Det er blitt vanligere å snakke om faren for "amerikanske tilstander" her til lands, kanskje spesielt de siste årene, med røremannen ved roret. Jeg vet ikke om ordet noensinne har hatt en positiv klang, men etter at Trump ble president er konnotasjonene blitt enda verre.
Det var jo en gang i tiden hvor USA stod for alt som var kult og moderne, hvor ingen kultur hadde mer såkalt soft power enn den amerikanske. Bare det at ordet amerikansk ble ensbetydende med ting fra USA, tross ordets egentlige videre betydning, er jo slående, og til irritasjon for folk fra andre land på kontinentet. Idag er nok ikke USA kvalitativt like kult, men kvantitativt så dominerer landet fortsatt, med filmer, nettsider, podkaster, bøker, og språkdominans generelt. At landet bakom fasaden på så mange vis er heller akterutseilt og gammeldags, blir sjeldnere lagt merke til.
Når det er sagt, så er det en ting vi skal passe oss spesielt for, og det er å tegne opp fiendebilder eller moteksempler som er så entydig negative at vi selv automatisk fremstår i overdrevent positivt lys. Det ligner litt på effekten selgere baserer seg på, når de lar deg prute ned prisen fra det som uansett var et altfor høyt utgangspunkt, og slik gir deg følelsen av å ha gjort et kupp. Det er en feil som er vanskelig å unngå selv når vi oss den bevisst. Dette er en så vanlig såkalt tankefeil (cognitive bias) at den har fått et eget navn, såkalt ankring (anchoring). Så fort vi bruker negative eksempler som en del av vår argumentasjon så står vi i fare for å benytte oss av dette kognitive smutthullet. Hvis det der er så ille, så kan ikke dette være så ille. Det er alltid verdt å ha i bakhodet.
Alt blir alltid verre?
Her om dagen så jeg en dokumentar fra 2009, om skole i USA, Race to Nowhere. Filmen handler om hvordan barn har det i dagens amerikanske skolesystem, og fokuserer særlig på prestasjonspress og stress. Jeg hadde egentlig først tenkt å bare skrive en kort oppsummering av hva filmen omtaler, men når jeg nå begynte å skrive kom jeg fort på litt andre tanker.
Ikke fordi filmen er riv ruskende gal, men den er definitivt skyldig i å gjøre det lett for seg å argumentere sin sak.
Den trekker frem urovekkende livshistorier: For mange barn bruker altfor mye av fritiden sin på lekser, og mange av dem føler at det er ingen vei utenom, og opplever det som en stressende faktor i hverdagen. Siden det som teller mest er karakterer man får, ikke om man kan stoffet i ettertid, skapes det en kultur hvor man lett tyr til juksing og overfladisk læring. Men er det så ille som filmen vil ha det til?
Som jeg spurte i forrige innlegg, vet vi egentlig, når vi drøfter ting som barn og unges trivsel, læring, motivasjon osv, om det her er snakk om en forverring, forbedring, eller er ting sånn noenlunde det samme? (se et tidligere innlegg om forskning på ungdommers psykiske helse her) Etter å ha sett denne filmen sitter man igjen med et tydelig inntrykk om at ting er verre. Kanskje det, men på hvilken måte?
I 2014 publiserte Brookings en oversikt om hjemmelekser i USA. I presentasjonen på nettsidene kommenterer de ryktene og mange mediaomtalene om at hjemmelekser opptar en ekstremt stor del av mange unges tid: "A word on why such a study is important. It’s not because the popular press is creating a fiction. The press accounts are built on the testimony of real students and real parents, people who are very unhappy with the amount of homework coming home from school. These unhappy people are real—but they also may be atypical. Their experiences, as dramatic as they are, may not represent the common experience of American households with school-age children." Å avvise at dette problemet er like utbredt som noen vil ha det til er selvsagt ikke det samme som å si at problemet ikke finnes. Men antakeligvis har ikke alle skolebarn i USA det like ille som barna i filmen har det (en annen diskusjon av hjemmelekser i USA finner du her).
Ole Jacob Madsen argumenterer overbevisende i sin bok Generasjon Prestasjon (2018) om at ting ikke er så ille som noen vil ha det til, spesielt i Norge. Særlig er det problematisk at vi spør stadig mer direkte spørsmål som "Føler du deg stresset?", noe som lett kan føre til overrapportering av slike plager. Men han anerkjenner at de amerikanske statistikkene ser litt verre ut, samtidig som vi ikke kan si for sikkert hva det er som forårsaker disse trendene. For eksempel så ser det ut til at selvskading har gått opp temmelig kraftig blant unge jenter i USA (Mercado et al 2017). Alvorlig depresjon og stressrelaterte lidelser ser også ut til å øke (Twenge et al 2019, oversikt her). (Litt mer om amerikanske tilstander hva helse, arbeid og utdanning angår finner du i dette notatet.)
Det er også mange kritikkverdige aspekter ved hvordan det amerikanske skolesystemet har utviklet seg, selv om man er uenige om hva som er hovedproblemene (se feks Ravitch 2010 og 2013, og for en annen tilnærming til disse spørsmålene, se feks Sowell 2020), så her ventes det ingen entydig avklaring av disse spørsmålene ved det første.
Men det viktigste er ikke å finne ut om ting er blitt verre. Vi trenger ikke å skynde oss med å forske på om skolen faktisk er mer stressende nå enn for tredve år siden. Jeg tror for så vidt det er tilfelle, siden vårt fokus på skoleprestasjoner og viktigheten av skole og utdanning blir stadig større, og jeg er veldig usikker på om dette bringer noe positivt med seg (omtalt i mange tidligere innlegg, se oversikt her). Men det er også veldig vanskelig å si sikkert, og hvilke data skal vi støtte oss på i en eventuell slik undersøkelse?
Jeg synes at vi heller burde spørre om vi virkelig trenger å gjøre alt på den måten vi gjør det idag? Trenger skolen å være så kjedelig, så strukturert og obligatorisk i hver krik og krok, fordi vi må gjennom alt det som vi bare må gjennom? Er det slik at barna bare har å lære seg å gjøre kjedelige og meningsløse oppgaver, for det er det de fleste av dem skal gjøre som voksne uansett? Det blir ikke alltid sagt akkurat på en så dum eller flåsete måte, men mange av forsvarene av dagens skole høres litt slik ut, i alle fall i mitt hode. (Mulig det er jeg som har et problem altså.)
 |
| Pieter Bruegel, "De syv dødssynder: Grådighet" (1558), Kilde: Wikimedia Commons |
#/media/File:Brueghel_-_Sieben_Laster_-_Avaritia.jpg){kind=link}
Elitenes påvirkningskraft
Kanskje vi kan nærme oss problemet på denne måten: Mange av disse tendensene som filmer som Race to Nowhere peker på, eksisterer først og fremst i en liten minoritet av samfunnet, merkelig nok i de gruppene som av forskjellige årsaker kalles samfunnets eliter (se Markovitz 2019 for mer om dette tema, se også dette innlegget.) Det er ganske vanlig at elitenes normer og vaner har en tendens til å spre seg sakte men ofte noenlunde sikkert, om ikke i realiteten så i alle fall i idealene (Reeves 2018).
Journalist George Packer beskriver noen temmelig sprø tendenser blant eliten i New York hvor kampen om de riktige skoleplassene og yrkesmulighetene strekker seg stadig lengre nedover, og for å få plass i den attråverdige barneskolen så bør du helst ha gått i den riktige barnehagen, osv (Packer 2019). Hvor representativt dette faktisk er vet jeg ikke, men det er temmelig skremmende. Skandaler rundt universitetsinntak, skyhøye priser på de mest populære universitetene og lignende nyheter får meg til å mistenke at dette er mer normalt enn jeg liker å innrømme. Samtidig med dette ser vi at forskjellen på fattige og rike i det amerikanske skolesystemet stadig blir større (Barshay 2020).
Som Ole Jacob Madsen peker på i boken sin, så er det de bedre stilte i samfunnet som blir mest hørt i offentligheten, det er ofte deres perspektiver som dominerer mediebildet. Dermed blir det lett slik at både deres prioriteringer og deres bekymringer blir til våre felles bekymringer. Hvem har vel ikke bekymret seg over det såkalte "flink pike-syndromet"? Dette problemet finnes, det er ingen tvil om det, men det er likevel antakeligvis langt å foretrekke fremfor å for eksempel å være født inn i samfunnets fattigste rekker. Det er ikke alltid de som klager mest og høyest som har det verst. Men dette resulterer ofte i feilkalibrerte bekymringer og prioriteringer.
Problemet er bare det at det i økende grad er med elitenes idealer og normer at vi orienterer oss når vi forsøker å fikse mange av dagens problemer, og dette er kanskje enda mer tydelig i USA. Kan vi virkelig forvente at bedre skoleprestasjoner skal kunne hamle opp med større sosial ulikhet i samfunnet som helhet? (se her og her for mer om dette) Jeg skrev i fjor om Success Academy, og spurte om hvilken pris vi er villige til å betale for gode skoleprestasjoner. Burde vi ikke være mer urolige over at vi fokuserer stadig mer på ting som fravær og karakterer? Når vi skal hjelpe de som sliter i skolen så er det første noen av oss tenker på å gjøre videregående obligatorisk. Og nå snakker jommen Høyre om at det kanskje kunne vært lurt å innføre fraværsgrense på ungdomsskolen også. Er dette de løsningene vi burde prioritere? Og hva er det som får oss til å prioritere som vi gjør?
Tilstand schmilstand...
Jeg vet ærlig talt ikke helt hva amerikanske tilstander betyr. Kanskje det ganske enkelt er et uttrykk vi bruker for å sette ord på den frykten vi har for at noen av de verste tendensene vi ser i samfunnet rundt oss skal bli vanligere? USA har jo alltid vært overdrivelsens land, på godt og vondt.
Mange av de tendensene vi ser i samfunnet rundt oss, og de tingene vi ser foregår der borte i det som en gang var mulighetenes land, er jo reelle, og endel av dette vil vi garantert helst unngå. Men hvordan skal vi forene en slik kritisk innsikt med det faktum at mye her i verden faktisk er blitt bedre, om det kommer fra USA eller ei? Hvordan kan vi ta med oss de gode innsiktene og tilnærmingene, uten å få nissen med på lasset?
Svaret, eller heller tilnærmingen, er nok irriterende kjedelig: Vi kan gjøre dette ved å skille mellom det som faktisk er bedre og det som er negative tendenser. Og antakeligvis ydmykt innrømme at hva angår det aller meste så vet vi ganske enkelt ikke. Å fortsette som før, eller gjøre noe nytt, det er noe eksperimentelt og grunnleggende ukjent ved begge alternativene, uansett hva folk forsøker å fortelle oss. Den slags usikkerhet må vi kunne leve med. Det finnes uansett ingen posisjoner, ingen politikere eller aktivister man alltid er enig med (dvs. hvis man er ærlig med seg selv, og det burde man jo være.) Jeg er sjelden helt enig med meg selv, og også det er nærmest uunngåelig.
De verdier som eksisterer blant et samfunns eliter bidrar til å sette normer som hele samfunnet strekker seg etter, på godt og vondt. Heldigvis er ikke prestasjonspresset og stresset som elitene føler på, spredt seg ut i hele samfunnet, men de kommer til å gjøre det, hvis de eneste tiltakene vi har for problemer som sosial ulikhet og mobilitet er mer av det samme, mer skole og utdanning i dagens form.
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Barshay, Jill, (2020), "A decade of research on the rich-poor divide in education", The Hechinger Report, 29.juni 2020 (lenke)
- Madsen, Ole Jacob, (2018), Generasjon Prestasjon - Hva er det som feiler oss? Universitetsforlaget
- Markovitz, Daniel, (2019), The Meritocracy Trap, Penguin Press
- Mercado, Melissa C.; Holland, Kristin; Leemis, Ruth W.; Stone, Deborah M.; Wang, Jing, (2017), Trends in Emergency Department Visits for Nonfatal Self-inflicted Injuries Among Youth Aged 10 to 24 Years in the United States, 2001-2015" JAMA, 2017; 318(19), ss.1931-1933 (lenke)
- Packer, George, (2019), "When the Culture War Comes for the Kids", The Atlantic, oktober 2019 (lenke)
- Ravitch, Diane, (2010), The Death and Life of the Gread American School System: How Testing and Choice are Undermining Education, Basic Books
- Ravitch, Diane, (2013), Reign of Error: The Hoax of the Privatization Movement and the Danger to America's Public Schools, Alfred A. Knopf
- Reeves, Richard V., (2018), "Trickle-Down Norms", National Affairs, Vinter 2018 (lenke)
- Sowell, Thomas, (2020), Charter Schools and Their Enemies, Basic Books
- Twenge, Jean M; Cooper, A Bell; Joiner, Thomas E; Duffy, Mary E; Binau, Sarah G, (2019), "Age, period, and cohort trends in mood disorder indicators and suicide-related outcomes in a nationally representative dataset, 2005-2017", Journal of Abnormal Psychology, 2019 April, 128(3), ss.185-199 (lenke)