Gå til hovedinnhold

Puritansk barneoppdragelse, før og nå

I sin fantastiske bok Huck's Raft: A History of American Childhood, skriver historiker Steven Mintz om den innflytelsen puritanismen har hatt på våre ideer om barneoppdragelse. Selv om religiøse bøker om slike tema fra 1600- og 1700-tallet fremstår rå og brutale på oss idag, er de også på interessant vis slående like våre nåtidige overbevisninger. På mange måter ser vi i disse religiøse bevegelsene forestillinger om hvordan barn bør oppdras som fortsatt er med oss idag, i alle fall i den vestlige verden. At disse ideene ikke er universelle og evige, men relativt nye og heller uvanlige, er lett å konstatere om man ser på forskning på barns oppvekst verden over (Konner 2011, Lancy 2015, og for en ny populærvitenskapelig oversikt, se Doucleff 2021). 

Jeg har bare lyst til å samle noen av Mintz beskrivelser av puritanske ideer om barneoppdragelse, og ende kort med noen spørsmål som vi kan ta med oss videre. Her kommer fire sitater fra bokens første kapittel, Children of the Covenant

"The puritans were unique in their preoccupation with childrearing, and wrote a disproportionate share of tracts on the subject. [...] They were convinced that molding children through proper childrearing and education was the most effective way to shape an orderly and godly society. Their legacy is a fixation on childhood corruption, child nurture, and schooling that remains undiminished in the United States today." (Mintz 2004, s.10)

"No earlier people has ever invested greater responsibilities or higher expectations in their children than did the New England Puritans, but this heavy investment produced intense anxiety. The survival and success of the Puritan enterprise hinged on the willingness of the "rising generation" to maintain their parents' religious beliefs and ideals. [...] Young people were made to carry an awesome psychological burden. Morality, religion, indeed the future, depended on them. In secularized form, it is this mixture of hope and fear about the rising generation that remains Puritanism's most lasting legacy." (Mintz 2004, s.31)

Mintz understreker at man ikke må overdrive puritanerenes engasjement for et moderne skolesystem (Mintz 2004, s.21). Det de først og fremst understreket var viktigheten av utdanning, lære å lese og skrive. Men dette foregikk vel så ofte i private hjem, og fortsatt idag så er puritanske idealer tydelige i mange amerikanske hjemmeundervisningsmiljøer.  

Thomas George Webster (1800-1886) - A Dame's School. Kilde: Wikimedia Commons


"In fact the Puritans were among the first groups to reflect seriously and systematically on children's nature and the process of childhood development. For a century, their concern with the nurture of the young led them to monopolize writings for and about children, publish many of the earliest works on childrearing and pedagogy, and dominate the field of children's literature." (Mintz 2004, s.12)

"During the sixteenth and seventeenth centuries, the Puritans wrote twice as many books in English on proper methods of rearing children as all other groups combined. Precisely because of their belief that children were born in sin, parents had to raise them with great care. Among the Puritans' most important legacies are the beliefs that early childhood is life's formative stage, that children are highly malleable and need careful training, and that parents should be preoccupied with children's spiritual well-being." (Mintz 2004, s.17)

De skrev altså dobbelt så mange bøker om barneoppdragelse som resten av den samtidige engelskspråklige verden til sammen! Og de spredte et nett av forestillinger og tiltak som i nedtonet eller modernisert variant fortsatt er med oss idag. 

Men det er ingenting selvfølgelig eller naturlig med de tingene som vi antar er selvfølgelige og naturlige. Som journalist Michaeleen Doucleff skriver: "Many common practices–which we believe are essential or critical for raising children–aren't present in any other cultures around the world–or have begun to emerge only in recent times." (Doucleff 2021, s.24) Joseph Henrich og kolleger skrev i 2010 en viktig artikkel med navnet "The weirdest people in the world?" (weird er et akronym for "Western, Educated, Industrialized, Rich, and Democratic societies"), hvor de blant annet påpeker at deres funn "suggest that members of WEIRD societies, including young children, are among the least representative populations one could find for generalizing about humans." (Henrich et al 2010, s.1, se også Henrich 2020). 

Som jeg har skrevet mye om i tidligere innlegg så er det et problem at vi vet så lite om hvordan barn ville ha lært og utviklet seg i andre miljøer og med andre forventninger enn de vi påfører dem og tar for gitt idag. Så mye av dagens rutiner og antatte nødvendigheter er produkter av historiske tilfeldigheter. Doucleff skriver om barneoppdragelse: "In fact, if you take a close look at many linchpins of modern Western parenting, you'll find surprisingly flimsy origin stories. These customs didn't catch on by proving to be effective or good for children, but rather because of timing and product placement." (Doucleff 2021, s.36). 

Puritanismens iver etter å oppdra og utdanne barn var hovedsakelig religiøst motivert. I dagens "kunnskapssamfunn" har disse religiøse aspektene mer eller mindre fullstendig forsvunnet, men vår tro og fokus på utdanning som løsningen på en rekke samfunnsproblemer er i seg selv en nærmest utopisk forestilling (Vogt 2017, se tidligere innlegg her og her). Evig fordømmelse og synd lå til grunn for deres frykt for å feil, mens vi idag er redde for manglende sosial mobilitet, lønnsnivå, bruttonasjonalprodukt og levekår. Men i motsetning til sjelens evige frelse så er ikke disse disse mål evige og uforanderlige størrelser, og det er i alle fall ikke sikkert at skolen er beste viset å oppnå slike mål på. Så hvorfor insisterer vi på å forvente så mye av skolen alene? I hvilken grad er det dette systemet og dets innebygde forventninger som bidrar til stress og økt skolepress, som vi nå skal forsøke å fikse med livsmestring og lignende tiltak? Kanskje denne holdningen til barns behov og læring er like problematisk som mye annet ved det puritanske verdenssyn? 

----------------------------

Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Endel innlegg om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
  • Doucleff, Michaeleen, (2021), Hunt, Gather, Parent: What Ancient Cultures Can Teach Us About the Lost Art of Raising Happy, Helpful Little Humans, Avid Reader Press
  • Henrich, Joseph (2020), The WEIRDest People in the World: How the West Became Psychologically Peculiar and Particularly Prosperous, Farrar, Strauss and Giroux
  • Henrich, Joseph; Steven J. Heine; Ara Norenzayan, (2010), "The weirdest people in the world?", Behavioral and Brain Sciences, 33, no.2-3 (juni 2010)
  • Konner, Melvin (2011) The Evolution of Childhood: Relationships, Emotion, Mind, Belknap Press
  • Lancy, David F., (2015), The Anthropology of Childhood: Cherubs, Chattel, Changelings, Oxford University Press
  • Mintz, Steven, (2004), Huck's Raft: A Story of American Childhood, The Belknap Press of Harvard University Press
  • Vogt, Kristoffer Chelsom (2017), "The post-industrial society: from utopia to ideology",  Work, employment and society, 2016, Vol. 30(2) ss.366–376

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol