Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Why are you still sending your kids to school, av Blake Boles

"It’s normal to hate school. On the other hand, what if this isn’t how it’s supposed to be?" (s.25)

Å sende barn på skolen er noe av det mest selvfølgelige vi gjør i dagens samfunn. Gitt hvor mye tid og penger og personlig innsats fra barn og vokse som brukes på barns skolegang, så skulle man forvente at dette var noe vi hadde svært gode grunner for å gjøre, og alle motforestillinger var nøye gjennomgått. Men dette er, vil jeg hevde, ikke tilfelle. Så hvorfor sender vi fortsatt barn på skolen? Spørsmålet tilsier ikke at vi absolutt burde slutte med dette, men at vi i det minste burde se litt nærmere på hva dette valget egentlig innebærer. Ikke minst, vi burde se litt nærmere på hva som skjer med de som velger det svært usannsynlige alternativet, å ikke sende barna på skolen. Og hvorfor gjør de det?

Kilde: Blakeboles.com


Blake Boles har nettopp skrevet en hel bok om temaet, Why are you still sending your kids to school? Det er velskrevet og, på tross av hva tittelen kan få deg til å tenke, nøktern bok om barn og unges læring og utvikling. Og for å ha sagt det først som sist, Blake Boles er ikke for å avskaffe den offentlige skolen slik den finnes idag eller lignende radikale påfunn. 

Vi trenger slike motstemmer om vi skal håpe på å innta noenlunde fornuftige posisjoner om hva slags skole vi ønsker.

I de tilfellene hvor barn trives og vil være på skolen, så er dette selvsagt supert, og ingen argumenterer for at man skal hale lykkelige barn hjem fra skolen. Likevel, vi trenger å tenke langt nøyere gjennom hva vi gjør med de barna som av mange forskjellige årsaker ikke trives i skolen, og dermed ikke lærer særlig mye. Er det egentlig slik at alle må gå på skolen? Er skolen nødvendigvis bra for alle? Hva slags muligheter finnes for de som velger å gjøre noe annet, og hvordan går det med de som tar slike utradisjonelle valg? 

For klarhets skyld, Blake er en venn av meg, som jeg tidligere har intervjuet på podkasten Lars og Pål. Boken slippes i papirformat i midten av mai 2020, og er snart tilgjengelig som lydbok, e-bok, og etterhvert også i lydbokversjon for unge. Han har også laget en slags introvideo til boka sammen med Kenneth Danford fra North Star, hvor Ken spiller skeptisk forelder, og Blake svarer så godt han kan. 

Hvor skal man da sende dem?


I boken gjennomgår Boles hvilke alternativer som finnes til den vanlige skolen. Han omtaler retninger som Steiner og Montessori, mer alternative retninger som North Star, skoler inspirert av Sudbury-bevegelsen, og ikke minst hjemmeundervisning. 

Denne siste retningen bruker han endel tid på, siden temmelig mange er skeptiske til hjemmeundervisning (omtalt i tidligere innlegg her, her og her). I USA er det omtrent 2 millioner barn som  har hjemmeundervisning (3% av barn i skolealder, og dette anslaget antas å være noe lavt,  se s.41) Og selv om hjemmeundervisning brukte å være noe som hvite, kristne (gjerne temmelig fundamentalistiske) familier i middelklassen drev med, så er de som driver med hjemmeundervisning i USA idag en langt mer variert gruppe, og religion har ikke lenger en like sentral rolle i denne retningen (hovedmotivasjonen for hjemmeundervisning for 37% i 2007, og ned til 16% i 2016, s.45). "Translation: While homeschoolers are still more likely to be white and have college-educated parents, they’re also becoming less religious, and they’re looking increasingly similar to the overall U.S. population." (s.45, alle sitater fra omtalte bok)

Neste kapittel tar for seg spørsmålet om hvordan disse barna som har gjennomført alternativer til vanlig skole, klarer seg greit videre i livet, i utdanning og arbeidsliv. Boken fokuserer på USA, og mange av rådene i dette kapitlet har nok begrenset nytte utenfor USA. Gjennom å ta noen fag på det som kalles community college, eller gjennomføre tester som GED (general educational development) og SAT (scholastic aptitude test), kan elever som ikke har gått på skole få begynne på videre studier. Boles har også intervjuet endel som jobber på inntakskontorer på universiteter, og de kan fortelle at elever fra alternative utdanningsbakgrunner er populære søkere og klarer seg som regel bra som studenter. 

Blake minner om at den statistiske dokumentasjonen som finnes på dette området er foreløpig ganske tynn, men at de få undersøkelsene som finnes tilsier at de med alternativ utdanningsbakgrunn klarer seg like bra eller bedre enn de med vanlig skolebakgrunn. Men her trengs det definitivt mer forskning (mer om dette her), vi vet ennå svært lite om hvilke følger alternativer til skole har for folks læring og videre liv. Men medfører dette at skolen er det beste alternativet, eller den er bedre enn alternativene? 

Jeg vil her påstå at vi med dagens kunnskapsgrunnlag ikke er i stand til å gi et skikkelig svar på dette spørsmålet. Forskningen på barns utvikling foregår i stor grad i skolekontekst, og alternativer til vanlig skole er både lite forsket på forholdsvis sjeldne. Jeg har skrevet ganske mange innlegg om hvordan andre måter å lære på tilsynelatende fungerer godt for mange barn og unge. I hvilken grad pedagogisk forskning har vært for fokusert på det som foregår i skolen, på bekostning av økt innsikt i andre måter å lære på, er foreløpig et åpent spørsmål, men mye tyder på at svaret er ja, dessverre. Boles har diskutert dette spørsmålet med Peter Gray i denne podkastepisoden.  

Selv om Boles ikke er mot skole som sådan, og anerkjenner nok av positive funksjoner som en offentlig og gratis skole spiller, så er likevel kritikken ganske skarp til tider. Ta for eksempel skildringen av denne historiske prosessen:

"While schools once performed the valuable role of rescuing kids from life in the factories or on the streets, I believe they have gradually ceded the moral high ground. Like a soaked bathtub sponge toy, schools have swollen to incredible proportions, far beyond their original intent and scope. Like a hostile nation, they have invaded and conquered children’s lives (and they probably dictate large swaths of your life as a parent, too). They make impossible demands of their students, fill their lives with inane tasks, and pit them against each other in competition for fabricated rewards. School began as an institution that rescued young people from degrading labor. Now schools are the perpetuators of degrading labor." (s.10)

Her er et annet sitat i samme stil, bare så det ikke er noen tvil om hvor forfatteren av boken står i disse spørsmålene: "In his book The Honor Code, the philosopher Kwame Anthony Appiah proposed that four modern practices will make future generations cringe: the prison system, the industrial meat system, the institutionalized and isolated elderly, and the degradation of the environment. I agree with Appiah’s assessment, but I believe he’s missing a major contender: conventional schooling. I believe that future generations will look back at how education was practiced in the twentieth and early twenty-first centuries, shake their heads, and think to themselves, “How quaint and tragic. What barbarians we were.”"(s.20)

La gå at det er en ganske hard dom. Men Blake Boles fremstår i boken med slik en sympatisk stemme, som er interessert i nyanser og sameksistensen av mange forskjellige løsninger, og disse kritiske uttalelsene viser først og fremst en grunnleggende frustrasjon over hvor lite vi diskuterer og tar inn over oss disse problemene, og hvor mange barn som virkelig mistrives på skadelig vis i skoleverdenen. Han er klar over at hans påstander kan virke overraskende kritiske på noen. I innledningen sier han det slik: "If this is your first time reading a book that broadly criticizes conventional schooling, you may be feeling a bit defensive right now. School as an oppressive institution? School as the new child labor? If you succeeded in the conventional school system, I understand that I may be testing your patience." (s.14) Vel, jeg synes absolutt du bør gi han en sjanse. 

Motivasjon

Det er et velkjent faktum at barn mer generelt har en tendens til å kjede seg mer og bli stadig mindre motivert i løpet av årene på skole (mer om dette her og her). Boles siterer noen nyere undersøkelser: "Gallup’s 2016 poll of 900,000 North American public and private schoolers reported that student engagement fell from 74% to 32% between fifth grade and eleventh grade. Over that same period, the percentage of “actively disengaged” students rose from 8% to 34%. (The final 35% of eleventh graders were merely “not engaged.”)" (s.34)

Men er det så farlig at barn ikke er så veldig engasjerte i mye av det de skal lære? Barn har godt av å kjede seg litt, sier mange voksne. Jeg skjønner godt hva det er de mener, hvilke verdier som ligger bak (man kan ikke ha det morsomt hele tiden - jeg er helt enig), men jeg vet ikke om dette dermed utgjør et argument for skolen. 

"What about boredom? Everyone feels bored at some point, so is it really a problem if students feel bored, or is it just an inescapable part of life? That’s a valid question, and it’s one that a group of researchers explored in a 2013 article published in the journal of Motivation and Emotion. The researchers identified five types of boredom, some of which were harmless (such as the zoned-out “indifferent bore- dom”), some positive (like the curiosity-kindling “searching boredom”), and one of which was downright dangerous: “apathetic boredom,” which the authors describe as “an especially unpleasant form that resembles learned helplessness or depression.” Unsurprisingly, this was the type of boredom that prevailed among the high schoolers sampled." (s.35)

Barn og unge har en synkende interesse i læring og skole, det er noe de fleste greit bekrefter på anekdotisk plan, og som tallene ovenfor bekrefter. Men, og dette er refrenget i både Boles bok og mye av det jeg skriver om skole, trenger det nødvendigvis å være sånn? "But how much of young people’s apathy is innate, [...] and how much is caused by the meat grinder of school?" (s.206) Nå under koronakrisen har det vært temmelig mange historier om barn som plutselig har vist interesse i skolearbeid og læring igjen (mer om dette i siste del av dette innlegget, og noen generelle tanker rundt temaet motivasjon her), noe som burde får oss til å tenke oss litt om. 

Er vi ikke viktige? 

Boken inneholder også en lang drøfting av Judith Rich Harris bok The Nurture Assumption, i kapitlet med tittelen "You have less control than you think". Dette er en kontroversiell bok, men Boles mener, som så mange andre, at Harris ble tolket i verste mening, og at hun faktisk gir et nøkternt, og beroligende svar på spørsmålet om hvor mye foreldre betyr: Ikke så mye som vi liker å tro, dessverre og heldigvis. 

Barn i tidligere tider har vanligvis befunnet seg i familier hvor foreldrene fikk barn ganske tidlig, og fikk mange av dem. Det var naturlig og nødvendig at barna tok vare på hverandre, og profesjonell barnepass og ekspertråd om hva foreldre burde gjøre var i svært liten grad tilgjengelig. Etterhvert medførte medisin og bedre hygiene at barnedødeligheten sank, og prevensjon ga større kontroll over hvor mange barn man ville få. Barneflokkene ble mindre, og de ble i større grad tatt vare på av profesjonelle i barnehager. Argumentet som følger er verdt å sitere i sin helhet:

"[T]hose children are now the adults who are starting families. Because they came from small families that could afford childcare, these parents have virtually no experience in caring for children (i.e., siblings), but they have lots of experience with school and jobs, which is what they’ve spent most of their lives doing. Therefore, it’s natural for this generation of parents to conceive of child-rear- ing as another goal to be tackled with the same ferocity as their first professional appointment. The internal dialogue, as Alison Gopnik puts it, goes something like this: “If I can just find the right manual or the right secret handbook, I’m going to succeed at this task the same way that I succeeded in my classes or I succeeded at my job.” If you’ve spent your whole life studying intensively and working intensively, then it only makes sense to parent intensively." (s.146)

Kan det virkelig stemme at vi sakte men sikkert har latt utviklingen gå i denne retningen, uten å merke det? Er vi så forskjellige fra det som var normen bare et par generasjoner siden? Boles kritiserer dagens trend mot stadig mer intenst fokus på foreldrenes rolle. På engelsk har ordet "parent" blitt til et verb "parenting", og stadig mer forventes av foreldre i det som nå har blitt jobben med å oppdra barn. "The end result of these broad historical and cultural shifts is what the sociologist Frank Furedi calls parental determinism: the belief that parents hold almost God-like powers to shape their children’s destinies. And with immense powers, of course, comes immense responsibilities. According to the dogma of intensive parenting, if your kid fails, then it’s your fault—and if your kid succeeds, it’s to your credit." (s.147).

Det kan nesten se ut som om langt mer står på spill for dagens foreldre, og med alle de ekspertrådene og kunnskapen som finnes der, så blir også ansvaret vårt større. Men hvordan kan det ha seg at vi har latt det gå så langt? Er de mest aktive og engasjerte foreldrene nødvendigvis de beste foreldrene?

Dette sitatet fra Harris svarer på noen av de mange innvendingene som kom mot boken hennes: "People sometimes ask me, “So you mean it doesn’t matter how I treat my child?” They never ask, “So you mean it doesn’t matter how I treat my husband?” or “So you mean it doesn’t matter how I treat my wife?” And yet the situation is similar. I don’t expect that the way I act toward my husband today is going to determine what kind of person he will be tomorrow. I do expect, however, that it will affect how happy he is to live with me and whether we will remain good friends." (s.151)
  
Med referanse til Harris så oppfordrer Boles oss til å ta det litt med ro, og gi både oss selv og barna våre litt bedre liv, hvor ikke alt står på spill hele tiden. "While you can (and should) develop a strong, loving relationship with your child, Harris told parents, you shouldn’t try to “parent” in the goal-oriented sense, because it’s both futile and damaging." (s.149) 

Boles oppsummerer mottakelsen av Harris slik: "Twenty years later, most people still don’t like Harris’ message. Even within alternative education circles, her ideas aren’t popular. This is partly due to long-standing misinterpretations of her research—such as the idea that “parents don’t matter”—and partly due to its ego-bruising nature. No one likes to be told that they are unimportant, and our culture has consistently told parents that they have the most important job in the world. Despite all this, I believe her message is vitally important and empowering, because it tells you to enjoy your children for who they are, to support what- ever educational path seems to fit them best, and ultimately, to relax." (s.149-150) I en tid hvor mange er enige om at det er for mye stress og prestasjonsjag så kan dette være et ganske fint budskap å ta med seg

For de som vil vite mer: På podkasten Very Bad Wizards, episoden "Parents just don't understand", har Tamler Sommers og David Pizarro en fin samtale sammen med psykologiprofessor Paul Bloom, om Judith Rich Harris bok The Nurture Assumption. De er ganske enige med det som Blake Boles skriver om henne her i boken, men for de som vil ha en innføring og en lengre debatt om boken og den mottakelsen den fikk, så er podkastepisoden å anbefale. 
 

Høyere utdanning


Et annet poeng som jeg synes Boles får godt frem, er problemet med hvordan vi snakker om viktigheten av høyere utdanning. Det er jo ikke tvil om at man kan lære mye nyttig med videre studier, hvis man er nysgjerrig og har lyst til å lære mer så er det mange spennende muligheter der ute. Men bør alle studere, og må de nødvendigvis begynne like etter å ha fullført videregående? Og hvilken grad er en tredjeårsstudent på videregående i stand til å velge hva han eller hun ønsker å studere videre? Mange sier de vil på universitetet, men hvor ofte skjer vel ikke dette bare fordi det er "noe man gjør", noe som forventes? 

"It’s so much harder to know if a kid coming from conventional school is serious about higher education, because she just finished running an academic marathon. Her motivational machinery needs rest and repair, having been fueled for too long by carrots and sticks. How can we expect her to know what’s best for herself? How can we expect her to be emotionally honest about the prospect of another four years of full-time academics?" (s.208) 

Boken har en lang diskusjon av to kritiske bøker om høyere utdanning, The Case Against Education av Bryan Caplan, og Excellent Sheep av William Deresiewicz: "Just as I adore Caplan’s tear-down of higher education, I adore Deresiewicz’s defense of it. Their two voices feel like a pair of angels and demons on my shoulders, each essential and irrefutable." (s.195) Han drøfter endel generelle spørsmål rundt innholdet og verdien av slik utdanning. Boles har en fin og udogmatisk tilnærming her, og gir rom for mange forskjellige ønsker og behov. 

Han er likevel helt tydelig på at samfunnets forventning om at flere og flere skal ta høyere utdanning, og antakelsen om at dette alltid er et smart individuelt valg, ikke er et spesielt godt utgangspunkt for diskusjon av disse tema. Når kravene/forventingene om utdanning blir stadig høyere, og fører til at stadig flere utdanner seg videre, går det en viss inflasjon i verdien av denne utdanningen. Dette er et hovedtema i Caplans bok, som jeg har omtalt ved et par tidligere anledninger (her og her)

Avslutning

Her er et fint siste sitat fra boken, hvor Boles oppsummerer endel av de poengene han har gjennomgått, og som viser hva slags tenkning som ligger til grunn:

"Now let’s tie it all together.
  • The modern economy—like many forager economies—makes it very difficult for young people to meaningfully contribute.
  • At the same time, modern young people—like young people of every era—want to contribute, build skills, and become effective adults in the world. They want to feel useful, not useless.
  • The role that we have given kids today—to work full-time in school—feels empty, irrelevant, and wasteful to many of them. They sense that it’s a rigged system that doesn’t actually prepare them for adult life.
  • These kids rightly reject the game of school and flock toward better games: ones where they actually learn, grow, collaborate, and develop complex thinking skills." (s.116)

Om man er enig eller ei, Boles sin bok burde i det minste fungere som en solid meningsmotstander i alles private tankearbeid: Både aktivt og passivt så bruker vi litt tid nå og da på å utvikle våre meninger om diverse tema, og hva skole angår, så er tilgjengeligheten på fornuftige, nøkterne, men likevel tydelige motstemmer en mangelvare. Og vi trenger slike motstemmer om vi skal håpe på å innta noenlunde fornuftige posisjoner om hva slags skole vi ønsker. Dvs, hvis vi ønsker å delta i skoledebatten, hvis vi vil ha en mening her som har blitt spisset gjennom å ha fått brynet seg på noen solide og reelle motargumenter, så trenger vi å bruke litt tid med bøker som denne.

Og hvis man ikke engang har tatt inn over seg at det kan finnes fornuftige, konstruktive folk, som ikke sprer konspirasjonsteorier eller bare er ute etter mest mulig frihet, folk som faktisk tar spørsmål om like muligheter og sosial mobilitet svært alvorlig, men som samtidig er svært kritiske til slik skolen fungerer idag - ja, da er dette en fin bok å lese.

Jeg gir siste ordet til Blake Boles: 

"I encourage you to fly no flag. Don’t join the unschoolers and never look back. Instead, pledge allegiance only to the young person in your charge. Familiarize yourself with the full spectrum of options. Whenever you feel like you’ve found the answer to your kid’s educational needs, add the words: for now." (s.59)


 
Du finner mer informasjon om Blake Boles og hans arbeid på blakeboles.com, og podkasten hans, Off-Trail Learning. Boken er tilgjengelig i nettbokhandel nå, feks her og her, og som ebok her. Og her er en annen fin omtale av boken. 
 
 

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 


Boles, Blake, (2020), Why Are You Still Sending Your Kids to School?, Tells Peak Press

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Forventer vi for mye av skolen?

Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.  Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Mer om lek, læring og aldersblanding

Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray . Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.  Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her , og om aldersblanding her og her . Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål .  Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.  Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når ba