Er mer obligatorisk skole løsningen?

For en uke siden la jeg ut siste episode av podkasten, som er en samtale med Kenneth Danford. Jeg er temmelig begeistret både for North Star, den alternative skolen han driver (se her for mer info, og her og her for tidligere bloggposter om tema), og for denne episoden, fordi den tar for seg så mange grunnspørsmål rundt utdanning. Jeg kommer tilbake til dette mot slutten. 

Jeg har også forsøkt å lese mer om frafall i skolen, særlig videregående, og konsekvenser slikt frafall har. Et av skolens viktigste mål i Norge har vært sosial utjevning, hvor sosial bakgrunn, økonomiske kår og lignende skal spille så liten rolle som mulig. Vi kommer likevel ikke unna disse faktorenes innflytelse, og idag er det snarere slik at de økonomiske forskjellene øker, og mobiliteten minker. 

Dette er ikke skolens skyld, la det være klart. Spørsmålet er snarere hva slags rolle utdanning skal spille i våre forsøk på å snu denne trenden, og hva slags utdanning og utdanningsmål som best vil støtte opp under dette.

Det er jo sant at fullført videregående korrelerer med bedre utfall senere i livet, og det er ofte de dårligere stilte familiene som i mindre grad støtter opp under skolegang, at det er lettere for disse barna å bli hjemme om de ikke må. Så innenfor dagens system så er det kanskje mest meningsfullt å tvinge alle til å fullføre videregående. Det er i alle fall noen har tatt til orde for, som Sigrun Aasland i denne kronikken i VG.  

Aasland skriver fint om hvorfor dette kan være verdt å vurdere, og jeg er enig med veldig mye av argumentene hennes, og jeg holder veldig sterk med henne i at vi må gjøre det vi kan for å beholde den norske velferdsmodellen. (Referer her til denne artikkelen, har ikke fått lest boken hennes, Det trengs en landsby, som handler om de samme spørsmålene). 

Men likevel, når det kommer til skole så synes jeg det er viktigere, eller i alle fall minst like viktig, å vurdere hva vi kunne gjort i stedet for å gjøre dagens skole obligatorisk for alle. Kunne vi ha tilbudt unge alternativer til videregående, som kanskje oppleves som mer meningsfulle, konstruktive, lærerike? Er vi virkelig så sikre på at videregående slik vi gjør det idag er så riktig og gjennomtenkt og velfungerende at vi er komfortable med å kulturelt og lovmessig spikre denne praksisen enda hardere fast, slik at absolutt ingen unnslipper? Burde vi ikke heller sette av litt mer midler til å forske på alternativer, se om det ikke finnes andre ting der ute som fungerer like bra?

At fullført videregående presterer bedre enn å droppe ut, er ingen overraskelse i dagens skolefokuserte samfunn. At dette ville vært like sant i et samfunn som tilbød unge noen flere ruter i oppveksten, er på ingen måte sikkert. 

Vel, det er i alle fall en følelse jeg ikke klarer å bli kvitt, og det er et spørsmål som i liten grad diskuteres når man forsker på barns læring og skriver utredninger om fremtidens skole. Det er også slik at lover og regler har en ganske formende tendens på kultur og samfunn, man kan tvinge gjennom normer. 

13 år obligatorisk skole. Når faren min gikk på skole så var det sju år obligatorisk skole, og slik han husker det så var det på den grendeskolen 2 uker på og 2 uker fri. Vi har siden 60-tallet økt og økt mengden skole som barna skal ha, og det hele må jo kunne sies å være et gigantisk eksperiment. Det er ikke noe galt med eksperimenter, men vi vet lite om hva alternative tilnærminger til utdanning og læring ville ført med seg. 

Det er derfor jeg blir så glad når man får høre om noen som nettopp gjør noe helt annet, og det er det denne samtalen med Kenneth Danford er et eksempel på. Her har man ungdommer som ikke følger noen læreplan, som ikke må ta prøver, som får arbeide med det de vil, og som klarer seg fint (mer om dette feks her). North Star tilbyr, slik Danford ser det, en "positiv måte å droppe ut av skolen på". Slik skolepolitikere i Norge snakker om frafall i videregående ser det ikke ut til å finnes noe slikt alternativ, og da fremstår fullføring av vanlig videregående som det mest naturlige og ønskelige.  

Det er noen naturlige innvendinger som melder seg: hva slags sosioøkonomisk bakgrunn har disse barna? Familiestatus? Etnisitet og innvandrerbakgrunn? Hvordan måler deres prestasjoner seg opp mot andre barn som det er naturlig å sammenligne dem med? Det er viktige spørsmål som alltid bør med, og jeg kan ikke gi noe tilfredsstillende svar her. Kenneth Danford har på sin side skrevet noen rapporter om tidligere elevers videre studie- og yrkeskarriere, men de er nødvendigvis av noe begrenset verdi, siden det er snakk om såpass få elever (473 elever i oktober 2016, dvs etter ca. 20 år). 

Våre forestillinger om barns læring, hva som må læres i skolen og når, og hva som skjer med de som ikke lykkes i å leve opp til forventningene, har enorm innflytelse på hva det vil si å nettopp lykkes og mislykkes. Mens det tidligere var mange måter å bli voksen på, og lang skolegang var bare en av disse (ps. Jeg argumenterer på ingen måte for at ting var bedre før), har skolen idag blitt stadig mer dominerende i vår verktøykassen når vi vil hjelpe barn til et godt liv. I hvor stor grad former disse fortellingene (les feks dette innlegget av Will Richardson for noen flere tanker om dette tema) vi forteller oss selv om skolen de løsningene vi klarer å se for oss?  

------------------------------

Som alltid, denne bloggen er et sted for meg å rydde i tanker og argumenter, og uten tilbakemelding fra eventuelle lesere er det vanskelig for meg å si om denne ryddingen har noen effekt. Jeg håper å påvirke andres i deres tanker om skole, og å få noen korreksjoner der hvor mine egne ideer ikke er gode nok. Takk for at du leser, og takk for samarbeidet.