Jeg skal her presentere kort fire bøker, tre som jeg har lest den siste tiden, og en som jeg leste for flere år siden. Bøkene tror jeg, nesten uunngåelig, vil endre ens syn på skole og læring. Store ord, men la oss se.
Selvsagt, med det mener jeg ikke at de vil vende ditt syn 180 grader, eller putte deg i en ny "bås" i utdanningstenkningen. Ens holdninger og ideer om et tema, ens verdier og argumenter, er ikke et sted, eller en retning. Så langt har ingen klart, såvidt jeg vet, å gjøre noe sånt som å kartlegge feks diverse holdninger til skole. Det finnes de klassiske posisjonene, som forsvar av en offentlig felleskole, versus privatisering og markedsløsninger, men selv denne motsetningen bidrar mer til å tilsløre enn å klargjøre i de faktiske debattene. Ikke det at denne motsetningen er relevant, det er den, og jeg er selv veldig tilhenger av mange av de verdiene som en offentlig fellesskole representerer.
De fleste aspektene av slike spørsmål er likevel mer nyanserte, og lar seg vanskelig kartlegge på en vanlig politisk kart. Og godt er kanskje det, jeg vet ikke.
I stedet for å teoretisere mer vil jeg nå bare kort presentere de fire bøkene. Det hadde vært interessant å kartlegge hva som hadde skjedd dersom flere leste en, eller alle fire, av disse bøkene, med et slags før og etter intervju, men det er nok vanskelig å gjennomføre. Men vi kan i alle fall ha et litt reflektert forhold til våre egne meninger, ta imot ny informasjon, og gjerne feire det de gangene vi merker at vi endrer mening. Det burde i alle fall ikke være farlig (mer diskusjoner om argumentasjon og å endre mening i denne samtalen på podkasten, med Ole Martin Moen)
Som alltid, i alle bøker og argumenter, så vil det være ting man er uenig med, ting som man finner direkte idiotisk eller bare feil. Det er sikkert tilfellet her også. Jeg vil likevel påstå at det kan lønne seg å lete etter de gode poengene der hvor du har en følelse at du er svært uenig, ja kanskje særlig der.
En liten bruksanvisning: Om du ikke har tid til å lese alle bøkene her, så vil jeg anbefale at du leser en av de to mindre radikale bøkene ført, dvs Epstein eller Rose. Om du har tid til lese to bøker, les Epstein eller Rose, og Gray. Jeg tror det har noe for seg å gradvis ta inn over seg nye ideer, og om man leser noe som avviker for sterkt ifra ens egne eksisterende ideer og overbevisninger, så er kanskje faren større for at man vil avvise det man leser.
Uansett, la oss starte med en av de mer radikale kritikkene, en av mine favorittbøker om skole og læring:
Peter Gray - Free to learn: Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life (2013)
Psykolog med bakgrunn i evolusjonsbiologi, Peter Gray ser på hvordan mennesker har lært opp gjennom historien, fra jegere og sankere, til historien om det moderne skolesystemet. Han er generelt ikke nådig. Gray har i mange år skrevet en blogg på Psychology Today, og mye av det han skrev om der kom med i denne boken fra 2013. Jeg har også skrevet om Peter Gray tidligere (se her), og jeg og Pål Jåbekk intervjuet han på podkasten vår i januar 2019 (lenke her).
Jeg leste boken hans for noen år siden nå, og den har surret og gått i bakhodet mitt siden den tid. Det er selvsagt vanskelig å vurdere hvor stor innflytelse en bok eller person eller ide eller noe har på en selv, men i dette tilfellet tror jeg innflytelsen er ganske stor. Hvis man tar seg tid til å lese hele denne boken så tror jeg den ville rokket med mange inngrodde forestillinger om hvordan barn lærer og hvordan skole bør organiseres. Ikke at man dermed ville være helt enig med Gray, det ville nesten være skandaløst, og for enkelt, men noe ville ha skjedd, det er jeg sikker på.
Fra innledningen: "Children come into the world burning to learn and genetically programmed with extraordinary capacities for learning. They are little learning machines. [...] Nature does not turn off this enormous desire and capacity to learn when children turn five or six. We turn it off with our coercive system of schooling. The biggest, most enduring lesson of school is that learning is work, to be avoided when possible."
Et av Grays hovedpoenger er at en hovedlærdom som de aller fleste barn tar med seg fra skolegangen er i hvor stor grad de er avhengige av voksne, gjerne lærere, for å lære. Læring på egen hånd blir for mange en avlært ferdighet, som man eventuelt må lære seg igjen senere.
"We are pushing the limits of children’s adaptability. We have pushed children into an abnormal environment, where they are expected to spend ever greater portions of their day under adult direction, sitting at desks, listening to and reading about things that don’t interest them, and answering questions that are not their own and are not, to them, real questions. We leave them ever less time and freedom to play, explore, and pursue their own interests." (s.5, alle sitatene i parentes referer til den aktuelle boken, om ikke annet er angitt)
Gray skriver også veldig fint om frilek, og hvilke kriterier som må være tilstede for at en aktivitet skal kunne kalles lek. Poenget hans med å gjøre dette er at lek handler ikke bare om de konkrete reglene i den aktiviteten, spillet eller sporten man driver med, men også all den sosiale læringen som en slik aktivitet tilbyr. Om dette blir voksenstyrt så tas mye av denne læringen effektivt bort. "Play is not something one has to do; players are always free to quit. In social play, each player knows that anyone who feels unhappy will quit, and if too many quit, the game ends. To keep the game going, players must satisfy not only their own desires but also those of the other players." (s.34)
Gray ender boken på det som for han er en optimistisk tone, selv om det kanskje høres fælt ut om man er for skole slik den er idag: "When adults see that coercive schooling isn’t necessary for success in the culture, they will find it hard not to choose freedom for their kids, and the kids themselves will demand it. Children will no longer buy the argument that schooling is bad-tasting medicine that must be endured because it is necessary or good for them." (s.233) Det minner litt om noe Ole Martin Moen skrev i en artikkel i Samtiden (nr.1, 2020).
Overdriver Peter Gray når han svartmaler dagens skolesystem, og er han vel optimistisk på hva slags læring barn naturlig ville få til? Det kan så være, men hans argument er temmelig veldokumentert, og det finnes mange skoler som opererer på noen av disse premissene, og barna som går der blir både velfungerende voksne og har de akademiske ferdighetene de trenger. Min samtale med Kenneth Danford, om North Star, dreide seg mye om praktiske erfaringer fra slike alternative skoleeksperimenter, og det gjør i alle fall meg ganske optimistisk.
David Epstein - Range: Why Generalists Triumph in a Specialized World (2019)
David Epsteins bok er helt ny, og jeg kom nylig over den da han gjestet Peter Attias podkast, The Drive. Om man blir nysgjerrig på denne boken, men vil vite litt mer før man leser, så kan denne episoden anbefales. Nyhetsbrevet til Epstein kan også anbefales, der får man mye interessant info servert jevnlig.David Epstein er journalist, og har tidligere skrevet The Sports Gene, fra 2014. I Range så gir han oss, gjennom masse forskning fra diverse felter, samt gode historier som illustrerer disse poengene, et forsvar for bred læring, vingling, prøving og feiling. Svært få mennesker som ender opp med å være skikkelig gode i noe visste hva de ville drive med tidlig (men disse historiene er ofte de mest kjente, og forsterker vår misforståelse), og det finnes gode grunner til å ha en variert og eklektisk bakgrunn.
På mange måter kan man si at boken er en variert utforskning, og argument for sannhetsverdien av denne påstanden: "the most effective learning looks inefficient; it looks like falling behind." (s.11) Dette er også et hovedtema i Todd Roses bok, The End of Average, som skal omtales nedenfor.
Epstein skriver også om hvordan de vanlige mål på akademisk prestasjon ikke nødvendigvis korrelerer med suksess, eller om man vil, bare grei tilpasning, til arbeidslivet. Gode skoleprestasjoner har ofte lite å gjøre med evne til kritisk tenkning. Han gjør en profil av James Flynn, som er opphavsmann til Flynneffekten, og som har forsket mye på hva vi lærer i skolen og i høyere utdanning: "Flynn was bemused to find that the correlation between the test of broad conceptual thinking and GPA was about zero. In Flynn’s words, “the traits that earn good grades at [the university] do not include critical ability of any broad significance.”" (s.48)
Mye av det Epstein skriver om er ting vi kanskje egentlig vet, men sjelden praktiserer, ofte fordi institusjonelle begrensninger og krav gjør det nærmest umulig å gjøre det som føles riktig. Vi vet alle at læring tar tid, og at folk lærer i forskjellig hastighet, likevel så innretter vi oss slik at barn og unge skal lære det samme til samme tid, og avlegge samme eksamen til slutt. Mye bra læring forsvinner underveis i dette kjøret, og jeg ikke sikker på om det vi oppnår er verdt offeret.
"It isn’t bad to get an answer right while studying. Progress just should not happen too quickly, unless the learner wants to end [...] with a knowledge mirage that evaporates when it matters most. As with excessive hint-giving, it will, as a group of psychologists put it, “produce misleadingly high levels of immediate mastery that will not survive the passage of substantial periods of time.” For a given amount of material, learning is most efficient in the long run when it is really inefficient in the short run. If you are doing too well when you test yourself, the simple antidote is to wait longer before practicing the same material again, so that the test will be more difficult when you do. Frustration is not a sign you are not learning, but ease is." (s.89)
"[I]t is difficult to accept that the best learning road is slow, and that doing poorly now is essential for better performance later. It is so deeply counterintuitive that it fools the learners themselves, both about their own progress and their teachers’ skill." (s.90)
Det er mye mer å omtale fra denne boken, men dette får være en tilstrekkelig smakebit. Boken er velskrevet og lettlest, og igjen, som en helhet kan man nesten ikke unngå å lure på om vi gjør noen grunnleggende feil i hvordan vi prioriterer og organiserer det offentlige skolevesenet. Boken gir ikke nødvendigvis noen svar på hvordan alt skulle vært gjort i stedet, men en plass må man jo starte.
Bryan Caplan - The Case Against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money (2018)
Om de to forrige bøkene har virket radikale, så er denne her helt rabiat. Bryan Caplan er økonomiprofessor ved George Mason universitetet i Virginia, og er kjent for å ha et temmelig libertarianistisk politisk ståsted, dvs han er en hard forkjemper for maksimalt frie markeder og en minimal stat. Bare så det er klart, det er mye i en slik posisjon jeg er veldig uenig med, men i denne boken så gir Caplan oss likevel en veldokumentert og nitidig gjennomgang av sin posisjon, og han kommer med mange gode poenger, som man kan akseptere uten å kjøpe hele hans politiske overbevisning. Se en fin veileder til boken her, skrevet av Noah Blaylock. Og her er et fint podkastintervju, med mye info på nettsiden, som utforsker mange av Caplans påstander.Kort fortalt så baserer Caplans kritikk på det som kalles signalteorien (signalling), som anvendt på skolesektoren sier at verdien til utdanning ligger ikke i hva man lærer, men at utdanning gir individer et verdifullt signal (vitnemål, grad, tilknytning til prestisjeuniversitet, etc) som de kan anvende når de søker jobber og posisjoner.
Signalteorien presenteres kort på denne måten:
"Signaling models have three basic elements. First, there must be different types of people. Types could differ in intelligence, conscientiousness, conformity, whatever. Second, an individual’s type must be nonobvious. You can’t discover a person’s true work ethic with a glance. You certainly can’t ask, “How good is your work ethic?” and expect candor. Third, types must visibly differ on average; in technical terms, “send a different signal.” Deviations from average are okay. A signal doesn’t have to be definitive, just better than nothing. Given these three basic elements, employers’ honest answer to “Who’s truly the best worker for the job?” will always be, “I’m stumped.” The question’s unanswerable with available information. Fortunately, employers can bypass their ignorance by answering an easier question: “Which worker sends the best signals?” (s.14)
For det er åpenbart, å ta utdanning lønner seg. Men hvorfor? Er det fordi det vi lærte på skolen eller universitetet direkte eller indirekte var relevant kunnskap for det vi jobber med, eller er det mest fordi disse sertifiseringene fra utdanningsinstitusjoner åpner nye arbeidsmarkeder opp for oss?
Det vi lærer er ikke verdiløst, men hvor mye av verdien ligger i innholdet, og hvor mye i de formelle kvalifikasjonene? Caplan liker å spørre om man heller ville ha hatt en utdanning fra Princeton uten å få papirer på det, eller papirer fra Princeton uten å få utdanningen. At man i det hele tatt må tenke over det spørsmålet ser ut til å bevise at det i alle fall er noe signalering i det som utgjør verdien av utdanning.
"When this book defends the signaling theory of education, similarly, it does not claim all education is signaling. It claims a significant fraction of education is signaling. What precisely does “significant fraction” mean? First: at least one-third of students’ time in school is signaling. Second: at least one-third of the financial reward students enjoy is signaling. Personally, I think the true fraction exceeds 50%. Probably more like 80%." (s.4)
Caplan undrer seg over manglende sammenheng mellom hva man må lære i skolen, og hvilke ferdigheter som kreves i arbeidslivet. "The puzzle isn’t merely the weak tie between curriculum and labor market. The puzzle is the weak tie between curriculum and labor market combined with the strong tie between educational success and professional success. The way our education system transforms students into paid workers seems like magic. Governments delegate vast power to a caste of Ivory Tower academics. The caste wields its power as expected: Every child has to study teachers’ pet subjects. Educators then rank students on their mastery of the material. Students rapidly forget most of what they learn because “they’ll never need to know it again.” Employers are free to discount or disregard the Ivory Tower’s verdicts. Yet they use academic track records to decide whom to hire and how much to pay." (s.12)
Det interessante med Caplan er ikke at man alltid er enig med ham i alt, men at han tvinger deg til å tenke gjennom ting ved å presentere en ganske ekstrem motposisjon. Samtidig må man innrømme at han har mange gode poenger, og han tydeliggjør noen absurde aspekter ved dagens utdanningssystem og det stadig økende jaget etter stadig mer utdanning for alle. Er å gi alle enda mer utdanning, og kanskje gjøre mer av utdanningsløpet obligatorisk, løsningen? Caplan sier det motsatte, og det kan være nyttig å høre på noen som argumenterer motstrøms til hva som er vanlig i dagens samfunn.
Todd Rose - The End of Average: How We Succeed in a World That Values Sameness (2015)
Todd Rose er en forsker innenfor feltet utviklingspsykologi og jobber ved Harvard Graduate School of Education og i tenketanken Populace. For en fin introduksjon til hans arbeid, hør på feks dette intervjuet, som også diskuterer mange naturlige innvendinger folk antakeligvis har når de først møter disse ideene.Roses egen skolehistorie, som gjengis i boken, er interessant, siden han selv endte opp med å droppe ut av videregående, for så å senere bli akademiker. Det må jo sies at slike historier definitivt er heller unntaket enn regelen, men Rose har likevel nok av forskningsresultater og individuelle historier som viser oss at det er er mye å lære fra slike avvik fra normen.
Boken hans, The End of Average fra 2015, er et forsøk på å vise alle de gale antakelser som vi gjør når vi tenker, handler og planlegger med utgangspunkt i begreper som normalt, gjennomsnittlig og vanlig. "What if I were to tell you that this form of measurement—the average—was almost always wrong?" (s.10) Med en rekke eksempler fra vitenskapshistorien, psykologi- og utdanningsforskning, er hans tese at: "Any system designed around the average person is doomed to fail." (s.8)
Rose gjennomgår historien til moderne sannsynlighetsregning og statistikk, via for eksempel Adolphe Quetelet (1796-1874), Francis Galton (1822-1911), og Frederic Winslow Taylor (1856-1915), taylorismens og effektiviseringens far, for å nevne tre av de sentrale personlighetene i denne første delen av boken. Som denne siste skrev i sitt hovedverk, The Principles of Scientific Management fra 1911, “In the past the man was first, in the future the system must be first.” (sitert på s.42) Dette skjer også i skoleverdenen: "Following Taylor’s maxim that a system of average workers was more efficient than a system of geniuses, educational Taylorists argued that schools should provide a standard education for an average student instead of trying to foster greatness." (s.50) Som medlemmene i The General Education Board skrev i 1912: "The task that we set before ourselves is very simple as well as very beautiful [...] we will organize our children into a little community and teach them to do in a perfect way the things their fathers and mothers are doing in an imperfect way.” (s.51)
En av de aller mest innflytelsesrike skolereformatorene var psykologen Edward Thorndike (1874-1949), som klargjorde skolens funksjon som både standardisering og sortering: "For Thorndike, the purpose of schools was not to educate all students to the same level, but to sort them, according to their innate level of talent. It is deeply ironic that one of the most influential people in the history of education believed that education could do little to change a student’s abilities and was therefore limited to identifying those students born with a superior brain—and those born with an inferior one." (s.54)
Innenfor en slik tenkemåte, hvor målet er sortering og ikke sosial utjevning og mobilitet, kan skolen idag sies å fungere utmerket: "Contemporary pundits, politicians, and activists continually suggest that our educational system is broken, when in reality the opposite is true. Over the past century, we have perfected our educational system so that it runs like a well-oiled Taylorist machine, squeezing out every possible drop of efficiency in the service of the goal its architecture was originally designed to fulfill: efficiently ranking students in order to assign them to their proper place in society." (s.56) Et og samme resultat kan jo være vellykket eller mislykket avhengig av hvilket mål man har satt seg.
Noen skolekritikere har en tendens til å bli litt vel kritiske og nesten konspiratoriske når de beskriver skolens plass i den industrielle revolusjonens tidsepoke, det handler liksom bare om å disiplinere de lavere klasser til å innordne seg, og alle de mer positive intensjoner og reelle positive effekter av den moderne folkeskolen har en tendens til å bortforklares. David Nasaws School to Order (1979) og Joel H. Springs Education and the Rise of the Corporate State (1972) fokuserer på slike aspekter, og enda mer konspiratorisk blir John Taylor Gatto, i bøker som Dumbing us down (1992) og The Underground History of American Education (2003) Se for øvrig kap.3 i Schaanning (2019) for mer om disse bøkene, og hans mange artikler om temaet skole (feks denne).
Rose unngår en slik svartmaling, men fører likevel en troverdig argumentasjon for at standardiseringen, som ledet til mye økning i effektivitet og positive aspekter ved det moderne samfunn, har gått for langt, og vi trenger å tenke nytt.
Neste delen av boken skisserer det som Rose kaller "the science of the individual", og han gjengir en rekke interessante eksperimenter som viser oss hvordan en for stor tiltro til verdien av gjennomsnittsverdier kan hindre oss i å se de virkelige årsakene som ligger bak fenomener. Det er virkelig spennende saker, som jeg ikke har plass til å referere her.
Rose forteller om hvordan en rekke firmaer, særlig innenfor teknologi, som Google, har lært at vitnemål fra universitetet er en særdeles dårlig og ineffektiv måte å sortere jobbsøknader på. I Google undersøkte de hvordan testresultater, karakterer og annet korrelerte med jobbprestasjon, og fant nesten ingen sammenheng: "It turned out that SAT scores and the prestige of a candidate’s alma mater were not predictive at all. Neither was winning programming competitions. Grades mattered a little, but only for the first three years after you graduated. “But the real surprise for me and for a lot of people at Google,” Carlisle told me, “was that when we analyzed the data we couldn’t find a single variable that mattered for even most of the jobs at Google. Not one.”" (s.92)
Andre selskaper beskrevet i boken forsøker å ansette folk uten å se på deres CV og karakterer, og lar dem i stedet arbeide et par uker, og får langt bedre treff på sine ansettelser, samtidig som de ansetter folk som definitivt ikke hadde vært aktuelle hvis de fulgte vanlige prosedyrer. Jeg har selv snakket med folk som arbeider i firmaer som ikke krever noen formelle kvalifikasjoner, og som erstatter denne typen seleksjon med tester og intervjuer, tilpasset den jobben som skal gjøres. Og det er ikke sikkert at de som kommer fra de beste universitetene gjør det best på slike tester.
Journalist Malcolm Gladwell har på interessant vis undersøkt dette spørsmålet i en podkastepisode, hvor han viser at mange av de påviselig beste advokatene ikke kommer fra de antatt beste og mest prestisjefylte utdanningene, men at advokatkontorer likevel foretrekker å ansette herfra. Dette er signalteorien, slik den er beskrevet av Caplan, på sitt sterkeste.
Rose skriver også om hvordan nyere psykologisk forskning viser oss hvor mye kontekst spiller inn på vår personlighet (kap.5). Vi er ikke den samme typen i alle situasjoner, man kan være introvert i en situasjon og ekstrovert i en annen, og dette kan forandre seg over tid. Til og med trekk som ærlighet, vennlighet og lojalitet formes av situasjonen, og barn som lyver i en situasjon kan være veldig ærlige i andre. Avsnittene om eksperimentene på dette feltet gjort av Hugh Hartshorne på 1920-tallet, med over titusen elever, er virkelig interessant lesning, og burde fungere som motgift til å noensinne tenke på en elev som slik eller slik. Mange ble opprørt over å høre at slike grunnleggende karaktertrekk ikke var faste og stabile, men Hartshorne svarte dem slik: "“If Johnny is honest at home and you should remark that he cheats in his school examinations, his mother is more apt to be incredulous. However repugnant to popular opinion, the doctrine of specificity would seem to be well established . . . honesty, charity, cooperation, inhibition, and persistence are particular habits rather than general traits.” (s.112)
Den kjente skoleforskeren Benjamin Bloom gjorde på 1970-tallet undersøkelser rundt barns læringshastighet, og kort fortalt viste han "when students were allowed a little flexibility in the pace of their learning, the vast majority of students ended up performing extremely well." (s.132) Bloom innså at det var vanskelig å skulle tilpasse seg hvert individ slik at slik læring skulle kunne foregå, men man kan også spørre seg om hvorfor barn skal tilpasse seg de rammer som skolen krever, og dermed hemme sin egen læring?
Salman Khan har via Khan Academy fått enorme mengder data på hvordan folk lærer, siden tilbudet er nettbasert og registrerer folks progresjon. Han bekrefter Blooms innsikter om individuelle læringshastigheter, og kommenterer dem slik: “In a traditional model, if you did a snapshot assessment [of student performance after a fixed period of time], you say, oh, these are the gifted kids, these are the slow kids. Maybe they should be tracked differently. Maybe we should put them in different classes. But when you let every student work at their own pace . . . the same kids that you thought were slow six weeks ago, you now would think are gifted. And we’re seeing this over and over again. It makes you really wonder how much all of the labels a lot of us have benefited from were really just due to a coincidence of time.” (s.134, fra hans TED-forelesning fra 2011)
Rose konkluderer slik: "[T]he idea that we should expect every student to learn at a fixed pace is irredeemably flawed." (s.135) Det finnes heller ingen "beste" veier til kunnskap, og mange kjente vitenskapsfolk har fulgt svært kronglete veier frem til deres nåværende og beundrede faginnsikt. Likevel insisterer vi ofte på at den beste måten til flere gode fagfolk er den raskeste og mest direkte, og her samsvarer Roses kritikk med Epstein sin; den beste veien til varig og anvendelig kunnskap er ofte ikke den korteste og tilsynelatende mest effektive. Som Epstein skriver: "the most effective learning looks inefficient; it looks like falling behind." (sitert ovenfor)
Siste element jeg vil hente ut fra Roses bok. Han kom seg etterhvert inn på universitetet, men med svake karakterer i matte så ble han anbefalt å ta det som kalles "remedial math". Det gjorde han ikke. "First up: remedial math class. Should I take it? No way. Remedial math has one of the highest fail rates in colleges across the country.1 I knew if I sat in a long, boring math class, I would almost certainly fail, too." (s.141) Det er mye nyttig som mister all sin effekt ved å være umotiverende, uinteressant, og ikke minst, altfor saktegående, for de som skal lære det.
Alt i alt er Roses bok en appell til å gi mer rom til individet, i alle aspekter av livet. Det er ikke en romantisk dyrkning av Individet, hvor alt ethvert menneske finner på er unikt, men viser til at standardiserte læringsløp, syn på læring og utvikling og ferdigheter, ofte overser flere viktige aspekter, og får skole og næringsliv til å fungere dårligere enn de trenger, og individene trives dårligere enn de hadde behøvd å gjøre. Har han rett eller galt i det? Vel, han har i alle fall delvis rett, og det gir oss en god nok grunn til å gå nærmere inn på disse tema.
Ps. Siden har Rose i 2018 utgitt boken Dark Horse, sammen med Ogi Ogas, hvor de utforsker disse ideene nærmere, særlig ved å følge folk som har hatt svært alternative ruter til sine nåværende arbeid.
Avsluttende kommentar
"We live inside ideas. Some are shelters, some are observatories, some are windowless prisons. We are leaving some behind and entering others."
Rebecca Solnit, Whose Story is This?, s.3
Vi vet jo ikke hva det er som får oss til å tenke forskjellig om ting, ha forskjellige oppfatninger, oppfatte en uttalelse eller en hendelse forskjellig. Jeg tror ikke vi skal ta for mye ære for våre egne oppfatninger og eventuelle innsikter som avviker fra normen, vi har mange ganger ikke oss selv å takke for noen av de beste aspektene av vår personlighet og kunnskap (mer om "moral luck" og relaterte tema her, Thomas Nagels klassiske artikkel fra 1979, og her, en diskusjon av temaet på podkasten Very Bad Wizards).
Vi tviholder på noen overbevisninger, mens vi på andre områder er åpne for nye innspill og tanker, men vi kan ikke engang si sikkert hvorfor vi iblant er så skråsikre og uten tvil. Mange mennesker er veldig overbevist om at dagens skolesystem fungerer, vi må bare gjøre mindre endringer, som å få en litt bedre lære plan, gi lærere enda litt mer utdanning, evt innføre Ipad for alle, eller få inn litt mer livsmestring og medborgerskap i utdanningen (mer om dette i flere av mine andre blogginnlegg, feks her).
Jeg er egentlig overbevist om at vi vil snart se større endringer i skoleverdenen enn dette. Det finnes mer enn nok ideer å ta av, og det finnes allerede en haug med eksperimenter som har pågått lenge nok til at de ikke bare kan avvises som heldige avvik (litt om min favoritt så langt, her).
Problemet er kanskje bare det at vi har en tendens til å låse oss stadig mer fast i de løsningene som allerede finnes, gjennom organisasjoner og byråkratier, som etableres og fungerer med bare gode intensjoner, men som blokkerer mange muligheter for oppdagelser og nye innsikter. Skoleforskningen forgår hovedsakelig innenfor allerede etablerte rammer, og sammenligner forskjellige tilnærminger i skolen, ikke skolelæring med annen læring. Som Carol Black sier det i essayet "A Thousand Rivers": "the available “data” that drives it is not, as a matter of fact, the “science of how people learn.” It is the “science of what happens to people in schools.”
I verste fall blir det som den østerrikske økonomen og bankmannen Felix Somary (1881-1956) sa det i 1924: "There is a remarkable tendency in our time: when we require some ideas to solve a problem, we establish an organization instead. The organization is of no practical help, in fact it increases the confusion, does not do what it should, creates a growing bureaucracy that then becomes an end in itself; and finally goes on existing long after the entire world has forgotten when and why the organization was ever established." (sitert i Straumann 2019, s.36)
Vi har mål, og så lager vi oss midler som vi bruker for å nå disse målene, men noen ganger kan de midlene vi benytter bli såpass storvokste og selvfølgelige at de gjør oss blinde for de muligheter og alternativer disse midlene har en tendens til å utelukke. Alle våre tiltak og institusjoner som søker å legge til rette for og sørge for barn og unges læring er midler, ikke mål i seg selv. Det er ingenting gitt med at de må være slik de er i dag. Jeg tror ikke forandringer bør være store og brå, men vi kunne definitivt ha hatt godt av å utvide vår erfaringshorisont noe.
Hva er målet med skole, hvordan gjør vi dette på en bra måte for alle barn, for alle som skal lære? Jeg håper at å lese dette innlegget, og enda bedre, å lese en eller flere av disse bøkene, vil bidra til at du tenker på disse spørsmålene på en litt annen måte.
-----------------------------
Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Black, Carol, "A Thousand Rivers", http://carolblack.org/a-thousand-rivers
- Caplan, Bryan, The Case against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money, Princeton University Press, 2017, Kindle Edition
- Epstein, David J., Range: Why Generalists Triumph in a Specialized World, Penguin Publishing Group, 2019 Kindle Edition
- Gray, Peter, Free to learn: Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life, Basic Books, 2013, Kindle Edition
- Rose, Todd, The End of Average: How We Succeed in a World That Values Sameness, HarperOne, 2015, Kindle Edition
- Schaanning, Espen, Farvel til skolen. John Holt og skolekritikken på 1960- og 70-tallet, Scandinavian Academic Press, 2019
- Solnit, Rebecca, Whose Story is This? Old Conflicts, New Chapters, Haymarked Books, 2019
- Straumann, Tobias, 1931. Debt, Crisis and the Rise of Hitler, Oxford University Press, 2019