Hva vil det si å kunne argumentere for noe? Altså, ikke bare hva vil det si å ha en mening, men å faktisk kunne argumentere for den? Og hvordan påvirker våre meninger og vår argumentasjonsevne hverandre?
Det er antakeligvis ikke spesielt godt overlapp mellom våre antatte meninger og våre argumentasjonsevner. Dessverre. Det er mye som tyder på at vi ikke er i stand til å føre spesielt gode argumenter for alt vi mener, eller alt vi tror at vi mener. På den andre siden, vi er nok godt i stand til å argumentere for endel ting som vi ikke mener. Hvordan henger alt dette sammen?
Jeg har tidligere forsøkt si noe om hvordan vi kan sies å ha et argumentforråd. Dette er inspirert av lingvistikken, hvor man skiller mellom aktivt og passivt ordforråd. Dvs henholdsvis de ordene man kan og er i stand til å bruke, og de ordene som man forstår når andre bruker dem, men uten at man selv benytter dem aktivt. På noenlunde samme måte kan vi sies å ha noen argumenter og argumentative teknikker som vi både forstår og benytter oss av. Det vil si, de kan sies å utgjøre vårt aktive argumentforråd. Men hinsides det vi er i stand til å argumentere for på egen hånd, finnes det en masse argumenter som vi er i stand til å følge og forstå når andre fremfører dem, uten at vi selv kan gjengi dem på kommando. Vi forstår dem og kan følge dem, men vi ville ikke vært i stand til å fremføre dem selv. Altså, de er en del av vårt passive forråd.
Både når det gjelder ordforråd og argumentforråd så er det selvsagt mulig å utvide forrådet gjennom øvelse. Vår forståelse av språk i dagliglivet avhenger av vårt ordforråd. På samme måte har vi lettere å henge med på argumenter, om vi kjenner dem delvis eller godt fra før. Men hva med de argumentene vi ikke forstår? Om vi ikke har tilstrekkelig bakgrunnskunnskap til å vurdere hvorfor vi ikke forstår noe, hvordan skal vi da skille mellom det vi ikke forstår av rent personlige mangler, og det som objektivt sett ikke gir mening?
Gir for eksempel dette mening?
Vi liker jo å tenke at fakta og gode argumenter har en viss makt over oss. Vi håper jo i det minste at bedre argumenter kan få oss på bedre tanker. Og noen ganger gjør de jo det, heldigvis. Men mange ganger er denne prosessen nesten usynlig for oss, og jeg vil påstå at nesten ingen kan forutsi hvilke fakta og argumenter som skal til for å påføre ens oppfatninger noen mindre eller større justeringer.
Det vanligste er dessverre at ny informasjon, flere detaljer og tilsynelatende gode argumenter ikke ser ut til å gi så mye som en ripe i lakken på våre veletablerte overbevisninger. Hva kommer det av? Hvorfor biter ikke fornuftige innspill på oss hver eneste gang, slik de burde? Noe av årsaken er nok at vi har investert mye tid i aktiviteter og posisjoner, og det er slik ikke bare snakk om en uavhengig sak, men om noe som har blitt en del av vår identitet.
Jeg tror det er ukontroversielt å si at vi har flere meninger enn de vi har argumenter for. Vi mener og inntar posisjoner hele tiden, og det er mange ganger først idet vi har påstått noe at vi føler oss tvunget til å komme opp med et forsvar. Vi argumenterer ofte først idet vi innser at vi må forsvare noe vi har påstått. "[W]e typically construct our reasons after having reached the conclusions they support." (Mercier og Sperber 2017, s.138)
Det slår meg at såkalt "steelmanning", som man på norsk ennå ikke har noe bra ord for (men stålmann-argumentasjon vil vel være den mest umiddelbare, upoetiske varianten), kan ha en interessant rolle i hvordan vi former våre overbevisninger. Vi kan kanskje kalle stålmann-argumentasjon for empati på argumentasjonsnivå, fordi det innebærer å forsøke å gjengi andre parters argumenter så godt som mulig, ja til og med enda bedre enn din nåværende motdebattant gjør. Grunnspørsmålet er så å si: Hva er den beste, mest overbevisende formuleringen av motstanderens argument som du er i stand til å gi? Eller som det ble fint formulert på en blogg i 2012: "Think more deeply than you’re being asked to." Hva er en enda bedre, klokere og klarere variant av de spørsmål og motargumenter som du er blitt servert?
Å kun utforme sine egne tanker mens man omgås fordummete og forenklede versjoner av motstanderens argumenter, er som å, tja, stjele godteri fra småunger, eller spille fotball mot pappfigurer: Lett å vinne, vanskelig å bli god.
Det som også fort kan skje er at, mens man forsøker å gi det man antar er motstanderen en fair sjanse, så begynner man å se positive aspekter ved dette perspektivet også. Sånn sett er det jo nesten litt skummelt å praktisere dette seriøst, for det betyr jo i praksis å forsøke, så godt man kan, å undergrave egne meninger og argumenter. (Mer om dette temaet i denne samtalen med Ole Martin Moen).
"You know, you can think a little bit. But mostly you’re biased, and you have confirmation bias, and you see things the way you see them, and you have massive blind spots, and you’re ignorant as hell. You just can’t think. But you can talk. And the thing is if you talk, other people will correct you. That’s the thing. And that’s thinking. So if you get up and you have something to say—and you say it stupidly, because of course you will, because what do you know?—then other people will tell you where you’re wrong. And then you can learn, and then everybody can think. And so what that also means is that to be free, to speak, even to tell the truth, means you have to be free to be stupid and ignorant and malevolent and bitter. Because that is who you are." (lenke til video av foredrag)
Det er antakeligvis ikke spesielt godt overlapp mellom våre antatte meninger og våre argumentasjonsevner. Dessverre. Det er mye som tyder på at vi ikke er i stand til å føre spesielt gode argumenter for alt vi mener, eller alt vi tror at vi mener. På den andre siden, vi er nok godt i stand til å argumentere for endel ting som vi ikke mener. Hvordan henger alt dette sammen?
Ideer gjør noe med hvordan verden fremstår for oss. Rebecca Solnit har en fin formulering i så måte: "We live inside ideas. Some are shelters, some are observatories, some are windowless prisons. We are leaving some behind and entering others." (Solnit 2019, s.3) Det er god formulering, både klargjørende og selvsagt.
Kan vi ikke si det samme om argumenter? De er jo åpenbart en del av det samme mentale landskapet. Noen ideer, og noen argumenter, gir definitivt mer utsikt enn andre. Men hvordan kan vi bli bedre til å sammenligne forskjellige utsikter til dette landskapet? Hvordan kan vi gi oss selv et litt bedre sammenligningsgrunnlag?
 |
| Kilde: Wikimedia Commons |
_An_argument_from_opposite_premises.jpg){kind=link}
Argumentasjonsforråd og forståelse
Jeg har tidligere forsøkt si noe om hvordan vi kan sies å ha et argumentforråd. Dette er inspirert av lingvistikken, hvor man skiller mellom aktivt og passivt ordforråd. Dvs henholdsvis de ordene man kan og er i stand til å bruke, og de ordene som man forstår når andre bruker dem, men uten at man selv benytter dem aktivt. På noenlunde samme måte kan vi sies å ha noen argumenter og argumentative teknikker som vi både forstår og benytter oss av. Det vil si, de kan sies å utgjøre vårt aktive argumentforråd. Men hinsides det vi er i stand til å argumentere for på egen hånd, finnes det en masse argumenter som vi er i stand til å følge og forstå når andre fremfører dem, uten at vi selv kan gjengi dem på kommando. Vi forstår dem og kan følge dem, men vi ville ikke vært i stand til å fremføre dem selv. Altså, de er en del av vårt passive forråd. Både når det gjelder ordforråd og argumentforråd så er det selvsagt mulig å utvide forrådet gjennom øvelse. Vår forståelse av språk i dagliglivet avhenger av vårt ordforråd. På samme måte har vi lettere å henge med på argumenter, om vi kjenner dem delvis eller godt fra før. Men hva med de argumentene vi ikke forstår? Om vi ikke har tilstrekkelig bakgrunnskunnskap til å vurdere hvorfor vi ikke forstår noe, hvordan skal vi da skille mellom det vi ikke forstår av rent personlige mangler, og det som objektivt sett ikke gir mening?
Gir for eksempel dette mening?
Hvis man har forsøkt seg på å skrive, så oppdager man fort at det er overraskende vanskelig å forutsi om det som gir mening i ens eget hode kommer til å gi mening for andre. Våre forutsetninger og relevante kunnskaper er forskjellige, og det som er lett å forstå for en er ugjennomtrengelig for en annen (jf. det som kalles curse of knowledge bias, anvendt på skriving av Steven Pinker feks her).
Den som skriver har lett for å anta at den røde tråden finnes i teksten, når den egentlig bare finnes i hodet på skribenten. (Kommentar 1.des 2020: Etter å ha revidert teksten en smule og fikset et par sløve setninger, et halvår etter at den ble skrevet, er det ikke annet enn å trist bekrefte at dette stemmer).
Et metaeksempel: Etter min oppfatning gir det mening å si at man ikke står fritt til å bestemme seg for at et argument er overbevisende eller ikke. Hvis man ikke blir overbevist, så ble man jo åpenbart ikke det, og hvis man ble overbevist, i hvor stor grad kan dette sies å ha vært et valg man gjorde? Har noen noensinne valgt å bli overbevist? Og på samme måte kan vi spørre: Velger vi fritt våre meninger?
Vi kan kanskje strengt tatt ikke påstå at vi har valgt å innta de posisjoner, meninger og holdninger vi har. Hvis noen spør deg hvorfor du mener akkurat det og det, så svarer man vanligvis med å presentere et argument for denne posisjonen. Men det er ikke det samme som å forklare hvorfor denne posisjonen overbeviste deg i utgangspunktet. Hvorfor endte du opp med akkurat dette argumentet i ditt aktive argumentforråd?
Er man fri til å la seg overbevise?
"When momentarily, I stopped speaking, I sensed that my words, rather than falling into the net of the other person's awareness, got linked up with nothing in his brain, went in there and vanished." (Roth 1997, s.34)
Vi kan kanskje strengt tatt ikke påstå at vi har valgt å innta de posisjoner, meninger og holdninger vi har. Hvis noen spør deg hvorfor du mener akkurat det og det, så svarer man vanligvis med å presentere et argument for denne posisjonen. Men det er ikke det samme som å forklare hvorfor denne posisjonen overbeviste deg i utgangspunktet. Hvorfor endte du opp med akkurat dette argumentet i ditt aktive argumentforråd?
Hvorfor biter ikke fornuftige innspill på oss hver eneste gang, slik de burde?
Vi liker jo å tenke at fakta og gode argumenter har en viss makt over oss. Vi håper jo i det minste at bedre argumenter kan få oss på bedre tanker. Og noen ganger gjør de jo det, heldigvis. Men mange ganger er denne prosessen nesten usynlig for oss, og jeg vil påstå at nesten ingen kan forutsi hvilke fakta og argumenter som skal til for å påføre ens oppfatninger noen mindre eller større justeringer.
Det vanligste er dessverre at ny informasjon, flere detaljer og tilsynelatende gode argumenter ikke ser ut til å gi så mye som en ripe i lakken på våre veletablerte overbevisninger. Hva kommer det av? Hvorfor biter ikke fornuftige innspill på oss hver eneste gang, slik de burde? Noe av årsaken er nok at vi har investert mye tid i aktiviteter og posisjoner, og det er slik ikke bare snakk om en uavhengig sak, men om noe som har blitt en del av vår identitet.
Better call Saul...
Fornuften er, som Jonathan Haidt har påpekt (2012), mer en forsvarsadvokat enn en sannhetssøkende vitenskapsmann. Vi kan godt tenke oss at den mumler noe sånt som dette: "Det er ikke min jobb å finne ut hva som skjedde. Jeg forsøker bare å ta vare på din sosiale status." Og som Hugo Mercier og Dan Sperber sier i boken The Enigma of Reason, det at fornuften fungerer på denne måten som en slags sosial tilpasningsmekanisme, er ikke nødvendigvis noe vi er oss tydelig bevisst. Vi liker jo å tenke at vi har de meningene vi har, fordi vi har de beste argumentene. Vi har da satt oss inn i saken! Hrmpf.Jeg tror det er ukontroversielt å si at vi har flere meninger enn de vi har argumenter for. Vi mener og inntar posisjoner hele tiden, og det er mange ganger først idet vi har påstått noe at vi føler oss tvunget til å komme opp med et forsvar. Vi argumenterer ofte først idet vi innser at vi må forsvare noe vi har påstått. "[W]e typically construct our reasons after having reached the conclusions they support." (Mercier og Sperber 2017, s.138)
Dessuten, skillet mellom å mene og å føle er nok en begrepsmessig distinksjon som skjuler mye av det som i realiteten er en overlappende sammensurium av følelser (se feks Damasio 2017)
I slike situasjoner ville jo egentlig det beste være å si "vet du hva, det der var dumt sagt, jeg vet ikke hva det var som kom over meg", og slutte å late som om man mener noe om saken. Dessverre så er en slik uttalelse tilsynelatende noe av det vanskeligste vi mennesker gjør. I stedet velger (?) vi å umiddelbart forsvare vår uttalelse med nebb og klør, selv om vi egentlig ikke hadde tenkt over dette spørsmålet i forkant av uttalelsen. Slik blir meninger, selv de mest absurde, til en del av din identitet.
Vi kommer fort i forsvarsmodus om det handler om ting vi har gjort i lang tid. Vi har vanskelig for å høre kritikk av den gruppen vi føler at vi tilhører. Vi er ofte så skjevt kalibrert i måten vi hører andres uttalelser at vi blir fornærmet av de merkeligste ting, og antar at de sier noe helt annet enn det de selv forsøker å si.
I slike situasjoner ville jo egentlig det beste være å si "vet du hva, det der var dumt sagt, jeg vet ikke hva det var som kom over meg", og slutte å late som om man mener noe om saken. Dessverre så er en slik uttalelse tilsynelatende noe av det vanskeligste vi mennesker gjør. I stedet velger (?) vi å umiddelbart forsvare vår uttalelse med nebb og klør, selv om vi egentlig ikke hadde tenkt over dette spørsmålet i forkant av uttalelsen. Slik blir meninger, selv de mest absurde, til en del av din identitet.
Vi kommer fort i forsvarsmodus om det handler om ting vi har gjort i lang tid. Vi har vanskelig for å høre kritikk av den gruppen vi føler at vi tilhører. Vi er ofte så skjevt kalibrert i måten vi hører andres uttalelser at vi blir fornærmet av de merkeligste ting, og antar at de sier noe helt annet enn det de selv forsøker å si.
Philip Roth, i hans fantastiske roman American Pastoral, som egentlig handler ganske mye om hvor vanskelig det er å forstå andre, og i det hele tatt kommunisere, sier det mye bedre enn jeg kan:
"You fight your superficiality, your shallowness, so as to try to come at people without unreal expectations, without an overload of bias or hope or arrogance, as untanklike as you can be, sans cannon and machine guns and steel plating half a foot thick; you come at them unmenacingly on your own ten toes instead of tearing up the turf with your caterpillar treads, take them on with an open mind, as equals, man to man, as we used to say, and yet you never fail to get them wrong. You might as well have the brain of a tank. You get them wrong before you meet them, while you're anticipating meeting them; you get them wrong while you're with them; and then you go home to tell somebody else about the meeting and you get them all wrong again. Since the same generally goes for them with you, the whole thing is really a dazzling illusion. ... The fact remains that getting people right is not what living is all about anyway. It's getting them wrong that is living, getting them wrong and wrong and wrong and then, on careful reconsideration, getting them wrong again. That's how we know we're alive: we're wrong. Maybe the best thing would be to forget being right or wrong about people and just go along for the ride. But if you can do that -- well, lucky you." (Roth, 1997, s.82 ps. må dobbeltsjekke det sidetallet når jeg har boken tilgjengelig igjen, men det er den siden eller deromkring).
Empati for argumenter
Det slår meg at såkalt "steelmanning", som man på norsk ennå ikke har noe bra ord for (men stålmann-argumentasjon vil vel være den mest umiddelbare, upoetiske varianten), kan ha en interessant rolle i hvordan vi former våre overbevisninger. Vi kan kanskje kalle stålmann-argumentasjon for empati på argumentasjonsnivå, fordi det innebærer å forsøke å gjengi andre parters argumenter så godt som mulig, ja til og med enda bedre enn din nåværende motdebattant gjør. Grunnspørsmålet er så å si: Hva er den beste, mest overbevisende formuleringen av motstanderens argument som du er i stand til å gi? Eller som det ble fint formulert på en blogg i 2012: "Think more deeply than you’re being asked to." Hva er en enda bedre, klokere og klarere variant av de spørsmål og motargumenter som du er blitt servert?
Å kun utforme sine egne tanker mens man omgås fordummete og forenklede versjoner av motstanderens argumenter, er som å, tja, stjele godteri fra småunger, eller spille fotball mot pappfigurer: Lett å vinne, vanskelig å bli god.
Det som også fort kan skje er at, mens man forsøker å gi det man antar er motstanderen en fair sjanse, så begynner man å se positive aspekter ved dette perspektivet også. Sånn sett er det jo nesten litt skummelt å praktisere dette seriøst, for det betyr jo i praksis å forsøke, så godt man kan, å undergrave egne meninger og argumenter. (Mer om dette temaet i denne samtalen med Ole Martin Moen).
Hvorfor kan jeg ikke argumentere mot meg selv?
Likevel, det finnes antakeligvis psykologiske begrensninger i hvordan vår tenkning fungerer, som gjør at denne tenkningen ikke er tilstrekkelig. Vi klarer ganske enkelt ikke å gjennomskue alle svakhetene i vår egen tenkning. Vi ser ut til å være latere når vi vurderer egen tenkning og argumentasjon enn når vi vurderer andres (Trouche et al, 2015). Det finnes endel forskning på dette, og man har vist at vi ofte synes at de argumentene vi selv fremfører er bedre enn de som andre kommer med.
Hugo Mercier og Dan Sperber forteller om denne forskningen, hvor folk blir presentert for sine egne argumenter som om de skulle vært fremført av noen andre: "Even though they had deemed the argument good enough to be produced, they became much more critical of it when they thought it was someone else’s, and more than half of the time, they found it wanting. Reassuringly, there was a tendency for participants to be more likely to reject their own bad reasons than their own good reasons." (Mercier og Sperber 2017, s.233)
Det er en merkelig menneskelig svakhet: Vi stoler for mye på våre egne argumenter, og vi ser ut til å være tilbøyelig til å undervurdere andres.
En som ofte snakker om vanskeligheten vi mennesker har med å tenke på egen hånd, er den temmelig omstridte psykologen Jordan Peterson. Uavhengig av hva man måtte mene om ham, så synes jeg dette er et ganske godt poeng:
"You know, you can think a little bit. But mostly you’re biased, and you have confirmation bias, and you see things the way you see them, and you have massive blind spots, and you’re ignorant as hell. You just can’t think. But you can talk. And the thing is if you talk, other people will correct you. That’s the thing. And that’s thinking. So if you get up and you have something to say—and you say it stupidly, because of course you will, because what do you know?—then other people will tell you where you’re wrong. And then you can learn, and then everybody can think. And so what that also means is that to be free, to speak, even to tell the truth, means you have to be free to be stupid and ignorant and malevolent and bitter. Because that is who you are." (lenke til video av foredrag)
(Jeg og Pål har laget en podkastepisode om Peterson, så for de som vil vite mer om vår oppfatning av ham, er den tilgjengelig her, med oppfølgende kommentarer i en senere episode)
Filosofen David Hume innså at mye av det han skrev ikke var løsninger og svar, men det kunne likevel ha sin funksjon: "Can I do better than propose the difficulty to the public, even though, perhaps, I have small hopes of obtaining a solution? We shall at least, by this means, be sensible of our ignorance, if we do not augment our knowledge." (Hume 1975, s.38)
Avsluttende tanker
“If we had a keen vision and feeling of all ordinary human life, it would be like hearing the grass grow and the squirrel’s heart beat, and we should die of that roar which lies on the other side of silence.”
George Eliot, Middlemarch
Hva skal man gjøre med alt dette? Denne artikkelen, og denne bloggen mer generelt, er mest av alt et forsøk på komme til litt mer klarhet om alskens tema, gjennom å skrive om dem. Det er mye som tyder på at vi kun blir virkelig kjent med våre egne tanker og meninger gjennom å si dem høyt i samtale eller skrive dem ned, selv om dette innlegget blant annet har pekt på at å lykkes med dette er vanskeligere enn vi ofte tror.
Men man kan i alle fall si at vi ikke bør tenke ferdig før vi snakker, og vi må ikke nødvendigvis mene det vi sier. Dette er selvsagt ikke en oppfordring til å snakke i vilden sky eller trolle samtaler, bare en anerkjennelse av at vi trenger den avstanden tale og skriving gir, og tilbakemeldinger fra andre mennesker forsterker denne effekten, for å bli kjent med vår egen tankeverden.
Å omtale vansker som de jeg har drøftet her oppleves forhåpentligvis ikke som en fortelling om vår avmakt, hvor slutningen er at det er håpløst å argumentere og søke å overbevise andre. Men man kommer godt i gang med gode kritiske spørsmål, selv om de ikke har noen svar, og de samme gjelder innsikter i våre egne svakheter.
Filosofen David Hume innså at mye av det han skrev ikke var løsninger og svar, men det kunne likevel ha sin funksjon: "Can I do better than propose the difficulty to the public, even though, perhaps, I have small hopes of obtaining a solution? We shall at least, by this means, be sensible of our ignorance, if we do not augment our knowledge." (Hume 1975, s.38)
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Damasio, Antonio, (2018), The Strange Order of Things: Life, Feeling, and the Making of Cultures, Vintage
- Haidt, Jonathan, (2012), The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion, Pantheon
- Hume, David, (1975), Enquiries Concerning Human Understanding and Concerning the Principles of Morals, Oxford University Press, 3.utgave [1777]
- Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, (2011), "Why do humans reason? Arguments for an argumentative theory", Behavioral and Brain Sciences, (2011) 34, ss.57–111 (lenke)
- Mercier, Hugo, og Sperber, Dan, The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding, Penguin 2017
- Roth, Philip, (1997), American Pastoral, Houghton Mifflin
- Solnit, Rebecca, (2019) Whose Story is This? Old Conflicts, New Chapters, Haymarket Books
- Trouche, Emmanuel; Johansson, Petter; Hall, Lars; Mercier, Hugo, (2015), "The Selective Laziness of Reasoning", Cognitive Science, 40 (2016) ss.2122–2136 (lenke)