Gå til hovedinnhold

Grunnleggende skoledebatt i beste sendetid

Idag, lørdag 7.desember, sendte NRK P2, i programmet Verdibørsen, en samtale mellom filosof Ole Martin Moen og idehistoriker Espen Schaanning. Moen er jo temmelig fast inventar i programmet, men jeg kan ikke huske å ha hørt Schaanning der før. Idag var det et segment som skal fortsettes neste lørdag, under den snurrige tittelen "To som er enige om noe de fleste er uenige med dem i".
Fra NRK.no

Og idag snakket de altså om skole. Jeg opplevde det som et friskt pust etter noen uker med mye skoledekning i media, i forbindelse med læreplanreformen og PISA-resultatene.

De snakket kort oppsummert blant annet om (og jeg slenger inn kommentarer her og der):

  • Hvordan har det seg at vi føler det så presserende og viktig at alle barn skal lære det samme, og at de skal lære så mye? Schaanning har mange ganger påpekt at dette nødvendigvis skaper endel tapere, og disse blir det nettopp fordi vi insisterer på å "hjelpe" alle på samme vis. Dessuten så er det mye av det vi forestiller oss at barn trenger å lære som ikke egentlig er så nødvendig, men dette er et trekk ved skolen som vi sjelden tar oss tid til å tenke noe særlig over. Jeg får med en gang lyst til å utvide dette argumentet litt: Det pekes ofte på at det har mange negative konsekvenser for et barn å være sent ute med å lære å lese, og dette brukes ofte som fellende hovedargument mot de som sier at man burde slappe litt mer av og gi barn mer rom i deres læring. Men har da alle de som bruker dette argumentet tenkt på hvor mange av disse negative konsekvensene som utelukkende er et produkt av at barna også skal gjennom en hel masse andre fag, med like vilkårlige tidsfrister, og at manglende leseferdigheter nettopp av den grunn blir et problem og ofte en kilde til dårlig selvfølelse? Dvs, det er ikke en biologisk nødvendighet at det er negativt å være sent ute med å lese, men vi frentvinger denne konsekvensen med nødvendighet, ved å organisere skolen slik vi gjør. Det er selvsagt mulig at jeg ennå ikke har argumentert godt nok til å virke virkelig overbevisende (og det kan hende jeg tar feil), men jeg håper i alle fall at folk ser at det her er en mulig innvendig mot det argumentet at det er alltid til barnets beste å lære å lese så tidlig som mulig. Den voksende snøballen av problemer som sene leseferdigheter gir er så definitivt et produkt av hvordan vi innretter skolen, og ikke et produkt av barnets grunnleggende behov. 
  • Skolen er brutal, blant annet ved at den trer ett sett av standarder for læring over hodet på alle barna. Moen og Schaanning er, som tittelen indikerer, ganske enige i hvordan de ser på skolen som langt mer brutal og skadelig for barn enn det vi vanligvis ser for oss. Moen illustrerer dette poenget ved et tankeeksperiment hvor han inviterer oss til å se på kroppsøvingsfaget: Dette er det eneste faget hvor karaktersetting påvirkes av innsats (Forskrift til Opplæringslova §3-3), mens karakteren i alle andre fag settes på grunnlag av kompetansemålene i fagene, uavhengig av personlige forutsetninger og innsats. Hva om vi snudde om på denne måten å sette kararkterer på?  Hva om karakterer i gym ble satt etter rent objektive krav, og alle andre fag forholdt seg til innsats og personlig fremgang? At skolen favoriserer de teoristerke av oss, og avspiser de av oss med andre typer styrker og ferdigheter, blir temmelig tydelig i dette eksemplet. For alle de som ønsket seg inn på ett eller annet studie og var avhengig av god snittkarakter, men som bare ikke klarte å hevde seg i gym, så er det klart at de ville utvikle en avsmak og til og med hat for dette faget. Bare tenk på alle de faglige ferdighetene som vi må strebe etter å tilegne oss, selv om disse ferdighetene og kunnskapene egentlig er totalt irrelevante for det vi ønsker å gjøre siden. Akkurat her er hovedpoenget at for de av oss som er teoristerke så er dette et overkommelig hinder, men dette gymeksemplet viser tydelig hvor brutalt skolen styres etter visse verdier. Jeg kunne skrevet litt mer om dette her, men lar det stå slik for nå. 
  • Et annet problem, som er vanskelig å vite det totale omfanget og følgene av, er at elevene på skolen plukker opp den dårlige vanen det er å late som man kan mer enn man faktisk gjør. For å gjøre det godt på prøver og få gode karakterer er selvsagt det beste å kunne stoffet sitt. Men, siden man ofte eller alltid har lite tid, og dessuten har lite eller ingen motivasjon for å lære mye av stoffet, så er det nest beste å klare å late som om man kan mer enn man faktisk kan. Bare tenk gleden mange elever og studenter har følt når de har gått ut av en muntlig eksamen, meg selv inkludert, når man føler "Jeg klarte å fremstå som om jeg kunne mer enn jeg faktisk kan!" Så en ting vi ganske sikkert helt ubevisst gjør i skolen er å trene barna opp til å skjule sin egen usikkerhet, til å late som om de kan ting de egentlig ikke kan, og holde fasaden og ikke stille spørsmål. Et anekdotisk bevis på at dette faktisk er tilfelle har jeg flere ganger fått når jeg snakker med folk som jobber som avdelingsledere i bedrifter, og som flere ganger har klaget over hvor totalt ute av stand endel unge mennesker, og spesielt de med skikkelig god utdanning (de som har gått gjennom skolen som "flinke elever"), er til å innrømme at de ikke vet. Det hadde vært så mye lettere å forholde seg til folk som hadde et litt mer avslappet forhold til det å gjøre feil og ikke kunne ting. Det er jo nærmest umulig å bevise en slik påstand som dette, men den gir i alle fall logisk mening. Dessuten, små barn har ingenting av denne tendensen i seg, og som et annet anekdotisk bevis så er det mange som peker på at barn som har hatt hjemmeskole eller gjennomgått lignende alternativer uten slikt formende press, ikke fremviser denne persontrekket (skal komme tilbake til dette poenget i fremtidige innlegg). Det er verdt å tenke over i alle fall. 
  • Schaanning nevnte også at vi forsøker å løse samfunnsproblemer gjennom innsats i skolen. Vi vil at mennesker skal ha like muligheter og skape et rettferdig samfunn, og for å oppnå dette så konkurranseutsetter vi barna, som han sa det. Men det er åpenbart at skolen ikke fungerer så godt som vi hadde håpet, og særlig klassebakgrunn og familiens økonomiske status virker fortsatt svært kraftig inn på hvordan barn gjør det i skolen. Kristoffer Chelsom Vogt har for eksempel i artikkelen "Svartmaling av gutter" fra i fjor pekt på at at den sosiale bakgrunnen til eleven fortsatt betyr langt mer enn om man er gutt eller jente (jf Stoltenbergutvalgets bekymringer på vegne av guttene i skolen, som forøvrig Schaanning har skrevet en lang og kritisk omtale av). Her er et lite utdrag: "Mens det såkalte kjønnsgapet på slutten av ungdomsskolen som nevnt utgjør 4,5 grunnskolepoeng, er det som kan kalles klassegapet mer enn dobbelt så stort, hele 11,1 grunnskolepoeng (SSB, 2017d). Og når det gjelder karakterforskjeller etter sosial bakgrunn, ser ulikheten ut til å ha økt på 2000-tallet: «karaktergjennomsnittet har økt mer desto høyere sosioøkonomisk posisjon foreldrene har» (Bakken & Elstad, 2012: 92). Mens kjønnsforskjellene altså har ligget stabilt, har det å ha foreldre som selv har mye utdanning og høy inntekt blitt en enda større fordel i skolesystemet." I all vår søken etter å skape mer rettferdighet i samfunnet så ser det likevel ut til at skolen lykkes temmelig dårlig. Og gitt at så mange av barna får det både Schaanning og den amerikanske skolekritikeren John Holt (1923-1985), som Schaanning har skrevet bok om, får i dette systemet et taperstempel som ofte blir med dem livet ut, hva har vi da faktisk oppnådd? 

Dette var bare noen av de tingene som ble diskutert i innslaget. Men hvilke konklusjoner skal man trekke fra alt dette? Hva er moralen i historien? Det kan for eksempel være at mange lærere vil si seg uenig i mye av disse poengene, og kanskje føle seg litt personlig fornærmet av slike påstander. Men alle som jobber innenfor skole føler vel ganske ofte på spennet mellom idealer og virkelighet, og hvordan krav og forventninger mange ganger ikke bare ikke hjelper barn, men lett kan bli til det som står i veien for en god læring og utvikling. Jeg har i alle fall ofte kjent på dette selv. Men når det kommer slike kritikker som dette, som rammer selve grunnvollene i det vi driver med, så er det lett å bli defensiv, og da blir innholdet i kritikken fort glemt eller avvist i en stråmannsform (en forenklet versjon av argumentet som er lett å tilbakevise, for å slippe den utfordringen det er å forholde seg til det som faktisk ble sagt, og noe vi åpenbart gjør hele tiden).

Men kan vi ikke gjøre begge tingene på en gang, både gjøre vårt beste med det vi har, og samtidig ha dype og gode samtaler om hvordan vi har mange normer og systemer i samfunnet som ikke er til folks beste? Slike kritikker er jo ikke et angrep på lærerne, men et forsøk på grunnleggende systemkritikk (noe som jeg vet veldig mange lærere er opptatt av, vi er jo noen raddisser). Så hvorfor ikke bare støtte opp under denne samtalen i langt større grad enn vi gjør idag?

På slutten av samtalen, etter at vi har hørt forslag om at vi kanskje burde stille færre krav til barna og gi dem mer frihet, så innvender programleder Aase Cathrine Myrtveit med noe som sikkert mange lyttere har tenkt: "Men sånn er det ingen som snakker lenger. Sånn hørte vi kanskje på syttitallet, men sånn tenker vi ikke lenger, det er sånn man skal le av idag, det." (51min 50sek) Men burde det være slik? Gitt alt som er sagt her, og som folk som Moen og Schaanning har skrevet og snakket om i årevis, kan vi være så sikre på at det vi gjør idag er så bra? Og er de alternative tankene som luftes så tåpelige som vi umiddelbart føler at de er? Hvorfor er det så utrolig lett å tenke slik? Hvorfor er det slik at vi er så sikre på barnas beste? Vi gjør godt av å stille oss disse spørsmålene langt oftere enn vi gjør idag. Grunnen til at det å gjøre det bra på skolen er en god predikator på et godt liv senere er jo ikke fordi det man lærer på skolen nødvendigvis er så viktig, men fordi vi lever i et samfunn som legger stadig større vekt på skolegang og formelle kvalifikasjoner. Men nå beveger jeg meg utafor det som var tema i dette innslaget, og jeg har allerede skrevet om dette før, og jeg kommer til å skrive mer om det siden.

Jeg er i alle fall helt overbevist at vi må kunne klare å ha slike kritiske diskusjoner gående i offentligheten, i langt større grad enn vi har det i dag, om vi skal bli i stand til å forstå hva skolen er og bør være i samfunnet. Idag er vi i for stor grad preget av det skoleforsker Daniel Tröhler kaller en "utdanningsrefleks", hvor vi nesten umiddelbart og uten å tenke oss om antar at det vi trenger for å løse problemer i skolen er mer skole. Hva om det ikke er sant, og kanskje snarere tvert imot?


Kilder:

Moen, Ole Martin:
"Fremtidsskolen", Dagbladet, 12.februar 2018
"Episode 22: Skolen er et fengsel", Moralistene (podkast), 2019

Schaanning, Espen:
Farvel til skolen. John Holt og skolekritiken på 1960- og 70-tallet, Scandinavian Academic press, 2019
"Hamsterhjulet", arr - idéhistorisk tidsskrift, 3/2019
Til alle barns beste? Intervensjoner i skolefeltet, Kolofon forlag 2018

Vogt, Kristoffer Chelsom, "Svartmaling av gutter", Norsk Sosiologisk Tidsskrift, 02/2018 (Volum 2)

Tröhler, Daniel, Languages of Education. Protestant Legacies, National Identities, and Global Aspirations, Taylor and Francis, 2011

Begge to har jo også vært intervjuet på podkasten, og i dette innlegget kan du lese om alle de episodene jeg og Pål har laget om skole, læring og relaterte tema.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Forventer vi for mye av skolen?

Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.  Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et

Mer om lek, læring og aldersblanding

Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray . Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.  Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her , og om aldersblanding her og her . Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål .  Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.  Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når ba

Hva om ungdom ikke måtte gå på skole?

Jeg skal forsøke et litt annerledes innlegg her, en slags kommentert videoliste. Temaet er North Star , et alternativ til ungdomsskole og videregående som startet i Massachusetts i 1996, og som nå har fått endel avleggere i USA, samt et senter på Filippinene . Jeg har allerede skrevet et innlegg om North Star og boken som grunnlegger Kenneth Danford har skrevet, Learning is natural, school is optional , fra 2019 . Du finner Danfords nettside, hvor han publiserer jevnlige blogginnlegg, her . La oss starte med denne korte videoen, et klipp fra filmen Self Taught. Se den før du leser videre, bare halvannet minutt lang. Det grunnleggende spørsmålet som Kenneth Danford og Joshua Hornick stilte når de startet North Star i 1996 var: Hva vil skje om vi ikke plasserer ungdom i et miljø med obligatorisk undervisning og oppmøte, men mer bare et sted å være, hvor de kan gjøre hva de vil, og komme og gå når de vil? Det underliggende spørsmålet er: Må virkelig ungdom gå på skole for å lyk