Etter noen vår- og sommermåneder med temmelig konstant skriving på denne bloggen, har tempoet gått noe ned de siste par månedene. Det er det sikkert mange årsaker til.
I stedet for et fullverdig innlegg vil jeg har bare drøfte noen av de temaene som dette arbeidet har fått meg til å fundere på. Om jeg ikke har endret mening om alle disse temaene i løpet av det siste året, så har jeg i alle fall innsett at de er mer viktige enn jeg tidligere trodde, og et slikt endret perspektiv har fått meg til å se på hele skoledebatten litt annerledes.
Jeg legger også ved noen lenker til tidligere innlegg som på forskjellig vis har drøftet disse tema, ofte i langt mer utførlig form.
 |
| Kilde: Eget bilde |
Et slag for mer lært kunnskapsløshet
Mye av det jeg tenker om dagens skole og læringssyn har jeg allerede skrevet om i et eller annet innlegg. Det blir mer og mer tydelig for meg at litt av problemet i samtaler om slike tema er at vi tar litt for mye for gitt, vi antar at våre antakelser er riktige, og det er vanskelig å bringe inn nye tema og spørsmål.
Jeg har gjentatt i det evinnelige at "jeg vet ikke" burde langt lettere å si, for det virker nesten som syre på fastlåste samtaler og forestillinger. Ved å slutte å late som at vi vet så mye (noe vi delvis blir programmert til å gjøre i skolen, nok en kjepphest her på bloggen) så øker vi sjansen for å faktisk vite mer i fremtiden.
Debatt og identitet
Jo mer man forsøker å tenke ordentlig gjennom diverse spørsmål og tema, jo mer innser man at det er vanskelig å ha en klar og tydelig posisjon. Litt etter litt har jeg innsett at det ikke er så farlig, vi trenger uansett ikke å ha en klar overbevisning for å delta i en samtale eller debatt. Jeg diskuterer uansett hele tiden med meg selv, det gjør vi alle, og da burde det ikke være nødvendig å plutselig fremstå som skråsikker og ferdigtenkt når man skal diskutere.
I den grad vi ser for oss å delta i offentlige samtaler (noe ikke alle absolutt må gjøre, vi har alle forskjellige roller å spille), burde vi forsøke å unngå at argumenter og posisjoner blir en del av vår identitet, og vi burde snarere teste ut hvordan det føles å endre mening i full offentlighet, å innrømme at et argument ikke hang på greip.
Siden det er uansett gjennom å argumentere dårlig at vi lærer å argumentere bedre, idet argumentet kolliderer mot virkelighetens konturer og folks forestillinger, dvs er enten feil eller uforståelig, så bør vi bare gyve løs på oppgaven med lite selvhøytidelighet. Selvironi kan vel være nyttig, så lenge ens innlegg og offentlige opptreden ikke blir altfor ironisk. Det ligger selvsagt en åpenbar verdi i å tørre å være seriøs, uten at man samtidig legger så altfor mye i dette, uten at man føler at man setter seg selv på spill.
Hva om man kunne delta seriøst i debatter, på en ærlig og oppriktig måte, uten at man følte at man satte sin egen sosiale identitet på spill? Dvs at man ikke følte noe frykt for å ta feil eller argumentere dårlig, fordi om man skulle gjøre det, ja så endrer man bare mening tilsvarende. Eller, som John Maynard Keynes antakeligvis aldri formulerte det: "When the facts change, I change my mind. What do you do?" Det er vel ingen av oss som virkelig klarer å leve opp til dette, men det skal ikke hindre oss i å prøve.
Bloggskriving
Det er fortsatt en masse skole- og læringstema som jeg har fryktelig lyst til å arbeide med, å skrive mer om. Denne bloggen er jo først og fremst en slags notatblokk for egen tenking, og den tilbyr meg en mulighet til å få flere korreksjoner og innspill på mine tanker enn det å skrive i en privat notatblogg gjør.
Forhåpentligvis hadde jeg skrevet disse tingene uansett, men at de blir lest av andre, og til og med oppleves nyttige og interessante, det er jo ekstra motiverende, og driver dette prosjektet videre.
Jeg har også et visst håp om at den mengden tekst som etterhvert finnes her, kan fungere som en slags støtte idet jeg forsøker å omtale et nytt tema. Vi kan ikke alltid gjenta alle relevante poenger, og noen ganger er det nyttig å kunne referere til mer utførlige gjennomganger, eller relaterte poenger som kanskje gjør min posisjon mer forståelig. Etterhvert så opplever jeg faktisk at summen av alle disse innleggene begynner å gjenspeile endel av mine grunnleggende syn og verdier, og ikke bare som konstateringer av disse, men som argumenter man kan vurdere.
Brytekamp med forventningene
Våre forventninger til hvordan læring bør og skal foregå fremstår for meg som et viktig tema. Hvor kommer våre forventninger fra, og er de til hinder eller hjelp? Hvor mange av mange barns problemer i skolen kommer først og fremst av hvordan skolen er organisert, og hvordan forventningene til oss voksne rundt dem påvirker læringssituasjonen? Det er ikke noe galt med forventninger i seg selv, men det er for min del litt for mye som peker i retning av at vi har temmelig feilkalibrerte forventninger.
Anbefalt lesing
- Kate Julian, "The Anxious Child, and the Crisis of Modern Parenting", The Atlantic, mai 2020 (lenke)
- Jamie Holmes, Nonsense: The Power of Not Knowing, Crown Publishers, 2015
- Sigrun Aasland, "Et spørsmål om tid", Dagsavisen, 20.juli 2020 (lenke)
- Steven Sloman og Philip Fernbach, The Knowledge Illusion: The myth of individual thought and the power of collective wisdom, Pan Macmillan, 2017
- Podkasten Nice White Parents, 5 episoder (lenke)
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.