Flesteparten av innleggene på denne bloggen har handlet om å utforske egne og generelle antakelser om læring. Hvis du har lest noen av innleggene mine så har du hørt dem før, men jeg vil likevel liste opp et par av dem her: Hvorfor vet vi så lite om den læringen som foregår i andre situasjoner enn den man finner i skolen? Hva burde vi lære fra de som våger å la barn lære på helt andre måter, i alternative skoler og i hjemmeskole? Burde vi gi rom for mer aldersblanding i skolen? Hvor mye betyr samfunnets forventninger når vi snakker om viktigheten av utdanning? Og hvordan bør vi tenke sammenhengen mellom sosial mobilitet og skole?
De siste månedene har jeg arbeidet i omgivelser hvor jeg har fått observere læring som er relevant for disse spørsmålene, og jeg har fått mye annenhånds observasjoner fra nettundervisning, særlig hva angår samspill mellom barn og foreldre i denne sammenheng.
Tanken med dette innlegget er bare å beskrive og reflektere rundt noen av disse observasjonene, og knytte dem opp mot tema jeg har skrevet om tidligere.
Læring i hjemmet og foreldrerollen
Det er selvsagt stor forskjell å ha nettundervisning med læreren din mens du er hjemme, og ha hjemmeundervisning, hvor foreldrene dine opptrer i en eller annen form for lærerrolle.
Alle som har forsøkt å være lærer og via video undervise en gjeng med barn som sitter hjemme, vet at denne situasjonen er mindre enn optimal. Noen ting funker selvsagt bra, men de aller fleste av oss er glade for at det ikke er slik vi skal holde på resten av livet.
En viktig forskjell, særlig med mindre barn, er at de ofte trenger en voksen rundt seg til å hjelpe med teknologiske spørsmål, huske møtetidspunkter og logge på. Det betyr jo at man ofte har en forelder like i nærheten når man underviser, som lett leder til noen ugreie dynamikker, om man som voksen ikke er seg bevisst disse tingene.
Barn er ikke spesielt glade i å bli observert av sine foreldre i læringssituasjonen. Å spørre om hjelp, å delta i klassediskusjoner, det er åpenbart at noen barn synes dette er vanskeligere om man har en forelder sittende rundt. Dette merker man jo fort om man har foreldre på besøk på skolen, det er vel ingen barn som er spesielt glade i å ha en forelder som observerer dem i klasserommet. På mange måter fungerer jo skolen som et fristed, hvor man noen timer hver dag ikke er i den vanlige familiesituasjonen. Det er ikke det at foreldre bare er er en negativ innflytelse på barnas læring, ofte tvert imot, men vi trenger jo alle litt rom og tid, og litt tid borte fra de menneskene som bryr seg aller mest om deg kan være en fin måte å få dette på.
Dessuten, noen foreldre bedriver nærmest en konstant overvåkning av barnas skoleaktiviteter når dette foregår hjemme, og det er ikke vanskelig å spore frustrasjonen dette skaper i noen barn.
Å skape gode læringsbetingelser handler blant annet om å gi rom og vise tillit. Hvis man føler at ens nærmeste hele tiden må sjekke hva man driver med blir dette fort det motsatte av en tillitsrelasjon.
Aldersblanding og frihet med rammer
Jeg skrevet mye om aldersblanding tidligere (feks her og her), og mangelen på dette i skolen fremstår fortsatt for meg som et av de store problemene med hvordan vi organiserer barn og unges læring.
Det er mange argumenter for aldersblanding, men kort oppsummert vil jeg si at noen av de viktigste er: Det gir rom for mer individuell tilpasning og selvstyrt arbeid, siden elevene lærer av hverandre og begynner arbeider som de ser andre, ofte eldre elever, arbeider med. Den sosiale læringen blir lang mer dynamisk, de eldre barna kan veilede de yngre, modellere konfliktløsning, og generelt så oppstår det et større spenn av mellommenneskelige situasjoner, som er der hvor sosial læring skjer.
Jeg har vært så heldig å få jobbe i et 4-6.trinnsklasserom hvor godt over halvparten av barna for tiden arbeider på lange fortellinger, og mange av dem er oppe i flere titalls sider. Det er selvsagt de flinkeste elevene som starter slike prosjekter og drar dem lengst, men jeg har observert at selv noen av de svakeste elevene blir inspirert og begynner på egne historier. Dessuten, noe av det aller fineste er å se hvordan elevene korrekturleser hverandres historier. Her om dagen så jeg en av de sterkeste femteklassingene hjelpe en av de svakeste, og de satt opp imot en time med historien, rettet diverse grammatiske feil og diskuterte. Disse skriveprosjektene er ikke obligatoriske og jeg har minimalt med dem å gjøre, men elevene jobber jevnlig med dem og lærer tilsynelatende en masse, særlig via andre elever.
Jeg kan ikke ta æren for dette. Noe av æren faller selvsagt på den læreren som jeg vikarierer for, og som har etablert et fint klassemiljø. Likevel, noe av det denne læreren hadde fokusert mest på er nettopp å la elevene få holde mye på med egne ting og gi dem mye frihet. Det tar litt tid fra man først våger seg frempå med å tilby slik frihet, til man ser slike resultater som det jeg her har beskrevet. Dessuten, det hjelper mye at klassen er aldersblandet, for på denne måten får de yngre elevene, som uansett ser opp til de eldre barna av den enkle grunn at de er eldre, inspirasjon til å prøve seg på ting som de aldri ville ha tenkt på på egen hånd hvis de befant seg i et alderssegregert klasserom, uansett hvor fritt. Jeg tror nok at ideer og inspirasjon fra læreren, uansett hvor gode og velintensjonerte de måtte være, har ikke helt den samme motivasjonsfaktoren.
Frihetens rammer kommer delvis fra læreren, men de kommer også fra medelever, inspirasjonen som barn får fra hverandre. På sikt så tror jeg at belønningen som barn opplever i mestringsopplevelser og alskens former for læring er sterkere enn drivet til herjing og uro. Et klasserom hvor elevene styrer mye av aktivitetene og blir gitt stor frihet, og hvor de har lært seg å mestre dette ansvaret - dvs, det er vel mer korrekt å si at de holder på å lære seg dette - er antakeligvis mye mindre kaotisk enn et klasserom hvor læreren forsøker å gi litt elevene litt frihet i arbeidet, men insisterer på å opprettholde ganske stor kontroll og oversikt. Det er noe kontraintutitivt med dette, emn jeg er likevel ganske overbevist om at dette faktisk er tilfelle (og jeg har en rekke innlegg som tar for seg diverse aspekter ved dette spørsmålet, for en oversikt, se her)
Forventninger som tveegget sverd
Jeg har skrevet endel om forventninger tidligere (se feks dette innlegget), og skal ikke gjenta alt her. Men det er noe litt merkelig med hvordan vi voksne, både foreldre og lærere omgås forventninger til barns læring. Vi tar det nærmest for gitt at våre forventninger er så å si "gode", dvs fornuftige og velbegrunnede. Dermed kan vi si til oss selv at selvsagt skal vi stille krav til barna, selvsagt skal vi forvente at de lærer seg diverse ting.
Selvsagt, men problemet er jo bare at dette er så generelle ord at de kan brukes til å rettferdiggjøre hva det skulle være. Det er litt som med ordet rettferdighet: Jeg vil tro at alle er for et mer rettferdig samfunn, men det forteller oss veldig lite om hva som faktisk får oss nærmere et slikt samfunn, og mange av de løsningene som foreslås kan virke mot sin hensikt. Det er ikke godt å vite, og vi må i det minste være villige til å diskutere muligheten for at vi er mer på villspor enn vi tror.
Så hva ligger egentlig i de forventninger vi har til barn og unges læring? Mye av våre antakelser om progresjon og nivå på diverse ferdigheter er temmelig tilfeldige, og er mer et resultat av et standardisert system enn av barns fundamentale behov. Å ikke lære seg å lese i løpet av første klasse er først og fremst et problem fordi alt man skal gjennom i skolen baserer seg på at alle må ha på plass denne grunnleggende ferdigheten. Hvis man ikke befinner seg i dette systemet er det ikke like systematiske negative effekter av å være sent ute med å lære å lese, og det er for eksempel nok av historier om barn som har hjemmeundervisning som er sent ute med å lære å lese, men som klarer seg fint senere i livet. Selvsagt, det finnes nok av de som ikke klarer seg bra, men det gjelder også en hel masse elever som har gått gjennom den offentlige skolen.
Men det er mye mer å ta av i diskusjonen av temaet forventninger: Hva skal man for eksempel si om et barn, la oss si i fjerde eller femte klasse, som viser gode sosiale ferdigheter, interesse for læring og som nesten alltid er åpen for tilbakemeldinger og råd, men som kanskje er litt svakere i matte enn hva foreldrene og lærer skulle ønsket seg? Siden vi mennesker lider nærmest uunngåelig av såkalt "negativity bias", dvs at vi biter oss langt mer fast i det som har negative aspekter ved seg, enn det som er mer positivt. Som foreldre og lærere er det lett å merke denne tendensen i oss selv. Det er heller ikke noe galt i å være litt føre var og ha en strategi for hvordan man kan løse potensielle kommende problemer.
Men likevel, hvordan fremtoner dette fokuset seg for barnet som skal lære? Barn som liker det de holder på med er som oftest langt mer effektive til å lære seg ting enn om de gjør det av ren plikt. Som beskrevet ovenfor så tror jeg at mange barn vil arbeide hardt og ta utfordringer på temmelig strak arm om de befinner seg i et miljø hvor de ser andre barn gjøre det samme, og hvor det er tid og rom for denslags utforskende arbeid. Men i slike læringsformer er det ikke sikkert at de vil lære i den rytmen og med den progresjonen som vi voksne har lært oss å forvente. Og når vi voksne ser at våre forventninger ikke blir oppfylt er det relativt sjelden at vi revurderer våre forventninger, og mer vanlig at vi setter inn tiltak for å se disse forventningene bli oppfylt. Men til hvilken pris?
For å unngå å gi slipp på våre forventninger hender det ofte at vi ofrer, nedprioriterer eller undervurderer ting som nysgjerrighet, motivasjon, trivsel, fritid og mer sosiale ferdigheter. Men hva får vi egentlig igjen? En stadig sterkere akademifisering av skolen, og av samfunnet generelt, som mest av alt har karakter av å være en slags selvoppfyllende profeti. Jo mer vi legger vekt på skoleprestasjoner, jo mer vekt får de, og jo vanskeligere blir det å tørre å gå mot strømmen.
Dessuten, vi fordekker ofte diskusjoner av våre forventninger til barns læring ved å tenke og snakke om dem som rettigheter, noe som slettes ikke er uproblematisk, og som jeg har diskutert i et tidligere innlegg, og derfor ikke skal ta opp her.
Oppsummering
Vi mennesker er nesten alltid fulle av selvmotsigelser, i våre tanker, handlinger, verdier, og ja, i våre håp og forventninger. Dette får oss til å opptre på merkelig vis i mange situasjoner, og ofte motarbeider vi oss selv, selv om vi ikke alltid er klar over det. Dessuten, nesten alt vi gjør har både positive og negative effekter, og noen ganger ser vi oss så blinde på de positive resultatene vi håper på at vi ikke tar notis av endel negative bivirkninger. Ofte når vi forsøker å hjelpe så handler det like mye om at vi ønsker å se oss selv som en person som har gjort et forsøk, som har gjort en innsats, mer enn om det man gjør faktisk har en positiv effekt.
Å tørre å gi barnet rom og tillit er en litt urovekkende tanke. Det er selvsagt ingen naturgitt nødvendighet at barnet, om det blir overlatt til seg selv, bare gjør flotte og fantastiske ting. Men de er i stand til å få til langt mer enn vi idag er tilbøyelige til å tro, og fordi vi mangler denne troen så skaper vi nesten aldri situasjoner hvor de er i stand til å vise oss hva de er i stand til.
Det finnes ingen perfekt løsning, og søken etter slike perfekte løsninger er antakeligvis den perfekte måten å sabotere alle de temmelig gode løsningene. Jeg tror det finnes temmelig lavthengende frukt her, at vi med mindre justeringer kunne bli i stand til å litt mindre motarbeide oss selv og våre barns trivsel og læring.
Her er noen tanker om blogging og sosiale media.
Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost:
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet.