"July 7, 1958
I’ve been reading over the memos from last winter and spring. It is a curious and unsettling process, the business of changing your mind on a subject about which you had very positive convictions. After all I have said and written about the need for keeping children under pressure, I find myself coming to realize that what hampers their thinking, what drives them into these narrow and defensive strategies, is a feeling that they must please the grownups at all costs. The really able thinkers in our class turn out to be, without exception, children who don't feel so strongly the need to please grownups. Some of them are good students, some not so good; but good or not, they don't work to please us, but to please themselves." (s.29, alle sitater i parentes fra How Children Fail)
Hvem var John Holt? Han hadde ingen lærerutdanning, men etter ingeniørstudier, tid i tjeneste på en ubåt under og etter andre verdenskrig, og noen års arbeid i en organisasjon som hette The United World Federalists, ble han i 1953 ansatt på en skole. Han begynte å skrive ned observasjoner fra klasserommet og tanker han gjorde seg. Dette arbeidet fortsatte når han begynte å samarbeide med læreren Bill Hull i Boston. De to delte ofte ansvaret for en klasse, og observerte stadig hverandres timer. Notatene Holt gjorde i løpet av denne tiden var først og fremst ment for hans kollega Hull, men litt etter litt samlet han dem og fikk i 1964 utgitt dem i bokform. Denne ble raskt en bestselger, med blant annet en rosende omtale på forsiden av New York Times. Hans klare og uakademiske skrivemåte, som formidlet kloke og gode observasjoner av barn i klasserommet, gjorde at boken ble mye omtalt og diskutert i positive ordelag, og Holt til en populær foredragsholder, blant annet for lærere. (Fremstillingen her baserer seg på innledningen i Schanning 2019)
For å gjøre en lang historie kort: Etter denne boken og oppfølgeren How Children Learn (1967) blir Holt litt etter litt mer og mer kritisk til skolen som læringsinstitusjon, og svært pessimistisk til muligheten å endre den til det bedre. Det ender opp med at han fullstendig oppgir målet om å endre skolen, og fra midten av 70-tallet så bruker han all sin tid på å skrive om alternativ læring, og hjelpe de som forsøker å gjøre helt andre ting for sine barns læring, og blir først og fremst kjent som en av de tidligere forkjemperne for hjemmeskole. Dette skal jeg ikke komme inn på i denne omgang, men med tanke på de fordommer mange har mot hjemmeskole så er det verdt å minne om at Holt var en ikke-troende, antiautoritær type som i mange standpunkter lå langt ut på venstresiden i amerikansk politikk. Mer om det ved en annen anledning. Den nye boken til Espen Schaanning behandler forresten John Holt og hans samtid på svært utførlig måte, og kan anbefales på det varmeste.
Men i sin første bok er Holt ennå innstilt på å arbeide for å forbedre skolen, og kritikken hans er langt mindre radikal enn den ble senere. Mye av innholdet er beskrivelser av barns aktiviteter i klasserommet (elever rundt 4-5.trinn), observasjoner av hvordan de reagerer på lærerens spørsmål og forstår eller ikke forstår hva undervisningen dreier seg om. På denne tiden var faktisk slike beskrivelser ikke spesielt vanlig, "hans første bøker vakte trolig så stor oppsikt nettopp fordi han var en av de første til å beskrive i detalj hva som foregikk i klasserommet." (Schaanning 2019:152) Så er hans bok fortsatt relevant lesning idag? Definitivt, og jeg vil påstå at den er en av de klokeste bøkene jeg har lest om skole og barns læring, og ikke minst en av de mest velskrevne.
I stedet for å fortelle enda mer om Holt og boken hans så skal jeg gi noen eksempler på tema han tar opp. Boken har fire hoveddeler: Strategy, Fear and failure, Real learning, How schools fail. Jeg vil fokusere mest på første delen, om strategier. Hvis jeg skulle forhandle litt med de som legger opp pensum på lærerstudiene så kunne man kanskje klart seg med denne delen i pensumkompendiet? Dessuten, her er en hypotese: Siden Holt skriver såpass enkelt forståelig som han gjør, med en masse utførlige eksempler fra skolehverdagen, så vil jeg tro at mange lærerstudenter vil oppleve Holts bok som over snittet både leselig og nyttig. Mine egne og andres erfaringer fra lærerstudiet, og diverse kronikker fra lærerstudenter i diverse aviser de siste årene, tilsier at mange pensumtekster ikke oppleves slik.
Strategier og observasjon
"You can't find out what a child does in class by looking at him only when he is called on. You have to watch him for long stretches of time without his knowing it." (p. 32)
For Holt er klasserommet en kunstig situasjon hvor læreren styrer tema og som gjennom noen direkte, men mest indirekte, signaler, kommuniserer hva som er rett og galt, bra og dårlig, og hva slags adferd og bidrag som er ønskelig. Barna plukker kjapt opp dette, selv om dette ofte skjer temmelig ubevisst, og de begynner å benytte diverse reaksjonsmønstre og vaner for å føle at de til en viss grad over situasjonene de befinner seg i. Dette skaper en situasjon hvor kommunikasjon og reell forståelse av hva som foregår blir vanskelig.
Mye av det barna kommuniserer til oss voksne blir her ikke noe som nærmer seg den umiddelbare sannheten om hvordan de føler seg, hva de strever med, hva de tenker, osv. De fleste voksne som har jobbet i skolen kjenner til dette problemet. Noen barn nikker og sier ja når man spør dem om de forstår, selv om de ikke har den minste anelse om hva som foregår. Andre barn sier derimot at de ikke forstår, selv om de forstår alt eller mye. Mange barn bare svarer noe, for å bli ferdig med det, slik at lærerens oppmerksomhet skal komme bort fra dem igjen. Så hvorfor gjør de dette?
Ifølge Holt kan man observere, om man bare tar seg tid til det, hvordan barn på denne måten tilpasser sine aktiviteter og svar til hva de tror læreren vil ha. Problemet er bare det at vår observasjon av barn ofte fokuserer på en ting, mens vi overser så mye annet av det som skjer i et klasserom (her har man et fint prosjekt for praksistiden i lærerstudiet). Dette lange sitatet fra Holt gir en ganske god forklaring på hva som her står på spill:
"A teacher in class is like a man in the woods at night with a powerful flashlight in his hand. Wherever he turns his light, the creatures on whom it shines are aware of it, and do not behave as they do in the dark. Thus the mere fact of his watching their behavior changes it into something very different. Shine where be will, he can never know very much of the night life of the woods. So, in class, the teacher can turn the spotlight of his attention now on this child, now on that, now on them all; but the children know when his attention is on them and do not act at all as they do when it is elsewhere. A teacher, who is really thinking about what a particular child is doing or asking, or about what he, himself, is trying to explain, will not be able to know what all the rest of the class is doing. And if he does notice that other children are doing what they should not, and tells them to stop, they know they have only to wait until be gets back, as he must, to his real job. Classroom observers don't seem to see much of this. Why not? Some of them do not stay with a class long enough for the children to begin to act naturally in their presence. But even those who are with a class for a long time make the mistake of watching the teacher too much and the children too little." (s.33-34)
Når et barn er i lærerens fokus, så har det i følge Holt en rekke med såkalte strategier i full beredskap. Et barn som vet at det har lærerens fokus på seg oppfører seg og tenker på en helt annen måte enn et barn som ikke føler seg observert. Så hvorfor skaper oppmerksomhet slik forskjellig adferd hos barn? Og hvorfor er denne adferden ofte ukonstruktiv, en måte å være på som gjør det mindre sannsynlig at reell læring skal skje? Man kan også spørre seg, hva slags forventninger og antakelser er det barna oppfatter og tenker på, som gjør at de blir redde for å gjøre feil?
Her er for eksempel hvordan Holt beskriver forskjellen på det vi kaller gode og dårlige elever: "The good student may be one who often says that he does not understand, simply because he keeps a constant check on his understanding. The poor student, who does not, so to speak, watch himself trying to understand, does not know most of the time whether he understands or not. Thus the problem is not to get students to ask us what they don't know; the problem is to make them aware of the difference between what they know and what they don't." (s. 16-17) Med andre ord, og jeg tror Holt har helt rett her, om man spør mange barn så vil de faktisk ikke kunne si med sikkerhet om de forstod det som nettopp ble sagt i undervisningen, av den enkle grunn at deres oppmerksomhet er andre steder, og de er ikke vant til å analysere sin egen forståelse underveis.
Noen barn, og ofte de som er litt svakere i mange fag, er ofte redde eller nølende med å innrømme at de ikke forstår, mens i alle fall en del av de elevene vi kaller dyktige spør ustoppelig om forklaringer når de ikke forstår. De har en slags alarm som går av i hodet når ting er uklart, og dette leder dem til å stille spørsmål. Andre elever har en såpass ufokusert måte å forholde seg til undervisning og stoff på at de ikke engang registrerer forskjellen på når de forstår og når de ikke forstår. Det er nesten litt som forskjellen på godt og dårlig gehør når man skal stemme en gitar. Om man har dårlig gehør vil man ikke være i stand til å si om gitaren er stemt eller ikke.
Problemet, slik Holt så det, var bare at skolen i mange tilfeller ikke bare ikke forbedret elevenes "gehør", den gjorde det i mange tilfeller dårligere. Noen barn opplever nok skolen mest av alt som en lapskaus av forvirring og usikkerhet, og de har ikke selvtillit til å stole på at de faktisk forstår noe eller ikke. Hva gjør årevis i en slik tilstand med et barns læreevne?
Selv de som er av den oppfatning at Holt her høres i overkant negativ ut, bør likevel ta seg tid til å stille og diskutere slike spørsmål, om så bare for å ha klart for seg hvorfor slike kritikker ikke treffer mål. De poenger og argumenter som vi er enige med faller oss vanligvis ganske lett, og derfor bør vi bruke litt mer tid på å forstå motargumenter, for å sørge for at vi ikke forenkler og misforstår dem.
Poenget til Holt er altså at svake elever ikke bare gjør det samme som de sterke elevene, bare dårligere. I mange tilfeller ser det tvert imot ut til at de gjør helt andre ting: "Until recently it had not occurred to me that poor students thought differently about their work than good students; I assumed they thought the same way, only less skillfully. Now it begins to look as if the expectation and fear of failure, if strong enough, may lead children to act and think in a special way, to adopt strategies different from those of more confident children." (s.40)
Mens noen barn faktisk er ute etter å lære, og gjør det de kan for å oppnå dette, er det andre barn som mer enn noe annet er opptatt av å så fort som mulig bli kvitt lærerens oppmerksomhet. De har også mål og teknikker de bruker for å nå disse målene, problemet er bare at det ikke er læring de er ute etter. "The very natural mistake that Bill and I made was to think that the differences between the children in our class had to do with techniques of thinking, that the successful kids had good techniques of thinking while the unsuccessful, the "producers," had bad, and therefore that our task was to teach better techniques. But the unsuccessful kids were not trying, however badly, to do the same things as the successful. They were doing something altogether different. They saw the school and their task in it differently. It was a place of danger, and their task was, as far as they could, to stay out of danger. Their business was not learning, but escaping." (s.44)
Noen år senere, i Instead of Education fra 1976, formulerer Holt seg slik: "Any observant and thoughtful teacher soon learns in his work, as I did, that fear blocks learning. The skillful learner must trust the world, and himself to be able to cope with it. In How Children Fail I showed how even "bright" children act when they have lost this confidence. Instead of reaching out to new experience, they shrink back from it. Often they protect themselves from the danger and shame of failure in the only way they can, by failing on purpose." (Instead of Education, s. 159)
Spørsmål og kritikk
Hovedgrunnen til at alle lærere kunne hatt godt av å lese Holt er at han stiller en rekke gode spørsmål som vi voksne burde tenke gjennom. Mange av dem har åpenbart ikke noen klare og enkle svar, men som så ofte så er det ikke bare i svaret at spørsmålets verdi ligger. Vi trenger å tenke gjennom det vi gjør som lærere, og være åpne for at vi kan ta feil, at noen av våre vaner og teknikker til og med kan ha en skadelig virkning på barnas læring og utvikling.
"There is a very simple question that hardly anyone seems to have asked. Of the things we teachers do, which help learning and which prevent it? The reason we so seldom ask the question is that we tend to assume that unless there's something wrong with the student, all teaching produces learning, so that all we need to think about is what children should be made to learn. Once we understand that some of the things we teachers do may be helpful, some merely useless, and some downright harmful, we can begin to ask which is which. But only teachers can ask such questions and use their daily work with students to test their answers." (s.54)
Det er klart at noen, etter å ha lest dette, først og fremst tenker: Så dumme er vi da ikke! Det er klart vi kan begå feil og gjøre dumme ting i klasserommet, og Holt forteller oss ikke noe nytt. Vi har da hørt om begreper som lært hjelpeløshet, skolens usynlige læreplan, sånne skolekritiske greier er ikke nytt for oss.
Det var nettopp slike ting noen av anmelderne av Holts første bok skrev, da den kom ut i norsk oversettelse i 1971 (siste kapittel i Schaannings bok om Holt tar for seg mottakelsen i Norge). De fleste omtalene var svært positive, men Ivar Lad skrev i tidsskriftet Spesialpedagogikk: "jeg må medgi at jeg her ikke finner noe annet enn alminnelig kjente pedagogiske prinsipper som jeg går ut ifra at enhver fornuftig pedagog anvender i sin hverdag." (sitert i Schaanning 2019: 411). En annen anmelder, Unn Eriksen Stålsett, i Syn og Segn, synes boka var god, men mente at innholdet var velkjent: "For ein som har kjend seg som ein utprega tapar i den høgare skulen fordi skulen vart opplevd som meiningslaus, er det lite nytt eller uventa å hente hos John Holt. Tvert imot er 'strategiaene' og eksempla så velkjende at ein mest må tvinge seg til å lese vidare." (sitert i ibid)
Det er jo interessant at Holts tanker føltes så selvsagte, når det er åpenbart at folk kan lese boken og komme til veldig forskjellige konklusjoner om hva dette medfører for ens eget lærerarbeid og skolesyn. Holt selv, og mange av de som var enige med ham, ble stadig mer usikker på om skolen kunne klare å ta inn over seg disse svakhetene og endre undervisningen og skolehverdagen tilstrekkelig. Så hvordan kan det ha seg at disse anmelderne og andre kan lese det samme og temmelig ubekymret si at dette vet vi, og så fortsette mer eller mindre som før?
I How Children Fail beskriver Holt detaljert ikke bare hvordan vi mislykkes med å lære barn mye av det vi forsøker å lære dem, og at det er veldig stor sprik mellom hva forskjellige barn får med seg og forstår (dette tror jeg alle lærere er helt enige om), han mente også at skolen ødela mye av barns lærelyst, nysgjerrighet, selvtillit og evne til å lære på egen hånd. Observasjonene og mange delpoenger er like, men Holt trekker andre konklusjoner.
Et temmelig konkret eksempel på hvordan skole lett forvrenger og vanskeliggjør barns læring er hvordan barn lærer å vurdere sine egne aktiviteter som vellykkede eller ikke: "The point I now want to make is that "success," as much as "failure," are adult ideas which we impose on children. The two ideas go together, are opposite sides of the same coin. It is nonsense to think that we can give children a love of "succeeding" without at the same time giving them an equal dread of "failing."" (s.69)
Et lite barn som lærer å gå, eller en voksen med selvtilliten fortsatt noenlunde i behold som forsøker lære seg å spille et instrument, for å nevne et eksempel Holt var glad i, tenker ikke på sin aktivitet som enten vellykket eller ikke. Det er simpelthen en aktivitet, noe vi gjør, og som vi over tid blir bedre til.
Men i skolen er de aller fleste barna hele tiden bevisst om de lykkes eller ikke, og forsøker å unngå feil. Dette på tross av at få ting er bedre for læringen enn å begå feil, innse dette uten å gjøre en stor ting ut av det, og prøve igjen. I skolen derimot, blir det å unngå feil snarere selve målet for mange elever, og de svakeste elevene er ofte de som anstrenger seg aller mest for å unngå dem. Lav innsats, og å ikke engang forsøke på ting er vanlige strategier i slike sammenhenger.
Dessuten så gjør tidspress, ukeplaner og læreplaner, eksamener og mye annet, det slik at lærere konstant er litt utålmodige med å få unna læringsmål og bevege seg videre. Dermed, selv om vi ikke sier det til elevene direkte, så er det mye i det vi gjør og sier som kommuniserer tydelig til barna at her er det ikke mye tid til å prøve og feile og utforske mange aspekter ved temaet. Det tar ikke lang tid før elevene lærer seg å ikke kaste bort tid på å utforske ting som læreren ikke eksplisitt har spurt om.
Det er vanskelig å skrive kort om hva det er som gjør Holts bok så god. Fristelsen er stor til å ta med en masse lange sitater, og fortsatt mangler så mye av det som er bra med boken. Jeg kan egentlig bare igjen anbefale alle å lese den, og avslutte med nok et sitat fra boken. Det er egentlig et temmelig trist sitat, som peker på noe av den grunnleggende påvirkningen som skolen har på barns tenkning og læreevne.
"February 11, 1959
Someone asked the other day, "Why do we go to school?" Pat, with vigor unusual in her, said, "So when we grow up we won't be stupid." These children equate stupidity with ignorance. Is this what they mean when they call themselves stupid? Is this one of the reasons why they are so ashamed of not knowing something? If so, have we, perhaps un-knowingly, taught them to feel this way?" (s.79-80)
For mer om John Holt, her er et annet essay om han, skrevet av Peter Gray.
Kilder:
John Holt, Instead of Education: Ways to Help People Do Things Better, Sentient Publications. Kindle Edition, 2003 [1976].
Espen Schaanning, Farvel til skolen. John Holt og skolekritikken på 1960- og 70-tallet, Scandinavian Academic Press, 2019