Gå til hovedinnhold

Fornuft og følelser i skolekritikken

I en ny kronikk i The New York Times forklarer økonom Bryan Caplan hvorfor han mener at utdanning ikke har den effekten som det ofte antas at den har. Kommentarfeltet til kronikken gir en god indikasjon på hvor vanskelig det er å holde tunga rett i munnen i denne debatten

Først av alt, om Bryan Caplan selv. Jeg har egentlig sansen for fyren, selv om jeg ikke deler særlig mye av hans libertarianske standpunkter. Han er alltid klar, tydelig og poengtert, på en måte som gjør at hans argumenter er artige å bryne seg på. Hans bok The Case Against Education (2017, kort omtale her) er et solid argument for at utdanning ikke virker slik vi ofte antar at den gjør, og at utdanningens signaleffekt spiller en langt større rolle enn vi ofte tror. Men han er også en økonom, professor ved George Mason University, tilknyttet institusjoner som Mercatus Center og Cato Institute, som er temmelig hardbarka forsvarere av rene markedsløsninger, deregulering, mindre stat, osv. 

Som nordmann med mange temmelig nøkterne sosialdemokratiske verdier, så er endel av dette tankegodset tvilsomt. Jeg ser simpelthen ikke på staten som den busemannen som slike amerikanske libertarianere gjør, og ser ingen automatikk i at markedsløsninger gjør ting bedre, og de kan i mange tilfeller gjøre dem verre (se et tidligere innlegg om privatskoler her). 

Paul Klee, Hot Pursuit. Kilde: Wikimedia Commons

Dilemmaet er likevel dette: På tross av slike uenigheter, hva om Caplans kritikker av dagens utdanningssystemer faktisk har mye for seg? Det er jo ikke slik at hans kronikk eller bok er en pakkeløsning, hvor man enten aksepterer alt eller ingenting (slik nesten alle i kommentarfeltet ser ut til å mene). Ingen mennesker har det privilegium av å ha helt rett, og ingen er så uheldige at de tar fullstendig feil (gitt at de har gjort et ærlig forsøk på å sette seg inn i tema). Det er åpenbart at alt er ikke gull og grønne skoger i dagens skolesystem, og av den grunn alene burde vi være noe interesserte i å lese systematiske kritikker. Og selv der hvor vi har å gjøre med en kritikk som i siste instans bommer eller ikke har noe konstruktivt alternativ å komme med, så kan det likevel være mye å lære fra enkeltpoenger og -argumenter (se tidligere innlegg om lignende poeng her). 

Hvordan balanserer vi mellom systemkritikk og nødvendige daglige gjøremål og forpliktelser? Kan vi på en og samme tid klare å fortsette med det vi gjør, og kritisere den samme praksisen? Uten å bli desillusjonert? Hvis man skal ta noen av kommentarene til kronikken på alvor så ser det ut til at folk blir så fornærmet av det Caplan antyder at de ikke engang gidder å fundere på om han kan ha delvis rett i det han skriver. Men slik pars pro toto-argumentasjon er jo bare ren latskap, dessverre.

Fra Caplans kronikk i The New York Times: "School is lucrative primarily because it certifies, or signals, employability. Most education isn’t job training; it’s a passport to the real training, which happens on the job. That’s why graduation pays individuals so well. You don’t learn much in your last few weeks of school, but completion persuades employers to trust you." 

I dagens kunnskapssamfunn går veien til arbeidslivet mer og mer gjennom mer og mer utdanning, noe som blir ytterligere forsterket og delvis forkledd av et fokus på retten til utdanning. For noe man har rett på kan da vel ikke være så ille? 

Caplan argumenterer at skolens nytte for fremtidig arbeidsliv bare delvis kan være fordi det man lærer i utdanningen faktisk er nødvendig i arbeidslivet. Å ha papirer på utdanning er langt viktigere enn kunnskapen utdanningen var ment å gi: "[I]f you want to get the best education in the world for free, you can. Just say, suppose you think it’s Princeton. Just move to Princeton and start attending classes unofficially. Don’t enroll, don’t pay any money, and just start learning. You’ll see there’s almost no effort made to prevent people from learning, from getting a Princeton education for free." (fra intervju med Caplan på 80000hours.org) 

I dette systemet blir det nødvendigvis slik at man kan inneha akkurat den samme kunnskapen, men at denne likevel er tilnærmet null verdt, om man ikke har formelle papirer på det. 

Selvsagt, løsningen er ikke å avskaffe all sertifisering og utdanning, men det er mulig vi kan løse opp i noen floker og gjøre både skoleverdenen og arbeidslivet noe mer fleksibelt om vi tar disse utfordringene mer seriøst. Vi vet at ikke alle har det like fint eller klarer seg like bra i skolen, men at dette ikke nødvendigvis betyr at de dermed vil bli dårlige arbeidstakere. Å gjøre karakterer fra skolen mer og mer til den viktigste valutaen for inntak til høyere studier og arbeidsliv er urettferdig, gitt hvor mye skolen favoriserer visse deler av elevmassen. 

Poengene hans vedrørende skolens manglende effekt har blitt formulert av andre, med totalt motsatt politisk fortegn, feks av Fredrik deBoer i The Cult of Smart og oppsummert i dette innlegget (og omtalt på bloggen her). Professor i sosiologi Douglas B. Downey gir i boken How Schools Really Matter (2020) en overbevisende argument for hvorfor skolen faktisk spiller en langt mindre rolle enn vi tror når det gjelder spørsmål om likhet og ulikhet i samfunnet. 

De tre nevnte forfatterne står langt fra hverandre i politiske spørsmål, men de er enige i en ting: at skolegang ganske enkelt ikke har den effekten som vi nærmest er kulturelt programmert til å tro at den har. Gitt all tid og penger, all anstrengelse, politisk krangel og innsats, så antar vi at dette må bety at skolen er noe av det viktigste vi har av samfunnsinstitusjoner. Alle kommentarene til Caplans artikkel vitner om en slik overbevisning, eller i alle fall svært liten vilje til å tenke gjennom andre muligheter. Men hvis man er så trygg på egen overbevisning og skolens fortreffelighet, hvorfor da ikke lese alle tre bøkene med et åpent sinn og se hva man kan lære?  

Hva med dette perspektivet: Kan det være noe problematisk med måten vi overlesser skolen med høye ambisjoner og store idealer? Det er nesten bare i skolen at det ser ut til at forventningene aldri kan bli høye nok. Det er ganske merkelig, for det er ikke vanskelig å se hvordan slike høye forventninger bare vil lede til skuffelse, dårlig ressursbruk og feilprioriteringer. 

Hvordan kunne skolen sett ut om vi virkelig turte å senke skuldrene noe, senke endel av våre forventninger? En viss form for sunn fornuft forteller oss at dette er det dummeste vi kan gjøre, men så er da nesten ingenting mer et produkt av sin tid enn en viss form for sunn fornuft. 

----------------------------

Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com



Noen tanker om vitenskap og vitenskapelighet.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
  • Caplan, Bryan, (2017), The Case against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money, Princeton University Press
  • deBoer, Fredrik, (2020), The Cult of Smart: How Our Broken Education System Perpetuates Social Injustice, All Points Books
  • Downey, Douglas B., (2020), How Schools Really Matter. Why Our Assumption about Schools and Inequality Is Mostly Wrong, University of Chicago Press

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol