Gå til hovedinnhold

Hva med hjemmeundervisning?

Merkelig nok er dette et spørsmål som jeg funderer mye på nå for tiden. Resultatet er at hjemmeundervisning for meg ikke lenger fremstår så dumt som det engang gjorde. Siden det å skifte mening er en sjelden fugl, og dette er en heller uvanlig mening, skal jeg kort beskrive hvordan jeg tenker.

Det kan være greit å starte med et stort og generelt spørsmål: Hvor mange av oss kan påstå å ha en bred erfaring, egenopplevd eller via andre, av forskjellige miljøer og kontekster som barn lærer i? Hva vet vi om læring og hvor den skjer? Vi har vokst opp på landet og ved sjøen, i forskjellige regionale kulturer, gått på tur i skogen og på ski, eller vært mest i byen, i parker, kafeer og museer, i barnehager hvor barna bruker enten mye eller lite av tiden ute i det fri. Men de aller aller fleste av oss har gått på skole, i en rekke år. Sånn er det bare.
Vi vet for lite om alternativer, og ved måten vi tenker og lager lover rundt undervisning og skoleverk så sementerer vi denne uvitenheten i lang tid fremover. 
Det som er vanlig blir fort normalt og snart nødvendig. Slik oppleves det i alle fall. Dessuten er vi mennesker eksperter på å etterrasjonalisere, å komme med gode grunner og argumenter for hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Det er spesielt lett å argumentere for det som vi har drevet med lenge, vane og natur har en tendens til å ha uklare grenser. Vi har derfor en rekke, godt innøvde argumenter for hånden, selv om ingen av disse argumentene helt representerer hva det var som beveget oss i utgangspunktet. Og det er egentlig ikke så farlig, vikarierende argumenter er så vanlig i menneskelige samfunn og handlinger at det i seg selv ikke er et argument for eller imot noe. Men likevel, hva er det som gjør at vi ikke oftere spør oss om vi virkelig trenger skolen slik den er idag? Som vi iblant hører fra en 8-åring eller 16-åring: "Må jeg?"

Jeg ville ikke finne på å argumentere for å endre hele skolesystemet radikalt, såpass har vi lært av historien. Men det fremstår likevel temmelig underlig at vi ikke vet mer om hvordan alternativer til vanlig skolegang kan se ut. Hva slags læring, sosialisering, individuell utvikling man ville få om man gjorde noe annet enn det vi gjør i dagens skole?

Jeg vil påstå, og jeg antar at denne påstanden er veldig lite kontroversiell, at vi vet lite om læring i andre kontekster enn skolen, dvs hva angår barn i skolealder som ikke er i skolen.

By Michal Klajban - Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=76406512


Innenfor skoleforskningens paradigme så vet vi ganske mye om forskjellige faktorer og deres innvirkning innad i skolesystemet. Vi kan med en viss sikkerhet si at noen tiltak har større effekt enn andre. Den australske skoleforskeren John Hattie, med sin bok Visible Learning fra 2008, er blitt symbolet på denne typen forskning, og i Norge er Thomas Nordahl den tydeligste representanten på denne forskningen.

På et nivå er det vel lite å innvende mot denne forskningen. Dens undersøkelser, statistiske analyser av de data som er å oppdrive, og foreløpige og i alle fall teoretisk testbare konklusjoner, den metodebruk og testing, opererer innenfor de etablerte rammeverk som all annen forskning som fortjener dette navnet. Det skal sies at læring og skole er særdeles vanskelige ting å måle, men denne forskningen ser ut til å gjøre det den kan med de data som finnes. Selv om alt er metodisk helt korrekt betyr det ikke nødvendigvis at resultatene er relevante eller viktige.

Poenget mitt her er å understreke at denne forskningen kun ser på små forskjeller innad i systemet. Den har aldri satt seg fore å se hva som skjer med læring, med barns utvikling, når dette skjer i en annen kontekst enn i skolen. Akkurat det håper jeg er klinkende klart, og hvis man kan innse dette og likevel avvise det som irrelevant eller uviktig, så er min undring bare desto større (og jeg mottar gjerne utfyllende info om hvordan vedkommende tenker og argumenterer for sin posisjon).

Så hva er det som gjør at vi uten videre, og med tilsynelatende stor selvsikkerhet, lander på at skolen er det beste for alle? For dette er jo posisjonen som vi i det norske samfunnet har landet på, med et lovverk som nesten tvinger oss inn i skolen (mer om det en annen gang), og med en ganske samlet offentlighet som sier at skolen er både individets og samfunnets beste middel på veien til en bedre fremtid. (For de som tenker at, ja selvfølgelig, skolen er jo den beste veien til et godt liv, her er en artikkel å bryne seg på, og her og her er litt mer. Denne artikkelen om tvang som faktor i skolen burde definitivt også leses). 

Det er ganske rart egentlig, for vi vet mye mindre om alternativene enn vi liker å tro.

Igjen, jeg tror ikke noe særlig på å endre store institusjoner fort og gæli, men det at vi ikke engang utviser nysgjerrighet på hva som befinner seg hinsides skolens læring, det er underlig. Det som vi vi for øyeblikket kaller alternativer, som faller innenfor friskoleloven, er ærlig talt ikke så veldig alternative, selv om de definitivt tilbyr noe verdifullt av pedagogisk innsikt. Det sørger særlig nær identiske læreplaner og felles gitte eksamener for, for å nevne de mest åpenbare faktorene her. Et temmelig forent sett av forventninger fra foreldre og voksne om hva skole og læring skal være for noe, bidrar også.

Så hvor havner hjemmeundervisning oppi alt dette? Det er ikke løsningen på alle våre problemer, la det være klart, men det er en slags eksperimentell indikasjon på at noe annet faktisk er mulig.

I vitenskapenes historie finner vi en masse historier om overraskende resultater og uventede observasjoner som snur opp ned på tidligere antakelser. I ettertid kan det være vanskelig å skjønne hvor lite vi skjønte. En grunnleggende verdifull holdning vi kan lære fra vitenskapen kan være å åpne for denne muligheten: det kan hende vi skjønner mindre enn vi tror.

Alexander Fleming oppdaget ved en tilfeldighet at en type muggsopp hadde en overraskende antibakteriell effekt, og snublet slik over penicillin. Uten å fått tillatelse, og i opposisjon til all medisinsk fornuft på den tiden, i 1929 stakk den unge legen Werner Forssmann et kateter opp gjennom en vene i armen og helt inn i hjertet, og gjennomførte slik verdens første hjertekateterisering. Han fikk forøvrig nobelprisen i medisin i 1956 for de oppdagelsene dette ledet ham til. Leger og lærere som Jean Itard, Johann Heinrich Pestallozi, Édouard Séguin og Maria Montessori, for å nevne noen blant mange, forsøkte å hjelpe og undervise barn som andre før dem hadde avskrevet som ute av stand til å lære noe som helst, og lyktes bedre enn man hadde trodd var mulig. 

Det er ikke det at vi skal eksperimentere med barn, men det er åpenbart at det vi driver med idag ikke nødvendigvis funker for alle, og at vi faktisk har mange andre muligheter. Problemet er bare at vi ikke ser ut til å være villige til å utforske disse mulighetene mer. Forsvarere av det bestående, for eksempel politikere i regjering, liker ofte å fremstille alternativene som eksperimenter. Det er bare det at begge alternativene kan kalles eksperimenter, siden vi ikke helt vet hva noen av delene kommer til å lede til.

Hvorfor jobber vi ikke konstant med å finne ut mer? Er vi så overbevist om at alt kan fikses innad i skolen, om vi bare gjør diverse, og når alt kommer til alt, temmelig små, endringer? Det er stadig bekymringer rundt barn og unges mentale helse, og særlig i forbindelse med skolen (se noen av mine tidligere innlegg om dette, med flere referanser, her, her og her). Kan det hende at skolen, i alle fall i noen av tilfellene, er like mye årsaken som en del av løsningen på mange av disse problemene?

Rent anekdotisk finnes det mange eksempler på barn som har mistrivdes, slitt med angst og ikke villet på skolen, og hvor disse plagene forsvant idet barnet sluttet å gå på skolen. Hinsides anekdotene stopper mye av kunnskapen vår, av overnevnte grunner.

Disse barna ble i mange tilfeller hjemme, og begynte kanskje med en eller annen form for hjemmeundervisning. Som sagt, det er kanskje ingen løsning på lang sikt, men det fikser definitivt visse problemer. Det er en løsning med mange begrensninger, kanskje først og fremst det faktum at ikke alle har råd til å være hjemme med barna sine. Med igjen, det har løst mange vonde og langvarige problemer for mange familier, og mange familier som jeg har snakket med er veldig glade for at dette er en mulighet.

Men som sagt, vi vet for lite om alternativer, og ved måten vi tenker og lager lover rundt undervisning og skoleverk så sementerer vi denne uvitenheten i lang tid fremover.

Jeg har for lengst sluttet å tenke på hjemmeundervisning som noe dumt. Innenfor dagens system fungerer det fremfor noe som en sikkerhetsventil. Men det burde også fungere som en indikasjon på akkurat hvor uvitende vi er om hva læring egentlig er for noe, hva og hvordan barn er i stand til å lære, om vi gir dem andre omstendigheter og muligheter.


Kommentarer

  1. Føler at et av de viktigste argumentene her er at også dages skole må sees på som et eksperiment, selv om det er et langvarig et.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Takk for din kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol