anså det å få en sprøyte i armen å være en essensiell del av enhver legebehandling. All behandling inkluderte en eller annen form for sprøyte. Siden det var forventet, så hadde kanskje legene og sykepleierne begynt å stikke en sprøyte i armen selv der hvor det åpenbart ikke var nødvendig, bare for å leve opp til forventningene. Dessuten, siden placebo-effekten antakeligvis spiller en liten eller stor rolle i all behandling, så kan vi til og med tenke oss at en slik praksis kunne forsvares ut ifra medisinske hensyn.
Men hva hvis man oppdaget at slik sprøytebruk hadde negative konsekvenser, eller simpelthen var unødvendig eller bortkastet tid og/eller penger, hvordan skulle man i så fall ha gått frem? Alle pasienter har en sterk forventning om at de vil få en sprøyte i armen, de føler seg så å si ikke behandlet før dette har skjedd. Hvordan bryter vi med forventningene?
Legg til her at virkningene av medisinsk behandling er ofte temmelig umiddelbare og langt lettere å holde oversikt over, enn det vi har å gjøre med i skole og læring. Jeg ser for meg at det hadde vært vanskelig å overbevise endel pasienter om at de ikke trenger å bry seg med denne sprøyten. Hvor vanskelig er det i så fall ikke å innføre endringer i et langt mer komplekst system som skolen, hvor folk er enda mer redde for å trå feil, siden det ikke handler om en liten behandling, men om deres barns fremtid.
Mitt mål her er å forsøke å illustrere hvorfor nytenking i skoleverdenen er så vanskelig. Det er mulig denne analogien er uklar for noen, eller virker forvirrende, jeg vet ikke. Men hva skjer hvis vi forsøker å skille mellom det vi forventer å få, og det som faktisk er nyttig for oss, hva kan vi da oppdage? Hva er det barn faktisk trenger for å bli klare for livet, for mer læring og arbeid? Og hva slags rolle spiller skolen i samfunnet?
Vi har dessuten her å gjøre med et ekstra lag av forestillinger og deres effekt på oss: Våre ideer og oppfatninger har jo en reell effekt på de valgene vi tar. Hvis vi er redde for å velge feil, uavhengig om vi faktisk gjør det eller ikke, så vil denne usikkerheten plage oss, og prege de valgene vi tar. Vi gjør jo for eksempel ofte valg som egentlig føles gale, bare fordi samfunnets forventninger hviler så sterkt på oss. Hvordan kan vi for eksempel forklare at så mange mennesker som selv hadde elendige skoleopplevelser, likevel gjør alt de kan for at barna sine kommer seg på skolen?
Det er jo antakeligvis lettere å tåle noe som går galt, om man ikke valgte det selv. Det er mindre risikabelt enn å gjøre et selvstendig valg. Hvis ting ikke går så bra på skolen, så er det liksom ikke ens egen feil. Men hvis man tør å velge et alternativ til standardløsningen, og det ikke går bra, så bærer man hele ansvaret selv. På denne måten har forventninger og normer en sterk konservativ effekt, på godt og vondt.
Man skal ikke undervurdere effekten av dette på hvorfor vi ser såpass stor misnøye blant mange elver og familier, men at det likevel er så få som aktivt søker noe annet. Selvsagt, dette er ikke bare negativt. Sosialt samhold og fellesskap er også viktige verdier, og jeg mener ikke at løsningen er at alle velger det som passer dem best. Det ville vært langt bedre om standardvalget (eller valgene) var bedre tilpasset flere av oss.
En liten oversikt over argumentet så langt
Jeg har skrevet en rekke innlegg som beskriver alternativer, folk som har latt barna sine lære på andre måter, med andre forventninger, og vist at dette ofte fungerer ganske bra. Alt fra alternativ pedagogisk tenking, til hjemmeundervisning og dens forhold til den offentlige skolen, problemer med privatskoler, og relaterte tema. Jeg har drøftet endel vanlige kritikker av skolen, mer og mindre utbredte, og endel om hvordan slik kritikk ytres. Og mye mer.
Slik jeg ser det så er skolen ideelt sett et sted hvor alle barn møtes, finansiert via skatt og ikke skolepenger, fortsatt en fellesskole som spiller en viktig integreringsrolle. Det finnes ingen perfekte løsninger, og alle nyvinninger vil skape nye problemer, og jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å gå bort ifra fellesskolen slik den fungerer i Norge idag. Så selv om jeg anser alternativ pedagogikk og hjemmeundervisning som viktige kilder til ny kunnskap om hvordan barn lærer, så mener jeg at denne kunnskapen først kommer alle til nytte når den anvendes innenfor fellesskolens rammer. Hvordan dette skal gjøres er vanskelig å si. Det mest overbevisende forslaget så langt, og det som jeg vil si er årets viktigste bok, Alexander Meyers Det store skolespranget, gir oss et godt utgangspunkt for å drøfte dette tema videre.
På podkasten Lars og Pål har vi drøftet mange av de samme tema, i en slags form for høyttenking. Noen av årets episoder har handlet om lekser, tanker om fremtidens skole med overnevnte Alexander Meyer, om den russiske psykologen Lev Vygotskij, om hjemmeundervisning og ny opplæringslov, forskning på nysgjerrighet og skole, og steder hvor barn opplever en annen skolehverdag.
På den ene siden så er dette alt man kan gjøre: Formulere ens tanker så klart man kan, ta imot tilbakemeldinger, korrigere innhold og endre mening, og gjenta. Akkurat som jeg håper at andre kan endre mine meninger, så håper jeg jo at jeg klarer å påvirke andre, om enn bare litt, i hvordan de oppfatter og diskuterer skolespørsmål.
Det er selvsagt frustrerende å diskutere skole, for det dreier seg om så mange ting på en gang. Det er frustrasjon over lønnsutvikling og samfunnsstatus, og hvilken rolle fagforeningene spiller her, og jeg deler mange av disse frustrasjonene. I slike sammenhengen blir dessuten kritikk av skole, og vanlig skolepraksis, noen ganger tolket som lærerkritikk, og man føler seg dermed angrepet fra flere kanter. Samtidig så tror jeg at alle vi som har brukt mange år av våre liv i læreryrket, og virkelig bryr oss om barns trivsel og læring, og ønsker å jobbe i skolen, har nok erfaring til å innse at mye kunne ha vært bedre, og er dermed i stand til å se verdien av slik kritikk.
Men de kritiske punktene som en person er brennende opptatt av, oppleves kanskje av andre som irrelevante, eller verre, som en avsporing av debatten. Vi må passe på å balansere mellom pragmatiske holdninger og idealer vi kan strekke oss mot, og ingen vet helt hvordan vi best kan finne denne balansen. Om min egen kritikk klarer dette, er vanskelig for meg å si, og det beste jeg kan gjøre er å dele den med andre og være åpen for tilbakemeldinger. Jeg vet ikke hvor alt dette går, men vi fortsetter i alle fall i 2021.
Tusen takk for at du leser. Ha en god juleferie, og et godt nytt år!
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.