Gå til hovedinnhold

"Atoms with curiosity" - om Richard Feynman (1918-1988)

"There is no doubt about that - excuse me, there's very little doubt about that." (s.78)

Det er kanskje ingen som var bedre i stand til å være talerør for noen av de beste aspekter ved det man kan kalle en vitenskapelig holdning - dvs ting som åpenhet, systematisk tenkning, skepsis til egne intuisjoner, lekenhet, en avsmak mot selvhøytidelighet - enn den amerikanske fysikeren Richard Feynman (1918-1988). 

Her skal jeg bare bruke en liten bok som et utgangspunkt for å skrive noen generelle tanker rundt ting som vitenskap, kunnskap og læring. Å bruke Feynman er ypperlig til dette formål, nettopp fordi han på klart og upretensiøst vis formuerer seg så godt. Som det aller mest vi tenker og sier så er også dette innlegget forårsaket av temmelig tilfeldige og uoverskuelige årsker: Jeg fikk boken The meaning of it all: Thoughts of a Citizen-Scientist (Feynman 1998, sidetall i parantes uten annen info er fra denne boken) her for noen måneder siden, og her om dagen, kanskje i mangel av noe bedre å gjøre, plukket jeg den opp. Og som alltid, når man leser noe av Feynman, er det inspirerende og tankevekkende. Det er få personer som evner å gi meg lyst til å tenke litt klarere, rydde litt mer i tankene og ideene mine, skrive litt mer forståelig, enn Feynman. 

Det skal sies at Richard Feynman iblant blir gitt en slags kultstatus i diverse skeptikergrupper og blant folk som er interessert i naturvitenskap. Det er selvfølgelig litt snålt, gitt hans tydelige, nærmest anarkistiske, skepsis til autoriteter. Men når man hadde slik en fantastisk evne til å formulere seg, så skulle det nesten bare mangle at man ikke høster av hans setninger titt og ofte. Hvorfor forsøke å si ting bedre, når Feynman har sagt det best? 

Feynmans id-kort fra Los Alamos. Kilde: Wikimedia Commons


Vitenskapens grunnstein er nyansert og spesifikk kunnskapsløshet

"That something is unscientific is not bad; there is nothing the matter with it. It is just unscientific. And scientific is limited, of course, to those things that we can tell about by trial and error." (s.63)

Mennesker kan aldri vite noe helt med sikkerhet. Dvs, så fort vi skal formulere en eller annen generell innsikt, så sniker det seg inn massevis av sjanser for både feil og misforståelser. Vitenskap er egentlig bare systematiske forsøk på å snevre inn påstander og observasjoner, slik at de kan testes, nyanseres, evt omformuleres, og testes igjen, ad infinitum. I løpet av denne prosessen lærer man ting om hvordan naturen oppfører seg, og fra disse innsiktene kan vi bygge ting og kontrollere prosesser. I mange tilfeller blir vi på denne måten i stand til å gjøre nye ting uten at vi helt forstår hvordan de fungerer, og mye teknologi baserer seg på ting vi kan kontrollere og forutsi, uten at vi egentlig forstår prosessene fullt ut. 

Men hva er egentlig vitenskap? Kan man i det hele tatt si noe generelt om dette? Jeg skal med vilje her bruke ordet "vitenskap" temmelig generelt (og ordet "vitenskapsmann", i mangel av et bedre alternativ), så får vi se om det er nyansert nok for dette essayet. 

Det er overraskende mange som antar at vitenskap dreier seg om sannheter og sikker kunnskap. Det kan selvsagt sies å være sant, på et vis, om man ikke tar ordet sannhet for høytidelig, og om man med "sikker" mener noe sånt som "ganske pålitelig". 

Likevel, de fleste vitenskapsmenn vil være raske med å si at det faktisk er hva man ikke vet som er selve kjernen i hva vitenskap er for noe. Det er nysgjerrighet rundt de tingene som vi kanskje nesten er i stand til å vite noe om. 

Biologen Peter Medawar kalte vitenskap "the art of the soluble", og med det mente han at vitenskapelig aktivitet dreier seg om de spørsmål som kan formuleres i tydelige hypoteser og gi noenlunde tydelige svar. Noen spørsmål er bedre enn andre, og kjernen i vitenskapelig ekspertise i et felt er å kunne skille gode fra dårlige spørsmål, så langt som det lar seg gjøre. Man er nemlig ute etter å finne ut om man tar feil, og da gjelder det å vite så tydelig som mulig hva det er man påstår eller ser etter.

Som Feynman sier det: "Another very important technical point is that the more specific a rule is, the more interesting it is. The more definite the statement, the more interesting it is to test." (s.19) Vage påstander er nærmest vitenskapens anti-materie. Det betyr ikke at vitenskapsmenn aldri er vage, det er de nok sikkert, men likevel, kjernen i god vitenskap er å være spesifikk. 

Det vil si, alt med måte: "Words can be meaningless. If they are used in such a way that no sharp distinction can be drawn, [...] then the proposition they state is almost meaningless [...]. A great deal has been made of this by philosophers, who say that words must be defined extremely precisely. Actually, I disagree somewhat with this; I think that extreme precision of definition is not worthwhile, and sometimes is not possible - in fact mostly not possible, but I will not get into that argument here." (s.20) 

En annen merkelig antakelse som mange gjør seg om vitenskap, er at ifølge vitenskapen er bare det som er vitenskapelig bra, og at uvitenskapelig er et slags synonym for dårlig. Men som det står i sitatet ovenfor, for at noe skal være vitenskapelig, må det kunne testes ved prøving og feiling. Dette er vitenskapens styrke, såvel som dens største begrensning. Men, "if a thing is not scientific, if it cannot be subjected to the test of observation, this does not mean that it is dead, or wrong, or stupid. We are not trying to argue that science is somehow good and other things are somehow not good. Scientists take all those things that can be analyzed by observation, and thus the things called science are found out. But there are some things left out, for which the method does not work. This does not mean that those things are unimportant. They are, in fact, in many ways the most important." (s.17)

Alt det som faller utenfor vitenskapens domene, dvs dens metoder for måling og testing, har egentlig vitenskapsmenn ingen mening om. Mange mennesker, som tilfeldigvis også er vitenskapsmenn, har selvsagt massevis av meninger, positive og negative om alskens tema hinsides vitenskapen, men det betyr ikke at disse meningene på noe som helst vis er vitenskapelige. Og selv om mange mennesker, kanskje vitenskapsmennene selv, skulle glemme dette og slumse med diverse vitenskapelig autoritet og referanser der hvor disse ikke hører hjemme, ja så må dette best forklares med vår allmenne menneskelige svakhet, og det faktum at vitenskapen selv selvsagt heller ikke er idiotsikker. 

Vitenskapsmenn er som alle andre mennesker, kanskje bare litt mer intense i deres dedikasjon til visse spørsmål: "A scientist’s work is normal activities of humans carried out to a fault, in a very exaggerated form. Ordinary people don’t do it as often, or, as I do, think about the same problem every day. Only idiots like me do that! […] What I do, is something that common people often do, but so much more that it looks crazy! But it’s trying to find the potentiality as a human being." (Feynman sitert i Mlodinow 2004, s.43)

Finnes det noen generelle personlighetstrekk som vi kanskje alle sammen kan lære noe av, uansett hvor uperfekt, fra en vitenskapelig tenkemåte? 

Feynmans personlighetstest

"I would like, therefore, to discuss some of the little tricks of the trade in trying to judge an idea. [...] The first one has to do with whether a man knows what he is talking about, whether what he says has some basis or not. And my trick that I use is very easy. If you ask him intelligent questions - that is, penetrating, interested, honest, frank, direct questions on the subject, and no trick questions - then he quickly gets stuck. It is like a child asking naive questions. If you ask naive but relevant questions, then almost immediately the person doesn't know the answer, if he is an honest man. It is important to appreciate that." (s.64-65)

Det er nesten bare forstyrrende å tilføye noe her, det er så fint sagt. Les det igjen. 

Men hvor ofte etterlever egentlig folk et slik ideal? Både hva angår den som stiller spørsmål og den som skal forsøke å svare? Hvor ofte er ikke våre spørsmål uklare og vage, kanskje lurespørsmål (pace lærere), eller bare ikke motivert av reell interesse, av et ønske om å finne ut noe eller oppnå mer kontakt mellom mennesker? Og hvor ofte snakker ikke folk om ting de ikke kan noe om, ikke har noen forutsetning for å kunne noe om? Hvor ofte mener vi ikke noe om andre mennesker uten å engang kjenne disse menneskene? Det er frustrerende å tenke over. 

Beklager, lar meg rive litt mer her. Les det sitatet igjen. Hvor lang unna er ikke dette de holdninger som barn lærer i løpet av skolegang og utdanning? De lærer, i alle fall implisitt, at det alltid er bedre å forsøke å si noe, at ens eventuelle kunnskapsmangel er noe man bør skjule. Det er en av de verste uting i hvordan den moderne skolen fungerer, at vi gir barn et overfladisk syn på hva kunnskap og forståelse er (har skrevet mer om dette her). I mange tilfeller er jo det riktige svaret faktisk at vi ikke vet. Det ærlige svaret på feks "Hva er gravitasjon?" er egentlig noe slik som, "jeg vet ikke riktig, det er mye ved gravitasjonen vi ikke forstår, men vi kan kan kalkulere temmelig nøyaktig dens effekt".  

Som Stuart Firestein har skrevet om i boken Ignorance: How It Drives Science (Firestein 2012), litt av kjernen av det som er ekspertkunnskap, er en finjustert innsikt i hva vi ennå ikke vet, og hvilke spørsmål som befinner seg i nettopp den sonen som gjør at de på en og samme tid er ukjente men mulige å utforske med tilgjengelig metoder og teknologi, og utgjør interessante aspekter i fagfeltet. (Bare så det er klart: Det er mye vi ikke vet, som det likevel ville vært svært uinteressant å få svar på.)

Man kan tenke det slik: Hvis man hadde hatt Einstein eller Feynman opp i muntlig eksamen i fysikk, så ville antakeligvis disse ekspertene raskere ha innrømmet at de ikke vet ditt eller datt fra fysikkens verden, enn hva en videregåendestudent ville ha gjort. Det kunne egentlig vært et interessant eksperiment å utføre: Still noen generelle spørsmål fra forskjellige fagområder, og sammenlign de svarene eksperter og videregåendeelever eller universitetsstudenter gir. Hvem av dem, og hvorfor, er best i stand til å innrømme sin kunnskapsmangel? 

Merkelig nok så er en av våre beste våpen i denne usannsynlige aktiviteten bedre kjennskap til vår egen kunnskapsløshet. 

Det er selvsagt mange ulike faktorer i spill her, og det er lett for en anerkjent fysiker som Feynman å fremholde sin egen kunnskapsløshet, for ham står jo ikke mye på spill, folk vet hva han kan. Likevel, jeg er egentlig ikke i tvil om at vi kunne ha vært flinkere til å fremme en holdning hvor det å ikke vite hadde vært et positiv personlighetstrekk, noe som er tillitsvekkende. Som han sier det i forelesningen, om en slik endring i våre holdninger til kunnskap: "It's never been tried, anyway. This is the attitude of mind of the populace, that they have to have an answer, and that a man who gives an answer is better than a man who gives no answer, when the real fact of the matter is, in most cases, it is the other way around." (s.66)

Vi mennesker har egentlig ikke ennå prøvd å innrette en kultur av noe man kunne kalt kunnskapsbasert kunnskapsløshet. Som vi kanskje husker, så gjorde Sokrates et ærlig forsøk på å fronte sin egen kunnskapsløshet, og fikk litt kudos for det fra orakelet i Delfi. Men så ble han henrettet for sitt skadelige budskap, og dessverre så ble kjernen i dette radikale budskapet ganske fort glemt, om ikke i filosofisk teori, så i alle fall i praksis. I disse dager, hvor utdanningstiltak er en av våre største samfunnsmessige utgiftsposter, så kunne det kanskje være verdt å tenke gjennom disse spørsmålene på nytt? 

Forestillingsevnen - en oppdragelsesreise

"I would like to remind you that you can be pretty sure of things even though you are uncertain." (s.67)

Apropos politikk og slikt. Ord og argumenter har noe forførende over seg. En forklaring som tilsynelatende gir mening, en uttalelse som fremmes med selvtillit og overbevisning, det er lett å la seg lede til å tro at det her er snakk om sannhet. Vi har en tendens til å slutte fra selvtillit til tillit, til at en som uttaler seg selvsikkert må da ha rett. Men ofte, om ikke oftere, så er dette snarere motsatt, jo mer man vet jo usikrere blir mange tidligere antakelser. 

Vi mennesker er flinke til mye, men å finne ut hvordan noen av naturens grunnleggende deler oppfører seg og forholder seg til hverandre, det er ikke noe vi har en medfødt evne til å gjøre, og mesteparten av våre tanker om slike tema er dømt til å være feil. "In fact that's a general principle in physics theories: no matter what a guy thinks of, it's almost always false." (s.77) 

Våre tanker og forestillinger har en nærmest iboende driv mot å ta oss med på alskens mentale turer, og mesteparten av dem leder ingensteds, eller leder bare til forvirring. Det finnes som regel alltid flere måter å gjøre noe feil på, enn det er riktige. Det finnes flere måter å rote til rommet ditt enn det er å rydde det; og det er lettere å forvirre noen enn det er å lære dem noe nytt. 

Som psykologien har utforsket i detalj de siste tiårene, så er en av menneskets største evner å lure oss selv. Denne tendensen er så inngrodd og intens at det ofte ikke engang nytter å stritte imot. Det kanskje aller mest kjente sitatet fra Richard Feynman stammer fra en tale han holdt på Caltech i 1974, hvor han sa: "The first principle is that you must not fool yourself — and you are the easiest person to fool." 

Forestillingsevnen vår er på en og samme tid der hvor alle nye løsninger, tilnærminger, spørsmål og metoder, såvel som vrangforestillinger og misforståelser, oppstår. Løsningen, for Feynman, betod i å teste alt som er mulig å teste, være skeptisk til generelle påstander og autoriteter, og nærmest anta, om man ikke er sikker, at man tar feil. "Otherwise you become one of these people who believe all kinds of crazy stuff and doesn't understand the world they're in. Nobody understands the world they're in, but some people are better off at it than others." (s.84)



Kilde: Wikimedia Commons

"The great value of a satisfactory philosophy of ignorance"


"So what we call scientific knowledge today is a body of statements of varying degrees of certainty. Some of them are most unsure, some of them are nearly sure; but none is absolutely certain. Scientists are used to this. We know that it is consistent to be able to live and not know. Some people say, "How can you live without knowing?" I do not know what they mean. I always live without knowing. That is easy. How you get to know is what I want to know." (s.28)

Feynman hadde en evne til å avvise noen av de antatt dype spørsmål i livet som temmelig forvirrede og i bunn og grunn meningsløse. Men samtidig som han gjorde dette så førte hans fasinasjon og nysgjerrighet for alt til at verden forble like inspirerende og interessant: "I don't even know what that means, to understand yourself on a personal level. I hear people talking about things like, "I have to find out who I am." I don't know what they're talking about. I can say that certainly I've learned an awful lot about myself from studying biology. I know how I am put together. I have a big theory about how I operate mechanically. But that's not understanding yourself on a personal level. I can say I am a scientist. I find excitement in discovery. The excitement is not in the fact that you've created something, but that you've found something beautiful that's always been there. So scientific stuff affects every part of my life. And affects my attitudes towards many things. I can't say which is the cart and which is the horse. Because I'm an integrated person and I can't tell you whether for instance my skepticism is the reason I'm interested in science or my science is the reason I'm skeptical. Those things are impossible. But I want to know what is true. That is why I look into things. To see and find out what is going on." (Feynman, notat til Leonard Mlodinow, sitert i Mlodinow 2004, s.157-58) 

Vi mennesker er, i Feynmans ord, "atoms of curiosity" (s.39). Vi har et sterkt ønske om å vite ting, men vi har egentlig ganske dårlige forutsetninger for å tilfredstille denne nysgjerrigheten. Merkelig nok så er en av våre beste våpen i denne usannsynlige aktiviteten bedre kjennskap til vår egen kunnskapsløshet. 



-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?

  • Feynman, Richard P., (1998), The Meaning of It All: Thoughts of a Citizen-Scientist, Perseus Books
  • Firestein, Stuart, (2012), Ignorance: How It Drives Science, Oxford University Press
  • Mlodinow, Leonard, (2004), Feynman's Rainbow: A Search for Beauty in Physics and Life, Grand Central Publishing



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Forventer vi for mye av skolen?

Hva ønsker vi å oppnå med skolen? Det er et oppriktig ment spørsmål. Vi snakker så mye om forbedringer og kvalitetsreformer at det blir lett å glemme hva det er vi forsøker å oppnå.  Det er vanskelig å tenke kritisk, det vil si, å ikke la fordommer og antakelser styre, når man funderer på de store institusjoner og selvfølgeligheter i samfunnet rundt oss. Min egen opplevelse er at jo mer tid jeg bruker på å tenke, snakke, lese og skrive om skolen, jo mer kritisk har jeg blitt til endel av de antakelsene dagens skoletenking hviler på. Er mine oppfatninger mer korrekte idag, enn da jeg begynte å fundere på disse tingene? Det er ingen garanti for at den tiden man bruker på noe leder til noe konstruktivt, og det er godt mulig at jeg har rendyrket noen misforståelser og feiloppfatninger, som jeg så omfavner som om de skulle være selvskrevne sannheter. Hvis man har noen som helst ambisjon om å delta i en offentlig samtale om et tema, så burde man være villig til å vurdere egne meninger med et

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Mer om lek, læring og aldersblanding

Her om dagen hørte jeg et nytt podkastintervju med psykologiprofessor Peter Gray . Siden jeg har fulgt Gray i endel år nå så var mye av det kjent fra før, men han er alltid inspirerende å høre på. Det er ikke alltid jeg synes enhver uttalelse fra ham er like nyansert, men i det store og hele er jeg ganske enig med ham.  Jeg har tidligere skrevet om Gray her og her , og om aldersblanding her og her . Hør Pål og meg intervjue Peter Gray i episode 53 av podkasten Lars og Pål .  Et hovedtema i hans artikler, boken Free to Learn (2013) og blogginnlegg er den viktige rollen som lek og aldersblanding spiller i barn og unges utvikling.  Jeg tror omtrent alle mennesker idag er enige om at lek er viktig for barn og unge. Uenighetene begynner når man eventuelt diskuterer hvor mye plass denne leken skal få ha i barns liv, hva det er som utgjør lek, og hvilken rolle eventuelt voksne skal spille i utføringen av leken, som dommere, meklere, eller om det i hele tatt må være voksne til stede når ba