Det finnes alltid minst to måter å mislykkes på. Åpenbart, vi kan mislykkes med å nå det målet vi forsøker å nå, å løse det problemet vi står ovenfor. Men ikke alle mål er like gode, og ikke alle problemer fortjener den oppmerksomheten vi gir dem. Derfor finnes det også en annen måte å mislykkes på, nemlig å ha feil fokus i våre anstrengelser, både som individer og som samfunn.
Den første muligheten har vel mennesket alltid strevd med: Vi får ofte ikke til det vi prøver på.
Den andre muligheten derimot, at vi forsøker å løse feil problemer, eller er usikre på hvilke problemer som burde være høyest oppe på prioriteringslisten, er vel et mer moderne problem. Våre menneskelige erfaringer i store moderne samfunn, og generasjoner med historikere, har gjort oss oppmerksom på hvor mye rart mennesket har forsøkt å få til, og hvor mye som har vært basert på rene vrangforestillinger eller dårlige tilnærminger.
Hva som er verdsatt og statusgivende i et samfunn er som regel temmelig sterkt styrt av den dominerende kulturen. Å være en stor, sterk og temmelig brautende mann, kan gå fra å være høystatus til lavstatus, etterhvert som en kultur forandrer seg. Å være flink til å kjempe med sverd kan gå fra å være en viktig ferdighet på arbeidsmarkedet, til å være kjennetegnet på en over middels engasjert middelaldernerd (som forhåpentligvis har en mer økonomisk anvendelig ferdighet i tillegg).
Skole har gått fra å være en av mange veier inn i arbeidslivet, til å være omtrent den eneste, og i alle fall den eneste foreldre og de fleste politikere snakker om. Skolifiseringen av samfunnet blir stadig mer omfattende (mer om dette her og her). Vi jobber stadig hardere med å lykkes i dette generelle skoleprosjektet, men avkastningen ser ut til å bli mindre.
Kan vi rettferdiggjøre måten vi som et samfunn satser alt på en hest på denne måten? Har skolen den effekten på samfunnet som de politiske ambisjonene våre tilsier at vi tror den har?
Som sagt, det finnes mange måter å mislykkes på.
 |
| Paul Klee, Possibilities at sea, 1932. Kilde: Wikimedia Commons |
La oss kort kikke på et isolert problem: Sett at vi setter oss som mål at alle elever skal mestre og forstå all grunnskolematematikken. Vi kan mislykkes på den enkleste måten, ved å ganske enkelt ikke nå dette målet, dvs at ikke alle elever oppnår en slik forståelse og mestring.
Men vi kan også mislykkes som samfunn om dette målet, så å si, ikke holder mål. Hva om alle elever oppnår disse ferdighetene, men uten at det har den ønskede effekten, og kanskje til og med noen av bivirkningene av denne satsningen er større enn gevinsten? At vinninga går opp i spinninga, som man sier?
Ikke nok med at vi ikke vet om dette er riktige veien å gå, som enkeltindivider og familier står man også temmelig maktesløse ovenfor de forventningene vi stiller til skolen som læringsarena og barns læring. Vi antar at barn må lære en hel masse ting innen en viss tid, hvis ikke vil det går dem relativt ille. Problemet er bare at dette i stor grad er en selvoppfyllende profeti. De som hevder at skoleprestasjoner er det viktigste for å sikre et noenlunde godt videre liv kan peke på statistikker og ha ganske rett i det.
Men er dette nødvendigvis det samfunnet vi ønsker? (se Sandel 2020 for en mer generell diskusjon av slike spørsmål). Det finnes endel alternativer til dagens vanligste skoletenking, men disse har lite sjanse til å vise hva de er i stand til, om vi ikke har skolepolitikere og folk i maktposisjoner som tør å motsi dagens "sunne fornuft" i skolespørsmål. Det finnes feks mange næringslivstopper som ikke hadde det spesielt bra i skolen, og noen av dem snakker om det, men likevel forsøker de aller fleste å støtte opp under vanlige mål for skolen. Og de eventuelt ikke gjør det, hører vi ikke så altfor mye til.
Det finnes også mange historier om kjente personer som ikke gikk i vanlig skole, som ble mobbet, som droppet ut, hadde hjemmeskole, osv (se feks denne listen). Men i et stadig mer byråkratisert og akademifisert samfunn er nok muligheten for slike alternative livsveier enda mer reduserte enn hva de tidligere var. Igjen, er dette noe vi ønsker?
Målet er ikke å legge ned skolen, det ville være å kaste babyen ut med badevannet. Men om ikke institusjoner er åpne for nye ideer og løsninger så ender de fort opp med å forvitre. Skole og læring, på grunn av deres nedfelling i lover og rettigheter, er kanskje enda mer fastlåst enn mange andre samfunnsinstitusjoner. Slik lovfesting har selvsagt en positiv side, i og med at den kan sikre et minimumsnivå av utdanning til alle. Men jeg vil likevel påstå at dette får oss til å overse den risikoen vi løper ved å låse våre forestillinger og forventninger til skole og læring til dagens skolemodell.
Jeg aner ikke hvordan vi løser disse komplekse greiene. Men det kunne være en grei begynnelse om flere av oss, og særlig skolepolitikere og andre som former dagens og fremtidens rammer for skolens aktiviteter og mandat, innrømmet tydelig at disse problemene finnes.
-----------------------------
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.
- Sandel, Michael, (2020), The Tyranny of Merit: What's Become of the Common Good? Farrar, Straus and Giroux, Kindle Edition