Plutselig er nesten hele verdens barnefamilier tvunget til å ha en eller annen for for hjemmeundervisning eller -skole. Er dette en gylden sjanse for forkjempere for hjemmeundervisning til å få gjennomslag for sine argumenter? Eller kommer flesteparten av de ufrivillige eksperimentdeltakerne til å tenke, når denne situasjonen en eller annen gang tar slutt: "Puh, gåttabanen, det der gjør jeg helst ikke igjen, og i alle fall ikke frivillig"?
Det skrives i alle fall en masse om hjemmeundervisning i disse dager, og oppmerksomheten til folk flest viet til slike spørsmål er større enn på lenge. Som sagt så er ikke denne oppmerksomheten ikke utelukkende positiv, men alle som er interessert i å være med på å endre fordommer og praksis rundt skole og barns læring, burde i alle fall benytte seg av denne uventede muligheten.
De siste dagene har jeg sett en masse artikler og blogginnlegg om temaet. Det er folk som er slitne og oppgitte, optimistiske og inspirerte, som forsøker å tenke over det de opplever nå og hva det kan si oss om læring, familie, lek og sosialt samvær, skole og lekser, tvang og frihet.
Jeg skal ikke her forsøke å føre noe sammenhengende argument, målet er bare å gi noen eksempler og forsøke å bringe noen nyttige perspektiver inn i slike samtaler, samt gjøre mitt til å redusere sjansen for å misforstå hverandre. Om jeg lykkes med dette kan vel egentlig bare de som leser vurdere, og jeg setter pris på å få tilbakemeldinger.
Kerry McDonald, som selv har hjemmeundervisning med sine barn, har skrevet boken Unschooled: Raising Curious, Well-Educated Children Outside the Classroom (publisert i 2019, hør intervju med henne her), og skriver i Forbes (11.mars) optimistisk om dagens situasjon: "While the virus has caused illness and hardship for many, keeping children out of school is not a global calamity. It is worth remembering that children can be educated without being schooled. They may even be better educated. [...] Most of the 300 million schoolchildren currently quarantined in their homes will return to school once the epidemic fades. But some parents may discover that learning outside of schooling benefited their children and strengthened their family. They may start to wonder if homeschooling or other schooling alternatives could be a longer-term option. They may realize that education without schooling is not a crisis but an opportunity." Det hadde vært interessant å gjennomføre en spørreundersøkelse i etterkant av denne krisen, med spørsmål om akkurat disse tingene. Jeg er dessverre litt usikker på om så veldig mange sitter igjen med en veldig positiv erfaring, men igjen, litt av målet med å i det hele tatt skrive dette er å søke innspill, andres erfaringer. Så motsi meg gjerne her.
Peter Gray, som burde være et kjent navn for mange, åpner et nytt blogginnlegg (19.mars) slik: "A pandemic is never a good thing. It’s a terrible thing. But maybe some good can come from it. Anything that disrupts our usual ways of being can lead us to try new ways of being, ways that might in the long run be improvements or guide us to improvements. Here I want to discuss the potential benefits of the coronavirus-induced shutdown of schools and cancelation of afterschool adult-directed activities that have consumed so much of our children’s time." Les gjerne flere av hans blogginnlegg på lenken ovenfor, les hans bok Free to Learn (se min omtale her). Hvis du vil ha enda mer, hør vårt intervju med Gray på podkasten Lars og Pål.
På bloggen Yes I'm unschooled. Yes, I can write, finner vi innlegget "Homeschooling in the Age of COVID-19: Advice from Six Unschooling Parents" (publisert 20.mars). Dette er foreldre som altså ikke har barna i skolen til vanlig, og som har hatt lenger tid til å gå gjennom denne prosessen det er å lære å ha barn hjemme. Barn, som familier, er selvsagt ulike, og noe som fungerer et sted fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. Det er likevel slående at det finnes noen ting som veldig mange såkalte "unschooling-familier" ender opp med å gjøre, selv om det kan ta fra en uke til ti år før de oppdager disse tingene.
"I do know, from often painful firsthand experiences, that trying to turn mothering into a competitive sport is straight up unhealthy. It’s not a game I want to play."
"I’ve heard predictions from other parents about how this time without classroom instruction could lead to my kids (who, remember, are 8) falling behind so far that college will no longer be in their future. I hate to think of how parents who are preoccupied with worry about loss of income and how to provide food and shelter for their families feel. They must be terrified their children will be unable to keep up as moms and dads with more flexibility, more security, or even full-time help talk about their aggressive at-home enrichment agendas for their little ones. Maybe this is the perfect time to call a timeout on the academic rat-race that was never healthy or fair in the first place."
Det skrives i alle fall en masse om hjemmeundervisning i disse dager, og oppmerksomheten til folk flest viet til slike spørsmål er større enn på lenge. Som sagt så er ikke denne oppmerksomheten ikke utelukkende positiv, men alle som er interessert i å være med på å endre fordommer og praksis rundt skole og barns læring, burde i alle fall benytte seg av denne uventede muligheten.
Jeg skal ikke her forsøke å føre noe sammenhengende argument, målet er bare å gi noen eksempler og forsøke å bringe noen nyttige perspektiver inn i slike samtaler, samt gjøre mitt til å redusere sjansen for å misforstå hverandre. Om jeg lykkes med dette kan vel egentlig bare de som leser vurdere, og jeg setter pris på å få tilbakemeldinger.
-----------------------------
Kerry McDonald, som selv har hjemmeundervisning med sine barn, har skrevet boken Unschooled: Raising Curious, Well-Educated Children Outside the Classroom (publisert i 2019, hør intervju med henne her), og skriver i Forbes (11.mars) optimistisk om dagens situasjon: "While the virus has caused illness and hardship for many, keeping children out of school is not a global calamity. It is worth remembering that children can be educated without being schooled. They may even be better educated. [...] Most of the 300 million schoolchildren currently quarantined in their homes will return to school once the epidemic fades. But some parents may discover that learning outside of schooling benefited their children and strengthened their family. They may start to wonder if homeschooling or other schooling alternatives could be a longer-term option. They may realize that education without schooling is not a crisis but an opportunity." Det hadde vært interessant å gjennomføre en spørreundersøkelse i etterkant av denne krisen, med spørsmål om akkurat disse tingene. Jeg er dessverre litt usikker på om så veldig mange sitter igjen med en veldig positiv erfaring, men igjen, litt av målet med å i det hele tatt skrive dette er å søke innspill, andres erfaringer. Så motsi meg gjerne her.
Peter Gray, som burde være et kjent navn for mange, åpner et nytt blogginnlegg (19.mars) slik: "A pandemic is never a good thing. It’s a terrible thing. But maybe some good can come from it. Anything that disrupts our usual ways of being can lead us to try new ways of being, ways that might in the long run be improvements or guide us to improvements. Here I want to discuss the potential benefits of the coronavirus-induced shutdown of schools and cancelation of afterschool adult-directed activities that have consumed so much of our children’s time." Les gjerne flere av hans blogginnlegg på lenken ovenfor, les hans bok Free to Learn (se min omtale her). Hvis du vil ha enda mer, hør vårt intervju med Gray på podkasten Lars og Pål.
På bloggen Yes I'm unschooled. Yes, I can write, finner vi innlegget "Homeschooling in the Age of COVID-19: Advice from Six Unschooling Parents" (publisert 20.mars). Dette er foreldre som altså ikke har barna i skolen til vanlig, og som har hatt lenger tid til å gå gjennom denne prosessen det er å lære å ha barn hjemme. Barn, som familier, er selvsagt ulike, og noe som fungerer et sted fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. Det er likevel slående at det finnes noen ting som veldig mange såkalte "unschooling-familier" ender opp med å gjøre, selv om det kan ta fra en uke til ti år før de oppdager disse tingene.
En av foreldrene har gjort seg blant annet disse tankene: "Finally, my advice to unexpecting homeschool parents is to contemplate how you want this time to be remembered. Maya Angelou famously said, “People will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.” Your children will forget the content of the worksheet packets and virtual learning websites they had to do during their homeschooling experience, but they will not forget how it felt being home with their family during this time. They will remember how their parents responded to the situation because they are watching you and learning from you how to deal when things are unpredictable."
En annen skriver, kanskje litt mer radikalt og uvant: "Please! Don’t replicate school at home. Don’t squander this opportunity to give your kids unstructured time and space to just be. Right now, your kids may not know what to do with all that freedom, especially the ones who have been institutionalized longer. Your kids are used to having a schedule and having someone else decide what they should spend their time doing. So give them this gift of freedom. Give your kids the gift to just play, to explore what they would do with this newfound spaciousness, discover a new hobby, find things you would truly want to do with them together. Let them direct their day. Let them be bored. Boredom is such a gift. It is amazing what emerges out of boredom."
En tredje "unschooling-forelder": "I see a lot of unschoolers responding with a version of, "don't worry, just chill out, take time to relax" and of course as lifelong unschoolers I know what is meant by that. My family has been “homebound” in that sense for almost twenty years - and we've never been "bored" nor fallen "behind"! But the fact is, schooling families are used to schooling concepts and attendant lifestyle and worldviews. Parents and children are experiencing a lot of anxiety right now and many adults won't be able to confidently switch to an unschooling mindset under this kind of strain."
Her er en annen artikkel med lignende innhold, erfaringer og ideer til opplegg, for de som vil ha mer.
Her er en annen artikkel med lignende innhold, erfaringer og ideer til opplegg, for de som vil ha mer.
Mange har kommet over og delt dette innlegget fra Jennie Weiner på The New York Times (publisert 19.mars), "I Refuse to Run a Coronavirus Home School", og hun kommer med mange gode poenger som jeg håper vi ikke glemmer så fort alt dette er over. Her er et par av dem:
"I do know, from often painful firsthand experiences, that trying to turn mothering into a competitive sport is straight up unhealthy. It’s not a game I want to play."
Herregud, den siste bekymringen der er frustrerende å høre om, særlig fordi en kultur som fostrer frem slike bekymringer, virker som selvoppfyllende profetier. Jo mer vi stresser for at barna skal få den rette skolebakgrunnen, dess mere blir riktig skolebakgrunn en viktig faktor. Dette er ganske klart verre i USA enn i Norge (les denne fantastiske artikkelen av George Packer for mer detaljer om slikt), og forhåpentligvis kan vi bruke politiske midler for å hindre slik utvikling. Men man kan ikke hindre noe man ikke kjenner til og tenker over.
Fra økonom Bryan Caplan (litt mer om ham her, på dette blogginnlegget), på Twitter torsdag 19.mars, får vi dette gode innspillet. Et veldig enkelt og godt poeng som man må ta med seg i alle samtaler om hva vi erfarer i disse dager:
På Aftenpostens Si;D skriver 18 år gamle Hans Marius Øverås, under tittelen "La oss bruke karantenen til å prøve noe nytt", om hvordan denne perioden gir oss en mulighet til å tenke over hvordan felles og ufleksible tidsrammer hemmer mange elevers læring. Vi vet for eksempel at ungdommer sover for lite, samtidig som at de har en annen og senere døgnrytme enn barn og voksne. Hvorfor er dette likevel fullstendig oversett i hvordan vi driver skole idag?
"Personlig kjenner jeg flere personer som mener at de er mest produktive rundt midnatt. De blir tvunget til å jobbe når de er slitne og trøtte. Dessverre er de konvensjonelle rammene et hinder for fremgang. Lærerne fortsetter å føre fravær, i form av at man må logge seg inn i det digitale klasserommet innen bestemte tidsrammer. Er det virkelig nødvendig? Kan ikke elevene bli testet i den selvstendigheten læreplanmålene hevder å gi oss?"
For å støtte disse påstandene opp med litt forskning, her er avsluttende kommentarer fra Mary A. Carskadon, i den fagfellevurderte artikkelen "Sleep in Adolescents: The Perfect Storm", publisert i Pediatric Clinics of North America (Vol. 58, Nr.3, Juni 2011, ss.637-647): "[B]ioregulatory and psychosocial forces collude to push sleep onset later, yet schools are timed to begin earlier across adolescence, and sleep time is compressed as a consequence. The list of negative outcomes associated with insufficient sleep is lengthy and ranges from sleepiness and mood disturbances noted above, inattention, poor grades, behavior problems, substance use, driving crashes, overweight, and immune system compromise. For some adolescents, the issue can present as sleep-onset insomnia that may be associated with the circadian phase delay; when combined with lack of motivation, depressed mood, and fatigue, a depressive disorder is often the initial assumption. An approach that targets sleep timing and phase adjustment is likely to be ameliorative."
Søvnmengde og -kvalitet har mye å si for læring og læringsutbytte. Skolen, slik den strukturert, og særlig for ungdoms- og videregåendestudenter, er en viktig årsak til at mange unge ikke sover nok. I en oppfølgingsartikkel fra 2018 skriver Casrskadon og medforfattere at "Early school schedules significantly contribute to insufficient sleep for adolescents in middle and high school." Mange voksne vil nok legge mye av skylden på manglende søvn på mobilbruk, og selv om denne langt ifra er helt uskyldig, så burde ikke dette overskygge det faktum at skolens starttidspunkt overlapper svært dårlig med ungdommers biologiske søvnrytme (i gjennomsnitt, ikke absolutt alle). Så kanskje vi burde, som Hans Marius Øverås skriver, åpne opp for mer fleksible rutiner?
Tidligere rektor ved Ringstabekk skole i Bærum, Bjørn Bolstad, skriver om koronaviruset og vårt pågående skoleeksperiment på bloggen En (forhenværende) rektors bekjennelser. I dette innlegget (fra 16.mars) skriver han om behovet for selvregulering og å få igang elevenes egen "læringsmotor":
På Aftenpostens Si;D skriver 18 år gamle Hans Marius Øverås, under tittelen "La oss bruke karantenen til å prøve noe nytt", om hvordan denne perioden gir oss en mulighet til å tenke over hvordan felles og ufleksible tidsrammer hemmer mange elevers læring. Vi vet for eksempel at ungdommer sover for lite, samtidig som at de har en annen og senere døgnrytme enn barn og voksne. Hvorfor er dette likevel fullstendig oversett i hvordan vi driver skole idag?
"Personlig kjenner jeg flere personer som mener at de er mest produktive rundt midnatt. De blir tvunget til å jobbe når de er slitne og trøtte. Dessverre er de konvensjonelle rammene et hinder for fremgang. Lærerne fortsetter å føre fravær, i form av at man må logge seg inn i det digitale klasserommet innen bestemte tidsrammer. Er det virkelig nødvendig? Kan ikke elevene bli testet i den selvstendigheten læreplanmålene hevder å gi oss?"
For å støtte disse påstandene opp med litt forskning, her er avsluttende kommentarer fra Mary A. Carskadon, i den fagfellevurderte artikkelen "Sleep in Adolescents: The Perfect Storm", publisert i Pediatric Clinics of North America (Vol. 58, Nr.3, Juni 2011, ss.637-647): "[B]ioregulatory and psychosocial forces collude to push sleep onset later, yet schools are timed to begin earlier across adolescence, and sleep time is compressed as a consequence. The list of negative outcomes associated with insufficient sleep is lengthy and ranges from sleepiness and mood disturbances noted above, inattention, poor grades, behavior problems, substance use, driving crashes, overweight, and immune system compromise. For some adolescents, the issue can present as sleep-onset insomnia that may be associated with the circadian phase delay; when combined with lack of motivation, depressed mood, and fatigue, a depressive disorder is often the initial assumption. An approach that targets sleep timing and phase adjustment is likely to be ameliorative."
Søvnmengde og -kvalitet har mye å si for læring og læringsutbytte. Skolen, slik den strukturert, og særlig for ungdoms- og videregåendestudenter, er en viktig årsak til at mange unge ikke sover nok. I en oppfølgingsartikkel fra 2018 skriver Casrskadon og medforfattere at "Early school schedules significantly contribute to insufficient sleep for adolescents in middle and high school." Mange voksne vil nok legge mye av skylden på manglende søvn på mobilbruk, og selv om denne langt ifra er helt uskyldig, så burde ikke dette overskygge det faktum at skolens starttidspunkt overlapper svært dårlig med ungdommers biologiske søvnrytme (i gjennomsnitt, ikke absolutt alle). Så kanskje vi burde, som Hans Marius Øverås skriver, åpne opp for mer fleksible rutiner?
Tidligere rektor ved Ringstabekk skole i Bærum, Bjørn Bolstad, skriver om koronaviruset og vårt pågående skoleeksperiment på bloggen En (forhenværende) rektors bekjennelser. I dette innlegget (fra 16.mars) skriver han om behovet for selvregulering og å få igang elevenes egen "læringsmotor":
"Jeg vet at mange reagerer på uttrykket «ansvar for egen læring», særlig etter L97 og prosjektarbeids-ideene der som førte til at mange lærere abdiserte som lærere. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, så er vi mennesker medansvarlige for det som skjer med oss. Og elever er også medansvarlige for det de lærer. Ansvar for egen læring blir ødeleggende hvis læreren abdiserer og overlater alt ansvar til elevene. Men hvis vi ikke vil gi elevene noe som helst ansvar for sin egen læring, driver vi med noe som ligner på hundedressur, og det er vel ikke meningen."
Det er et sørgelig faktum at mange barn og voksne mister mye av deres indre motivasjon, såvel som evnen og viljen til å ta initiativ, om de har for liten innflytelse på sine egne liv og aktiviteter. At dette skjer i skolen er også velkjent, men det er også såpass vanlig at vi nesten har sluttet å la oss sjokkere over det faktum at skolen tar livet av mange barns nysgjerrighet (les feks psykolog og forsker Susan Engels bok The Hungry Mind: The Origins of Curiosity in Childhood, fra 2015 for mer om forskning på nysgjerrighet og motivasjon, og en kort artikkel om samme tema her, eller om man vil, her er video av et foredrag).
Bjørn Bolstad skriver i sitt siste innlegg, fra 20.mars: "I den uka vi nå legger bak oss, har vi åpenbart vært med på et stykke norsk historie. Den vil «gå inn i historiebøkene», og noen spør seg kanskje om dette vil endre det norske samfunnet også etter at virus-pandemien er over. Jeg lurer på om særlig norsk skole er forandret for alltid denne uka. Som jeg skrev forrige uke, er vi midt inne i et gedigent skole-eksperiment. Siden dette eksperimentet av naturlige årsaker ikke var verken forberedt eller planlagt, kan det være lurt å følge ekstra godt med på hva som skjer underveis."
Det ligger så definitivt potensiale til forandring i det som skjer nå, men vi må passe på å bruke anledningen riktig. Det vil si å innrømme at ingen vet svaret, og være ærlig på at det som funker i en situasjon ikke nødvendigvis funker i en annen. Hvis noen får til hjemmeundervisning betyr det ikke at dette er en løsning for alle. Jeg har i et annet blogginnlegg skrevet om hva jeg tenker at hjemmeundervisning betyr i den større samtalen om hva slags læring og skole vi bør ønske oss. Men det betyr også, om mange går fra denne opplevelsen med mange frustrasjoner og liten tro på at opplæring i hjemmet har noe særlig for seg, også dette trenger ikke å være noen universell sannhet. Sånn som det er nå vet vi stadig altfor lite om hvordan barn lærer utenfor en skolekontekst (mer om dette i dette blogginnlegget).
Dessverre er det ikke sikkert at vi blir så mye klokere av de erfaringene vi gjør oss nå, men det er lov å håpe.
Jeg vil avslutte her med et langt sitat fra Patrick Farenga (se hans blogg her). I mange år jobbet han sammen med John Holt (1923-1985), som kan sies å være den moderne hjemmeundervisningsbevegelsens "gudfar". Her er fra innledningen til Holt og Farengas bok Teach Your Own. The John Holt Book of Homeschooling. (Hvis du vil lese litt mer om Holt så har jeg tidligere skrevet et innlegg om ham, som er tilgjengelig her.)
"No matter what concerns or objections we raised about compulsory education, including ones we all agree upon, it often seemed that the final consensus was that forcing kids to learn is a necessary evil. "We must control a child's attention and action," goes the argument, "or else they will spend all their time playing games, watching TV, or getting into trouble. Furthermore, they won't be able to do what they want as adults, so the sooner they learn to buckle under authority and get with the program, the better for us all. Certainly we might need to do things we don't like doing in order to achieve our goals. [...] But in school one is often forced to do undesirable things just for their own sake: Is that really a good use of anybody's time? [...] Our innate ability to learn by experience and example is so powerful that we are practically programmed to teach the way we were taught in school. We've all spent so much time in school that it's difficult for us to imagine that there actually are other ways to live and learn in our current society. Therefor, it's very easy to duplicate conventional schooling at home. After all, we all know what school is like from our own experiences as students, perhaps even as teachers, and when we homeschool our own kids, that word "school" connects it all for us. In response to the prevailing definition of the word "school", John [Holt] created the word "unschooling" to describe how we help children learn without duplicating ideas and practices that we learned in school." (Holt og Farenga 2003, s.xvi-xvii)
Det er et sørgelig faktum at mange barn og voksne mister mye av deres indre motivasjon, såvel som evnen og viljen til å ta initiativ, om de har for liten innflytelse på sine egne liv og aktiviteter. At dette skjer i skolen er også velkjent, men det er også såpass vanlig at vi nesten har sluttet å la oss sjokkere over det faktum at skolen tar livet av mange barns nysgjerrighet (les feks psykolog og forsker Susan Engels bok The Hungry Mind: The Origins of Curiosity in Childhood, fra 2015 for mer om forskning på nysgjerrighet og motivasjon, og en kort artikkel om samme tema her, eller om man vil, her er video av et foredrag).
Bjørn Bolstad skriver i sitt siste innlegg, fra 20.mars: "I den uka vi nå legger bak oss, har vi åpenbart vært med på et stykke norsk historie. Den vil «gå inn i historiebøkene», og noen spør seg kanskje om dette vil endre det norske samfunnet også etter at virus-pandemien er over. Jeg lurer på om særlig norsk skole er forandret for alltid denne uka. Som jeg skrev forrige uke, er vi midt inne i et gedigent skole-eksperiment. Siden dette eksperimentet av naturlige årsaker ikke var verken forberedt eller planlagt, kan det være lurt å følge ekstra godt med på hva som skjer underveis."
Det ligger så definitivt potensiale til forandring i det som skjer nå, men vi må passe på å bruke anledningen riktig. Det vil si å innrømme at ingen vet svaret, og være ærlig på at det som funker i en situasjon ikke nødvendigvis funker i en annen. Hvis noen får til hjemmeundervisning betyr det ikke at dette er en løsning for alle. Jeg har i et annet blogginnlegg skrevet om hva jeg tenker at hjemmeundervisning betyr i den større samtalen om hva slags læring og skole vi bør ønske oss. Men det betyr også, om mange går fra denne opplevelsen med mange frustrasjoner og liten tro på at opplæring i hjemmet har noe særlig for seg, også dette trenger ikke å være noen universell sannhet. Sånn som det er nå vet vi stadig altfor lite om hvordan barn lærer utenfor en skolekontekst (mer om dette i dette blogginnlegget).
Dessverre er det ikke sikkert at vi blir så mye klokere av de erfaringene vi gjør oss nå, men det er lov å håpe.
Jeg vil avslutte her med et langt sitat fra Patrick Farenga (se hans blogg her). I mange år jobbet han sammen med John Holt (1923-1985), som kan sies å være den moderne hjemmeundervisningsbevegelsens "gudfar". Her er fra innledningen til Holt og Farengas bok Teach Your Own. The John Holt Book of Homeschooling. (Hvis du vil lese litt mer om Holt så har jeg tidligere skrevet et innlegg om ham, som er tilgjengelig her.)
"No matter what concerns or objections we raised about compulsory education, including ones we all agree upon, it often seemed that the final consensus was that forcing kids to learn is a necessary evil. "We must control a child's attention and action," goes the argument, "or else they will spend all their time playing games, watching TV, or getting into trouble. Furthermore, they won't be able to do what they want as adults, so the sooner they learn to buckle under authority and get with the program, the better for us all. Certainly we might need to do things we don't like doing in order to achieve our goals. [...] But in school one is often forced to do undesirable things just for their own sake: Is that really a good use of anybody's time? [...] Our innate ability to learn by experience and example is so powerful that we are practically programmed to teach the way we were taught in school. We've all spent so much time in school that it's difficult for us to imagine that there actually are other ways to live and learn in our current society. Therefor, it's very easy to duplicate conventional schooling at home. After all, we all know what school is like from our own experiences as students, perhaps even as teachers, and when we homeschool our own kids, that word "school" connects it all for us. In response to the prevailing definition of the word "school", John [Holt] created the word "unschooling" to describe how we help children learn without duplicating ideas and practices that we learned in school." (Holt og Farenga 2003, s.xvi-xvii)
-----------------------------
Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com