Gå til hovedinnhold

Tillit til eksperter, og andre dilemmaer

Jeg tror jeg hørte om Tom Nichols bok The Death of Expertise (lenke til liste over bokomtaler her) da han ble intervjuet på Sam Harris' podkast i desember 2017 (lenke til episoden her), og jeg kjøpte boken like etterpå. Spenningen mellom ekspertkunnskap, sosiale media, konspirasjonstekning, politisk kultur, utdanningspolitikk og mye annet, føltes veldig relevant for mange av de spørsmålene rundt skole og læring som jeg går rundt og lurer på.

Men som med så mange bøker så ble den liggende en god stund, med bare introduksjonen lest. Ikke fordi boken virket mindre interessant, det var mest tilfeldigheter og tid som spilte en rolle, og plutselig var boken litt glemt. Og når jeg til slutt plukket den opp igjen, for noen uker siden (okt 2019), så var følelsen mens jeg leste hele tiden, "hvorfor har jeg ikke lest denne for lenge siden?"

Nok om det, det er ikke så farlig, det er dømt til å skje temmelig ofte, med nærmest matematisk nødvendighet, gitt alle de bøkene som utgis, som man leser om i artikler og hører om på podkaster. Jeg skal forsøke å skrive en omtale av boken, gjennom å fokusere på noen utvalgte sitater og tema.



Tom Nichols (født i i1960, professor i internasjonal politikk; for en kjapp biografi, her er Wikipedia-artikkelen om ham) har skrevet en bok om forholdet mellom eksperter og resten av befolkningen. Hvorfor ser det ut som om et større antall mennesker er mistroiske og skeptiske til eksperter og fagkunnskap? Hva er det historiske bakteppet, hva kan ligge bak slik mistro, både i den senere historie som i den menneskelige psykologi slik evolusjonen har formet den over svært lang tid? Hvordan bør amatører forholde seg til eksperter og vice versa?

Hvor godt kjenner du din egen uvitenhet?

Stuart Firestein skrev noen år tidligere en annen interessant bok om et lignende tema, Ignorance. How it drives science (2012). Hans poeng om at vitenskap først og fremst er en veldig detaljert utforskning og oversikt over hva vi ikke vet, hvor vi best mulig forsøker å skille mellom gode og dårlige spørsmål, ligger nært opp til Nichols poenger i denne boken. Eksperter vet selvfølgelig ikke best per definisjon, "rather, the point is that they are less likely to be wrong than nonexperts." (s.24, alle referanser i parantes til Nichols' bok). På grunn av tid investert i utforskning og læring så er sjansen større for at en ekspert på tema har rett angående et spørsmål, enn at en tilfeldig utvalgt amatør skulle ha det.

Dette er selvfølgelig ikke en helt ukontroversiell påstand, for hadde den vært det så hadde det ikke vært noe poeng med boken. Nichols gjør en ganske god jobb med å forklare hvorfor det likevel burde være noe vi alle kan være enige om. Men igjen, det er et tegn på at boken har i alle fall delvis rett i sin grunnleggende intuisjon at dette er en påstand som må argumenteres for over hundrevis av sider (dvs 238 sider + 7 sider introduksjon).

Det finnes antakeligvis mange bøker som forsøker å forklare hvordan det har blitt slik, og mange av dem presenterer motstridende teorier. Nichols, kanskje vel vitende hvor vanskelig det er å lage en teori som skal kunne forklare store samfunnstrender, gjengir endel forskjellige forklaringer på hvorfor eksperter og fagkunnskap møter mer skepsis nå enn før. Moderne media, si siden radio, har gitt fagfolk (og deres kritikere) større rekkevidde enn noensinne, og dette har ikke bare hatt positive effekter. Det ligger selvfølgelig en gammel nedarvet arroganse som lett blir endel av en eksperts væremåte, og denne tar seg dårligere og dårligere ut jo mindre tid eksperten har til å komme med sitt budskap.

Fagformidlingen skjer dessuten midt i en kulturell brytningstid hvor et hovedspørsmål (ofte uutalt) er å skille mellom legitim og illegitim autoritet. Hvem har hatt definisjonsmakt, tilgang på offentlige kanaler og så videre, medfører jo endel fordommer og skepsis når dette ikke lenger er spørsmål med fastsatte svar. Dette kulturelle aspektet med nye spørsmål til gamle autoriteter, for å si det litt vagt, av denne debatten er ikke noe Nichols kommer særlig inn på. Det er jo åpenbart en mangel, men han stiller samtidig mange gode spørsmål som vi bør forholde oss til, selv om hans perspektiv er litt konservativt i noen henseender.

Det er jo utrolig spennende å spørre seg, hva i all verden er det som har skjedd når vi tillater oss å stille spørsmål ved faglige uttalelser fra de ledende eksperter på sine felt? Delvis er jo svaret åpenbart, ekspertene vet ikke alt og kan godt ta feil. Problemet er bare at dette er åpenbart for alle eksperter, det utgjør en grunnleggende del av deres selvforståelse, det er så å si det en vitenskapelig utdannelse er ment å lære dem. Nichols siterer fysikerne Werner Heisenberg og Niels Bohr, noen av kvantemekanikkens grunnleggere for omtrent hundre år siden. Den første sier at en ekspert "is someone who knows some of the worst mistakes that can be made in his subject and how to avoid them", mens Bohr gikk enda litt lenger: "An expert is someone who has made alle the mistakes which can be made in a very narrow field." (s.36) At det er lett å måle feil, legge vekt på feil data, stille feil spørsmål som deretter leder til irrelevante eller villedende svar, alt dette er grunnleggende i enhver fagutdanning. På legestudiet er det visstnok ikke uvanlig at forelesere forteller nye studenter at femti prosent av det de kommer til å bli fortalt er feil, problemet er bare at vi ikke vet hvilke femti prosent.

Problemet er bare at endel folk, de som ender opp som de største ekspertskeptikerne, tolker slike uttalelser helt feil. Det er ikke et problem at en vitenskap er full av feil så lenge den er metodisk og institusjonelt innrettet til å innse dette og korrigere så fort feilen oppdages. En av mange grunner til at vitenskap er en langsom prosess er at det tar tid å oppdage feil, å skille korrekte observasjoner fra de ukorrekte. Kanskje en grunnleggende årsak til den vanskelige kommunikasjonen mellom eksperter og resten av befolkningen er at eksperter vet så godt at de ikke vet, og må helst kommunisere deretter, mens mennesker i sin grunnleggende psykologiske utrustning ser ut til å alltid overvurdere sin egen kunnskap.

Dunning Kruger-effekten

Dette har selvfølgelig blitt oppdaget av psykologieksperter og har fått et navn. Dunning Kruger-effekten, etter dens oppdagere Charles Dunning og Justin Kruger, som først beskrev effekten i 1999. Nichols har en veldig fin gjennomgang av denne psykologiske skøyeren og dens effekter i fagformidlingen (s.43-46). Dette lengre sitatet gir en grei oppsummering av noen sentrale poenger:
"As it turns out, however, the more specific reason that unskilled or incompetent people overestimate their abilities far more that other is because they lack a key skill called "metacognitition." This is the ability to know when you're not good at something by stepping back, looking at what you're doing, and then realizing that you're doing it wrong. Good singers know when they've hit a sour note; good directors know when a scene in a play isn't working; good marketers know when an ad campaign is going to flop. Their less competent counterparts, by comparison, have no such ability. They think they're doing a great job." (s.45)

Jo mer man kan om noe, uansett hva slags ferdighet det er snakk om, jo mer vet man at det er langt flere måter å gjøre noe dårlig enn å gjøre noe bra. Det burde ikke være nødvendig å forklare hvorfor det at noen tror de vet mer enn de faktisk gjør, er et problem for den offentlige samtalen og tilliten vi har til eksperter. Men å erkjenne problemet er ikke det samme som å ha en løsning på det, og de som tror de sitter på løsningen på alskens av verdens problemer sitter nok først og fremst med med mer anekdotisk bevismateriale på Dunning Kruger-effektens kraft.

Den engelske filosofen Bertrand Russell (1872-1970) skrev en gang: "The fundamental cause of the trouble is that in the modern world the stupid are cocksure while the intelligent are full of doubt." (referanse for sitatskeptikere her). Når jeg søkte opp dette sitatet fant jeg fort nettsiden Brainyquote, og like nedenfor Russells sitat fant jeg et annet, som muligens inneholder en liten dose "ekspertdød" i seg: "Believe in yourself! Have faith in your abilities! Without a humble but reasonable confidence in your own powers you cannot be successful or happy." Dette sitatet kommer fra Norman Vincent Peale (1898-1993), den positive tenkingens bestefar, forfatter av bestselgeren "The Power of Positive Thinking" fra 1958. At dette er tankegods som oppstår samtidig som en mer utbredt skepsis til fagkunnskap og eksperter er temmelig åpenbart ikke en tilfeldighet, og hvordan vi forener fornuftige versjoner av kritisk og positiv tenking er et kjempespørsmål vi bare såvidt har begynt å beskjeftige oss med (hør intervju med Ole Jacob Madsen på podkasten vår for litt mer om dette, og les alle bøkene hans for enda mer bakgrunnsstoff.)

Moderne teknologi, informasjon og kunnskap

Et siste poeng fra boken jeg vil ta med her er diskusjonen rundt informasjonsteknologi, de uventede effektene av en uendelig tilgang på alskens data, rykter, fakta og meninger. Hva gjør denne tilgangen med oss, særlig med tanke på at vi så veldig lett overvurderer vår egne ferdigheter og kunnskaper? Ikke overraskende er konsekvensene mindre utelukkende positive enn mange teknologioptimister vil ha oss til å tro: "The resulting flood of information, always of varying quality and sometimes of uncertain sanity, creates a veneer of knowledge that actually leaves people worse off than if they knew nothing at all. It's an old saying, but it's true: it ain't what you don't know that'll hurt you, it's what you do know that ain't so." Og som den gode eksperten han er så unngår Nichols å tilskrive denne siste setningen til Mark Twain, som så ofte gjøres. 

Det er ikke det at denne nye teknologien bare er negativ for spredningen av informasjon og kunnskap, for det er nok av løgner og maktspill som er blitt avslørt, gode forelesninger og youtube-videoer som er spredt, til at man skulle kunne hevde det. Men hastigheten det hele skjer med er likevel så rask at sjansen for at den informasjonen som plukkes opp brukes mer til å forsterke allerede eksisterende meninger (confirmation bias, s.47-54), som lett vokser i proporsjoner til fullskala konspirasjonsteorier (s.54-61), og ikke til skeptisk og langsom oppsamling av falsiferbar kunnskap (google Karl Popper), er dessverre stor. 

Å "ta bort" kunnskapsmangel og ignoranse hos de "uvitende" er også ganske vanskelig. Ikke bare løper man risikoen med å fremstå som besserwisser og formynderisk, som lærere, leger og annen overklasse av den gamle skole, for det er også slik at informasjonen, selv når den i og for seg er riktig, kan ha utilsiktede konsekvenser. Som David Dunning formulerer det: "The way we traditionally conceive of ignorance - as an absence of knowledge - leads us to think of education as its natural antidote. But education, even when done skillfully, can produce illusory confidence." (sitert på s.87)

Jeg vil påstå at denne illusoriske selvsikkerhet som en konsekvens av en form for lite gjennomtenkt formidling, er en veldig underutforsket del av diskusjonen rundt dagens læring. Men da dette er et stor lerret å bleke vil jeg bare la det stå slik for nå. 

Nichols har også et helt kapittel om effekten som moderne tv og radio har på folks meninger, men siden denne teksten allerede er lang nok så lar jeg også dette ligge til en annen gang.

Han avslutter boken med noen spørsmål som alle som ønsker å lese seg opp på tema og delta i debatter, både offentlige og private, bør stille seg: "laypeople have to ask themselves some important questions, including how much they want to learn about a subject, and whether they're willing to encounter facts that undermine their own beliefs." (s.206) Vi vet at en kort utforskning av et tema, feks for å finne litt mer info enn det vi vet, eller for å lese seg opp på et helt nytt tema, mest sannsynligvis bare vil bekrefte ens allerede eksisterende oppfatninger. Hvis vi vil oppnå et nyansert bilde av et problem eller fagområde så krever dette tid og vilje til å oppsøke gode argumenter som går imot dine egne oppfatninger. Å ta til takke med dårlige motargumenter og stråmenn skaper bare falsk selvsikkerhet, og da spørs det om ikke det ikke er bedre at man avstår fra å ha en mening og heller ytrer de tre mest innsiktsfulle ord som lar seg formulere i noe menneskelig språk: "Jeg vet ikke." 

Kilder: 
Tom Nichols, The Death of Expertise. The Campaign agains Established Knowledge and Why it Matters, Oxford University Press, 2017
Stuart Firestein, Ignorance: How it Drives Science, Oxford University Press, 2012


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol