Her om dagen var jeg så heldig å få en liten omvisning på Village Home, i Beaverton like vest for Portland, Oregon, og fikk snakke en time med grunnleggeren av stedet, Lori Walker. Jeg skriver stedet, og ikke skolen, for noen riktig skole er det ikke. Village Home er et ressurssenter for barn som har hjemmeskole. De ble grunnlagt i 2002, og har idag rundt 800 barn som besøker ukentlig. De har også mindre lokaler i Portland og Salem. Village Home er for barn fra barnehagealder og ut high school (rundt 18 år), og fungerer som et slags community college.
(Community college er best forklart som en slags blanding av privatistordning, oppmelding til eksamen i enkeltfag ved universitetet, og Folkeuniversitet. Her kan ungdom og voksne ta videregåendefag eller fag som gir universitetspoeng, og begynne universitetsutdannelsen. Både deltids- og fulltidsstudier er mulig.)
Jeg skal komme mer inn på hjemmeskole og hvordan dette fungerer ved en annen anledning, her vil jeg bare beskrive hva slags læringsinstitusjon Village Home er. Barna, i samarbeid med deres foreldre, velger kurs og klubber de har lyst til å være med på (nåværende pris er 100 dollar per kurs, som går over 10 uker i snitt, og 25 dollar per klubb). Det er ingen minimumskrav, og noen barn tar ett kurs i semesteret, mens andre tar 10-15. Elevene er altså kun på undervisning de selv har valgt å være med på, og det er ingen testing eller karakterer. Men når de først har meldt seg på et kurs så forventes det at de deltar aktivt og arbeider.
Når jeg kom dit var det lunsjtid, og en masse barn og ungdom vandret rundt, satt i gangene og spiste i den lille kantinen og noen av klasserommene. Aldersblandingen var tydelig, og også det faktum at mange foreldre og besteforeldre kom innom for å levere eller hente barn, eller for å ta en kaffe i kantina eller være med på en forelesning.
Noen barn besøker Village Home i noen få år, andre tilbringer all sin tid i skolen her, frem til de begynner i arbeid eller på universitetet. Noen har gått i vanlig skole først. Grunnleggeren av Village Home, Lori Walker, fortalte meg at en tilbakevendende kommentar fra tidligere elever som nå går på universitetet er at så mange av deres medelever der ser ut til å være fullstendig utbrente og lei av skole og læring, mens de selv virkelig er motiverte og selvgående i studiene. (For å ikke bare ta dette for god fisk så har jeg avtalt å møte noen av disse tidligere elevene snart, så jeg kan få høre mer om dette.)
Jeg kom også i prat med ei mor som satt i kantina. Hun fortalte om sin 15-årige datter som nå tok kurs på community college for å ha alle fagene hun trenger for om noen år gå på universitetet. Moren hadde slitt endel med bekymring rundt det faktum at datteren tok de fagene hun ville, og hun lurte på om ville ha alle de faglige ferdighetene hun trengte for å studere videre. Men datteren hadde bare sagt til henne, angående matematikk, at hun kunne slappe av, hun følte seg trygg på at hun skulle kunne lære seg det hun trengte når det var behov for dette. Som sagt så gjort, en dag satte hun seg ned med matematikken og brukte et par måneder på å komme gjennom den nødvendige grunnskolematten.
Hun fortalte meg også at datterens far, eksmannen hennes, lenge hadde forsøkt å få datteren inn i vanlig skole. I dag, derimot, var han stor tilhenger av opplegget, og beundret datterens læringslyst og selvdisiplin i alt hun gjør. Moren fortalte også at datteren oppsøker lærere og andre voksne aktivt i studiene sine, på tross av at hun alltid har vært en litt sjenert og usikker type.
Ok, hva skal man tenke om alt dette? Jeg vil anta at mange synes dette høres urealistisk ut. Det kan da ikke være så enkelt, fungere så bra, tenker man kanskje? Blake Boles har skrevet en fin bloggpost som omtaler det manglende datagrunnlaget i alternativ utdanning og hjemmeskole, og dette er viktig å fremheve.
Det er mye vi ikke vet, og solskinnshistorier (n=1) forteller oss ingenting sikkert. Men likevel så kan slike historier si oss mye om hva som faktisk kan være mulig, hva det er som inspirerer barn og unge til å lære, og hva det er som gjør dem demotiverte og lei. Folk som jobber på slike skoler som dette (Village Home, North Star) forteller alle om alle de barna som de ser blomstre igjen, som igjen tar interesse og ansvar for egen læring. Kenneth Danford, som startet North Star i 1996 og har sett over 500 ungdommer gå gjennom årene i ungdomsskolen og videregående der, uten at de har hatt en eneste obligatorisk oppgave eller fått en eneste karakter, skriver godt om disse tingene på bloggen sin (feks de to nyeste innleggene, her og her, og jeg har tidligere omtalt boken hans her på bloggen.)
Dessuten, det er virkelig ingenting som tyder på at barn som vokser opp og lærer uten noen form for læreplan og strukturert undervisning har noen utpreget ulempe av dette når de skal ta høyere studier (for noen samlinger av slike historier, utført av Peter Gray, se her, her og her). Det ser ut til at endel mennesker tenker at om de bare kan finne noen barn med alternativ utdanningsbakgrunn som har huller i kunnskaper eller ferdigheter, så skulle det mer eller mindre diskreditere hele ideen om noe som et mulig alternativ til vanlig skole. Hvorfor skulle ikke da alle de barna som går ut av vanlig skole med diverse mangelfulle ferdigheter diskreditere den vanlige skolen?
Jeg skal komme tilbake med mer om dette tema når jeg har snakket med tidligere elever. Dette var bare en kjapp oppsummering av noen av de viktigste punktene og inntrykkene jeg satt igjen med etter besøket, som jeg ville få ned mens de fortsatt var ferskt i minne.
Kommentarer? Spørsmål? Ting jeg burde undersøke nærmere, ande skoler å besøke? Jeg tar veldig gjerne imot innspill og kritikk, på sandakerlars@gmail.com
(Community college er best forklart som en slags blanding av privatistordning, oppmelding til eksamen i enkeltfag ved universitetet, og Folkeuniversitet. Her kan ungdom og voksne ta videregåendefag eller fag som gir universitetspoeng, og begynne universitetsutdannelsen. Både deltids- og fulltidsstudier er mulig.)
Jeg skal komme mer inn på hjemmeskole og hvordan dette fungerer ved en annen anledning, her vil jeg bare beskrive hva slags læringsinstitusjon Village Home er. Barna, i samarbeid med deres foreldre, velger kurs og klubber de har lyst til å være med på (nåværende pris er 100 dollar per kurs, som går over 10 uker i snitt, og 25 dollar per klubb). Det er ingen minimumskrav, og noen barn tar ett kurs i semesteret, mens andre tar 10-15. Elevene er altså kun på undervisning de selv har valgt å være med på, og det er ingen testing eller karakterer. Men når de først har meldt seg på et kurs så forventes det at de deltar aktivt og arbeider.
Når jeg kom dit var det lunsjtid, og en masse barn og ungdom vandret rundt, satt i gangene og spiste i den lille kantinen og noen av klasserommene. Aldersblandingen var tydelig, og også det faktum at mange foreldre og besteforeldre kom innom for å levere eller hente barn, eller for å ta en kaffe i kantina eller være med på en forelesning.
Noen barn besøker Village Home i noen få år, andre tilbringer all sin tid i skolen her, frem til de begynner i arbeid eller på universitetet. Noen har gått i vanlig skole først. Grunnleggeren av Village Home, Lori Walker, fortalte meg at en tilbakevendende kommentar fra tidligere elever som nå går på universitetet er at så mange av deres medelever der ser ut til å være fullstendig utbrente og lei av skole og læring, mens de selv virkelig er motiverte og selvgående i studiene. (For å ikke bare ta dette for god fisk så har jeg avtalt å møte noen av disse tidligere elevene snart, så jeg kan få høre mer om dette.)
Jeg kom også i prat med ei mor som satt i kantina. Hun fortalte om sin 15-årige datter som nå tok kurs på community college for å ha alle fagene hun trenger for om noen år gå på universitetet. Moren hadde slitt endel med bekymring rundt det faktum at datteren tok de fagene hun ville, og hun lurte på om ville ha alle de faglige ferdighetene hun trengte for å studere videre. Men datteren hadde bare sagt til henne, angående matematikk, at hun kunne slappe av, hun følte seg trygg på at hun skulle kunne lære seg det hun trengte når det var behov for dette. Som sagt så gjort, en dag satte hun seg ned med matematikken og brukte et par måneder på å komme gjennom den nødvendige grunnskolematten.
Hun fortalte meg også at datterens far, eksmannen hennes, lenge hadde forsøkt å få datteren inn i vanlig skole. I dag, derimot, var han stor tilhenger av opplegget, og beundret datterens læringslyst og selvdisiplin i alt hun gjør. Moren fortalte også at datteren oppsøker lærere og andre voksne aktivt i studiene sine, på tross av at hun alltid har vært en litt sjenert og usikker type.
Ok, hva skal man tenke om alt dette? Jeg vil anta at mange synes dette høres urealistisk ut. Det kan da ikke være så enkelt, fungere så bra, tenker man kanskje? Blake Boles har skrevet en fin bloggpost som omtaler det manglende datagrunnlaget i alternativ utdanning og hjemmeskole, og dette er viktig å fremheve.
Det er mye vi ikke vet, og solskinnshistorier (n=1) forteller oss ingenting sikkert. Men likevel så kan slike historier si oss mye om hva som faktisk kan være mulig, hva det er som inspirerer barn og unge til å lære, og hva det er som gjør dem demotiverte og lei. Folk som jobber på slike skoler som dette (Village Home, North Star) forteller alle om alle de barna som de ser blomstre igjen, som igjen tar interesse og ansvar for egen læring. Kenneth Danford, som startet North Star i 1996 og har sett over 500 ungdommer gå gjennom årene i ungdomsskolen og videregående der, uten at de har hatt en eneste obligatorisk oppgave eller fått en eneste karakter, skriver godt om disse tingene på bloggen sin (feks de to nyeste innleggene, her og her, og jeg har tidligere omtalt boken hans her på bloggen.)
Dessuten, det er virkelig ingenting som tyder på at barn som vokser opp og lærer uten noen form for læreplan og strukturert undervisning har noen utpreget ulempe av dette når de skal ta høyere studier (for noen samlinger av slike historier, utført av Peter Gray, se her, her og her). Det ser ut til at endel mennesker tenker at om de bare kan finne noen barn med alternativ utdanningsbakgrunn som har huller i kunnskaper eller ferdigheter, så skulle det mer eller mindre diskreditere hele ideen om noe som et mulig alternativ til vanlig skole. Hvorfor skulle ikke da alle de barna som går ut av vanlig skole med diverse mangelfulle ferdigheter diskreditere den vanlige skolen?
Jeg skal komme tilbake med mer om dette tema når jeg har snakket med tidligere elever. Dette var bare en kjapp oppsummering av noen av de viktigste punktene og inntrykkene jeg satt igjen med etter besøket, som jeg ville få ned mens de fortsatt var ferskt i minne.
Kommentarer? Spørsmål? Ting jeg burde undersøke nærmere, ande skoler å besøke? Jeg tar veldig gjerne imot innspill og kritikk, på sandakerlars@gmail.com
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Takk for din kommentar