Gå til hovedinnhold

Om økonomien som skjebne eller mulighet

Denne bloggen handler mest om skole, men siden skolen ikke eksisterer i et vakuum kan det være nyttig å diskutere større samfunnstrender som uunngåelig påvirker hva skolen er og hva vi tror den bør være. 

Jeg har skrevet endel om skolens forhold til arbeidsmarkedet og økonomi generelt. Da begir jeg meg fort ut på tynn is, det er det bare å innrømme. Likevel, trender i økonomien og arbeidsmarkedet er noen av de sterkeste innflytelsene på skolepolitikere når de forsøker å se for seg og skape "fremtidens skole", og vi trenger å diskutere disse sammenhengene. Ofte brukes tilstanden i arbeidsmarket og verdens økonomi som en slags brekkstang for å rettferdiggjøre skolereformer: elevene trenger å lære ditt og datt (les matematikk og koding) for å være konkurransedyktige. Det sies at kunnskap er hva vi skal leve av etter oljen (et prima eksempel på hvordan en uttalelse kan være både selvfølgelig og intetsigende). 

I denne situasjonen kan det være nyttig å utforske minst to kritiske innvendinger: 

  • at løsningene som foreslås ikke nødvendigvis leder til de resultatene som det håpes på (mer og mer tid og midler har ikke fått testresultater til å gå opp, de står snarere på stedet hvil). Dvs den kjente innvendingen om at gode intensjoner er ikke alltid lik gode resultater. 
  • Men vi kan også se på de realitetene vi appellerer til, de harde kravene som det sies at vi må tilpasse oss, og spørre, hvorfor har det blitt som det har blitt? Hvorfor er det slik at noe føles nødvendig, og hvordan skapes disse nødvendighetene av våre foregående handlinger og prioriteringer?

Her følger en liten slik utforskning av dette siste punktet, nødvendigvis amatørmessig og ufullstendig. 

Velferdskapitalisme

I den helt nye boken The Man Who Broke Capitalism skriver økonomijournalist David Gelles om et av de største navnene i de siste tiårs økonomiske historie, Jack Welch (1935-2020). Welch ledet fra 1981 til 2001 General Electric, eller GE, et av det forrige århundre mest ikoniske amerikanske selskaper. Det ble startet av blant annet Thomas A. Edison og bankmannen J.P. Morgan i 1892, og var særlig i etterkrigstiden en bauta i amerikansk industri. GEs fabrikker laget brødristere, vaskemaskiner, flymotorer, radio, fjernsyn, atomkraftverk og mye mer. Selskapet var ofte omtalt som Generous Electric på grunn av dets fokus på solid lønn for alle ansatte, stabile arbeidsforhold og fokus på felleskap og samfunnsansvar. Daglig leder fra 1922, Gerard Swope, omtalte dette som "welfare capitalism", og Forbes skrev i 1929 om selskapet at "few corporations are more progressive or better managed." I 1953 rapporterte GE at hele 37 prosent av inntektene gikk til lønn og goder til de ansatte, mens bare 3,9 prosent gikk til aksjeutbytte til aksjonærer. (Gelles 2022, s.23, bare sidetall fra nå av)

Da Welch tok over som daglig leder (CEO) i 1981 var dette stadig verdier som selskapet forsøkte å leve opp til. Men det var hardere tider i både amerikansk og internasjonal økonomi, siden oljekrisen på 70-tallet og såkalt stagflasjon. Welch begynte umiddelbart å kutte, sparke og spare, og klarte å levere glitrende økonomiske kvartalsrapporter, med aksjekurser som føk i været. Men hva ble ofret i denne prosessen, og måtte nedskjæringene skje på denne måten, på så drastisk vis? Var Welch en pragmatisk leder som ble belønnet for å gjøre det som måtte gjøres, eller raserte han deler av amerikansk industri mens han beriket seg selv og sine aksjonærer? Tittelen på Gelles bok gir en indikasjon på hvilket svar som gis. 

Det skal sies at å gi onde kapitalister skylden for alt som er galt i dagens samfunn både er forenklende og ofte misvisende, og det er heldigvis heller ikke det boken gjør. Gelles anklager ikke Welch for å ha være en ødeleggende kapitalist, men heller for å ha ødelagt en form for kapitalisme. Og han gir oss en ganske overbevisende fortelling som understøtter påstanden om Welchs sentrale rolle i en grunnleggende endring i kapitalismens karakter. 

Jeg skal forsøke å fremheve noen av bokens teser om hvordan Welch var med på å endre bedrifters økonomiske fokus. Gelles skriver også mye om de menneskene som arbeidet med og lærte av Welch, og hvilken påvirkningskraft disse hadde i selskaper og høyere utdanning. Jeg skal avslutte innlegget med noen spørsmål om hva denne historien om amerikansk industri og økonomi kan ha hatt å si for norske forhold, og trekke noen tråder til dagens skoledebatt. 

Ideen om kortsiktig profitt som årsak og virkning

Når man skriver historie så er det alltid problematisk å analysere årsaksforhold. Er det best å se på en hendelse, en uttalelse eller en person som selve årsaken til endring, eller er det snarere snakk om et symptom på dypereliggende faktorer? Hvor stor rolle kan for eksempel et individ spille i historiens gang?

Spørsmålet er selvsagt aldri enten-eller, vi er alle både årsak og virkning. Men noen mennesker får, gjennom flaks og uflaks, tilfeldigheter og intense anstrengelser, et over gjennomsnittet godt brytetak på historiske tendenser, og de klarer å vri historiens gang i en litt annen retning. Jack Welch, gjennom å være hensynsløs og energisk på rett sted til rett tid (evt feil sted til feil tid, ettersom man ser det), klarte nok å oppnå en slik uforholdsmessig stor innflytelse. Gelles bok er en studie i den innflytelsen Welch fikk på amerikansk business. 

En annen mann som spiller en liten, men viktig rolle i boken, og som også fikk et skikkelig ballegrep på historiens gang, er den amerikanske økonomen Milton Friedman (1912-1996).  

I september 1970 publiserte Friedman det som ifølge Gelles er "the most influential piece of economic writing for generations." (s.36) Det er snakk om et langt essay i The New York Times med tittelen A Friedman doctrine - The Social Responsibility Of Business Is to Increase Its Profits. Tittelen er ganske selvforklarende, og Friedmans ideer representerte et ganske klart brudd med datidens etablerte visdom. 

Friedmans essay er interessant og inneholder mange nyanseringer, men som alltid så er det forenklingen som har blitt stående: at daglig leders hovedoppgave er å øke selskapets inntekter, og dette måles først og fremst i selskapets aksjeverdi. Friedman mener at ideer om selskapers "sosiale ansvar" er uklare, og at de tatt til sin logiske konklusjon er sosialistiske, noe som undergraver markedets funksjon. 

Her er to utdrag:

"The businessmen believe that they are defending free enterprise when they declaim that business is not concerned “merely” with profit but also with promoting desirable “social” ends; that business has a “social conscience” and takes seriously its responsibilities for providing employment, eliminating discrimination, avoiding pollution and whatever else may be the catchwords of the contemporary crop of reformers. In fact they are—or would be if they or any one else took them seriously— preaching pure and unadulterated socialism. Businessmen who talk this way are unwitting puppets of the intellectual forces that have been undermining the basis of a free society these past decades. The discussions of the “social responsibilities of business” are notable for their analytical looseness and lack of rigor. What does it mean to say that “business” has responsibilities? Only people can have responsibilities." (Friedman 1970)

"Whether blameworthy or not, the use of the cloak of social responsibility, and the nonsense spoken in its name by influential and prestigious businessmen, does clearly harm the foundations of a free society. I have been impressed time and again by the schizophrenic character of many businessmen. They are capable of being extremely far sighted and clear headed in matters that are internal to their businesses. They are incredibly short sighted and muddle headed in mat ters that are outside their businesses but affect the possible survival of business in general." (Friedman 1970)

Ifølge Friedman er det samfunnsansvar som er den kortsiktige tenkemåten, mens profittmotivet er langsiktig, mht markedets funksjon. Friedman tar selvsagt ikke helt feil, det finnes flust med eksempler på forsøk på å "hjelpe" markedet hvor resultatet har hatt en negativ effekt på fellesskapet. Men det betyr ikke at profitt til aksjonærene er et bedre mål å styre etter.  

Historien om Jack Welch er i alle fall historien om profittmotiv som kortsiktig tenking og samfunnsmessig hensynsløst. Det er også fortellingen om hvordan denne tenkemåten spredte seg raskt, godt hjulpet av triksing med tall, et ekstremt profittjag uten særlig hensyn til menneskelige realiteter, og et aksjemarked fjernt fra disse realitetene. Om Welch og andre ledere misforsto og forvrengte Friedmans budskap, eller om de gjorde akkurat som han sa de skulle, er litt vanskelig å avgjøre. Det er lett å være enig med Friedman at begrepet samfunnsansvar er uklart, men det er også uklart hvorfor dette skulle være grunn nok til å avvise det. Nesten alle verdier vi mennesker lar oss lede av kan sies å være litt uklare, ofte fulle av motstridende tendenser, men bare gjør så godt vi kan. Også ideen om profitt er et uklart begrep, noe som er lett å utnytte.

At noe skjedde i denne perioden er i alle fall sikkert. Som nevnt ovenfor gikk mye mer av GEs inntekter til arbeiderlønninger enn til aksjeutbytte, men dette skulle snart snu. Økonomen Jan Eeckhout skriver at "there is an enormous increase in the ratio of profits as a share of payroll, from as low as 5 percent in 1984 to as high as 43 percent in 2012." (Eeckhout, 2021, s.34)

Hvordan tjene penger på deindustrialisering

I 1976 får Milton Friedman nobelprisen i økonomi, noe som selvsagt øker hans ideers legitimitet og påvirkningskraft. Fra 1981 er det Jack Welch i GE som fremfor noen setter disse ideene ut i livet. "He would be the first CEO of a major company to truly embrace the agenda of shareholder primacy, harnessing the full force of GE to make it real and ushering in a new, cutthroat era of American capitalism" (s.39)

GE går fra å være et selskap hvor profitt først og fremst kommer fra produksjon av varer, utviklet gjennom kostbar forskning og utviklingsprosesser, til å bli vurdert på dets børsnoteringer. Det er selvsagt sammenheng mellom disse to aspekter av en bedrift, men Welch ble ekspert på å presse frem tall til kvartalsrapporter gjennom å sparke ansatte, kjøpe andre bedrifter, kjøpe tilbake egne aksjer (buybacks) og lignende teknikker. Han mer eller mindre etablerte dette fokus på kvartalsrapporter, og disse rapportene skapte stadig vekst i GEs aksjeverdi. Aksjeverdier handler jo blant annet om aksjemarkedets forventninger, og Welch ble ekspert i å appellere til disse. For ham var gode prestasjoner på aksjemarkedet det eneste nødvendige beviset på at et selskap gjør det som er riktig, og Welch ble en nasjonal legende for hans forutsigbare levering av stødig og økende profitt. 

Så hvordan gjorde han det? 

Welch ble først og fremst kjent for å være den som fremfor noen ledet selskapet med kvartalsrapporter som fremste styringsverktøy. Kortsiktig profitt i form av gode tall hver tredje måned ble overordnet mål, og i denne sammenheng tok Welch i bruk metoder som frem til da hadde blitt sett ned på, eller vært direkte ulovlige. GE gikk fra å være et selskap som var basert på industriproduksjon og R&D, til å bli stadig mer fokusert på finans og aksjer, med GE Capital som den nye gullkalven i selskapet. På 90-tallet skulle GE Capital stå for mer enn 50 prosent av selskapets inntekter. (s.59)

Tilbakekjøp av aksjer, såkalte "buybacks" hadde vært strengt regulerte siden The Securities Act fra 1932. Tilbakekjøp var ikke direkte ulovlig, men denne loven var blant annet ment å hindre selskaper i å manipulere egne aksjepriser. Men i 1982, under den nye Reagan-administrasjonen, endret The Securities and Exchange Commision lovlyden og åpnet for slike tilbakekjøp. Welch hoppet på muligheten, "he would go on to announce what was at the time the largest stock buyback program in the history of American business" (s.65). Strategisk bruk av tilbakekjøp var en måte Welch benyttet for å alltid møte forventningene om gode kvartalsrapporter. Og GE banet vei for resten av økonomien. "By the late 1980s, major corporations were spending around 30 percent of their profits purchasing their own shares. That figure rose to about 50 percent in the 1990s." (s.65)

Welch var også beinhard med sine ansatte, og han innførte tidlig en forventning om at 10 prosent av ansatte, de som presterte dårligst, skulle sparkes hvert år, eller "rank and yank" det er blitt kjent som. (s.44) Han brukte også outsourcing og offshoring aktivt for å presse utgiftene ned og profitten opp. I GE hadde alle vært ansatt i samme selskap, fra ledere til kantinearbeidere og vaktmestere. Nå leide GE inn disse siste gruppene fra andre selskaper, og dermed var de ikke lenger ansatte, med de godene dette hadde medført. Dermed fikk man to slags arbeidere på GEs arbeidsplasser, de ansatte og de innleide, og mye av den gamle inkluderende bedriftskulturen var borte. 

Mye av produksjonen ble også flyttet ut av USA, til land med billigere produksjonskostnader, hvor arbeiderne ikke hadde noen fagforeninger som kunne beskytte dem. Såkalt outsourcing ble stadig vanligere, og Welch ledet an i denne dynamikken. "GE's actions spawned a lot more similar type of aggressive cost restructuring across industrial America in the late '80s and through the 1990s." (s.50)

"In the 1980s alone, the top 500 companies in America reduced their head count by a combined three million people. Roughly a third of all middle management jobs were vaporized. With Welch leading the way, companies increasingly turned to mass layoffs to boost profits." (s.70) Gelles gir oss en rekke korte historier om hvordan ledere, ofte importert fra GEs rekker, på 80- og 90-tallet tok over diverse selskaper og ledet dem etter Welch sine metoder, som Stanley, Honeywell, Ford, Boeing, AT&T og Fiat, med varierende suksess. 

Gjennom økonomi- og lederutdanninger ble etterhvert Welchs innflytelse enda større: "Welch became fodder for business school curricula. Harvard Business School, the country's most influential training ground for future corporate leaders, practically deified Welch, its professors churning out more than a dozen case studies that lionized his exploits." (s.91, se også Hegele og Kieser 2001) The Economist kalte ham "Princess Diana of the business press" og Fortune erklærte ham "Manager of the Century" (s.91)

Profittmotivets eksternaliteter

Det er et par spørsmål som melder seg her. Selvsagt, det er sikkert mange selskaper som nevnes i boken hvor ting ikke var på stell, man tapte penger og produksjonen var ineffektiv, og Gelles nevner eksempler på dette. Det vil si, det fantes helt sikkert selskap som fortjente å bli slått sammen og effektivisert. Det som likevel fremstår klart og tydelig er at vi her har å gjøre med konflikten mellom to typer profittmotiver: Det er en ting å drive lønnsomt på et nivå hvor man har råd til å betale lønn, utvikle bedriften og selge produkter som kunder ønsker å betale for. Det er noe ganske annet å levere nivåer av profitt som skaper oppmerksomhet på aksjemarkedet, som igjen leder til nye forventninger om økende profitt. Mens den første formen for profitt er tilstrekkelig for å gi folk arbeid og økonomisk stabilitet i lokalsamfunn, så kan den andre formen kreve så mye profitt at det som er lønnsomt på et nivå likevel ikke anses for å være lønnsomt. Mange av underselskapene i GE som Welch strupet eller la ned, og selskaper som Stanley i forkant av outsourcingen på 90-tallet, var lønnsomme. De var bare ikke lønnsomme nok, i følge aksjemarkedets forventninger. Og denne forventningen har gått stadig oppover, slik at det som tidligere ble sett på som en fin profitt nå oppleves av investorer som temmelig middelmådig. Fra 1990 til idag så har profittmarginen hos de største amerikanske selskapene steget fra omtrent 7 til 18 prosent (s.177). 

Problemet er jo bare at vi ikke har noen god måte å si når profittjag går fra å være fornuftig til å bli undergravende. Welch ble feiret i alle leire, og han tjente gode penger, og fikk pensjonere seg med en enorm pensjonsavtale. Men i idag ser vi et USA som er preget av økende ulikhet med ledere som tjener stadig mer og arbeidere som sliter med å holde hodet over vannet, mange lokalsamfunn med høy arbeidsløshet. Etterhvert ble det jo mer og mer tydelig at Welch og GE måtte trikse mye med regnskapene sine for å produsere de kvartalsrapportene de var blitt kjent for og som drev aksjekursen stadig høyere. Og disse tallene skjulte det faktum at det var umulig å si hvor mange arbeidsplasser og bedrifter som kunne vært spart om dette målet om kontinuerlig og høy vekst ikke hadde overkjørt alle andre hensyn.  

Kanskje litt av problemet er at vi har en tendens til å generalisere våre forventninger? I en tid hvor finanskapital og digital teknologi plutselig har produsert enorm og hittil ukjent vekst, så blir denne økende forventningen overført på flere områder. Og det som tidligere ble ansett for å være godt nok er ikke lenger tilstrekkelig, og man må kutte og legge ned, siden det ikke lenger anses å være verdt anstrengelsene? Men igjen, dette overser det faktum at alle bedrifter har en stor verdi hinsides aksjeverdien, i hvordan de skaper arbeidsplasser og gir lokalsamfunn et livsgrunnlag. 

Man skal selvsagt ikke romantisere dette altfor mye. Noen bedrifter er ganske enkelt dårlig drevet, og de fortjener å omstruktureres, flyttes eller legges ned. Men i mange tilfeller så er ikke det faktum at slike tiltak blir gjennomført et bevis på at det var nødvendig. Innstramminger er ikke et bevis på at innstrammingene var nødvendige. Om man ser på dagens ulikhet og ofte geografisk skjevt fordelte arbeidsmuligheter, og den politiske uro som dette medfører, så er det veldig lett å lure på om det var verdt det. 

Jeg skal la David Gelles bok ligge her, men kan avslutningsvis si at det er en kort og grei bok som oppsummerer endel trender i nyere tids økonomi. Om den virkelig er god synes jeg er vanskelig å si, det krever nok at noen med mer detaljkunnskap om disse tema, som kan si om forfatteren er tilstrekkelig balansert og yter rettferdighet til den historien han forteller. 

Avslutning: Historien er mer åpen enn vi ofte tror

Selvsagt, ting er slik de er, ikke slik vi ønsker at de skal være. Gjort er gjort. En viss form for fornuft minner oss om å ikke gråte over spilt melk. Etc. 

Men dette betyr likevel ikke at ting måtte gå slik som de gikk. Dette er nyttig å ha i bakhodet. Vi skal ikke la oss lure trill rundt av historien. Den er ikke skrevet på forhånd, selv om det i ettertid ofte føles slik. Flaks og uflaks, tilfeldigheter og intensjoner har alle spilt en viktig rolle (eksempler i denne podkastepisoden). Og selv om vi ikke alltid vet hvordan vi skal fikse de problemene vi nå sitter her med, så kan det være frigjørende og nyttig å innse at det faktisk finnes slingringsmonn i vår skjebne. Her følger noen eksempler på historiske endringer og sammenhenger som ofte oversees eller omtales ukritisk, og som dermed tas for gitt. 

For eksempel så heter det at vi lever i "det postindustrielle samfunnet." Men hvorfor gjør vi det? Bør vi fortsette å leve her? Det sies at vi nå skal "leve av kunnskap", at "Kunnskapssamfunnet er nå en realitet, i den betydning at kompetanse har overtatt råvaretilgangens plass som en avgjørende faktor i den økonomiske utviklinga" som det stod i en NOU fra 1988. (Sitert i Helsvig 2017, s.170) Men hvor mye av dette er virkelighet, og hvor mye er ideologi? (for en mer detaljert diskusjon, se Vogt 2017) Ideer om kunnskapssamfunnet har dessuten en tendens til å bli selvoppfyllende profetier, for i et samfunn hvor elitene snakker om verdien av kunnskap og utdanning så vil dette bidra til at kunnskap og utdanning gir avkastning. Selv der hvor mye verdifullt kunne vært utrettet uten like mye langvarig skolegang. Ideen om at eneste veien til kunnskap og ferdigheter er gjennom skolesystemer, og at disse skolesystemene må ligne på dagens, er ganske trangsynt.  

Men slike innsikter gjelder også for de tidligere tider som vi iblant ser nostalgisk tilbake på. De siste generasjoners stabile og godt betalte arbeid i industrien var også bare en kort periode av menneskets historie: "the industrial culture forged in the furnace of fixed capital investment was itself a temporary condition. What millions of working men and women might have experienced as solid, dependable, decently waged work really only lasted for a brief moment."" (Cowie and Heathcott, eds, 2003, Beyond the Ruins: The Meanings of Deindustrialization, p.4, sitert i Freeman, 2018, s.316) Kan vi gjenetablere noe som strengt tatt bare var et historisk blaff? Historien gir ingen enkle svar. Vi ser tilbake på forrige generasjons situasjon, og den fremstår gjerne som behagelig stabil og oversiktlig, sammenliknet med vår. Men løsningene ligger ikke i fortiden alene.  

Arbeiderklassen og fagforeningskulturen hadde gjennomgått en endring allerede før Welch tok over GE. Det er viktig å peke på at de endringer Welch drev gjennom i den amerikanske businesskulturen kun var mulige fordi den amerikanske økonomien var som den var. Ikke nok med at Reagan-administasjonen deregulerte og la et sterkt press på fagforeningene, dette hadde allerede vært underveis i lengre tid. Det demokratiske partiet, som lenge hadde vært fagforeningenes sterkeste støttespiller, vendte seg litt etter litt fra arbeiderklassen. "[B]etween '68 and '72, unions lost their position as the premier interest group in the Democratic coalition." (Frank 2016, s.46) Hvorfor sluttet det demokratiske partiet å lene seg slik på arbeiderklassen? Årsakene er igjen mange og komplekse. Men det er et faktum at de store arbeiderpartiene litt etter litt gikk fra å være nært knyttet til fagforeninger og arbeiderklassen, til å bli partier for de utdannede eliter, med et stadig større fokus på utdanning som hovedtiltak i sosialpolitikken (se Helsvig 2021 for en norsk versjon av denne historien), og her har de funnet en merkelig enighet med høyresiden. Skolen får mer og mer ansvar for flere og flere samfunnsproblemer, noe utdanningshistoriker Daniel Tröhler kaller for "educationalization of social problems" (Tröhler 2016). Problemet er bare at utdanning også kan brukes til å legitimere forskjeller, samt forsterke dem (se Sandel 2020 for en diskusjon av dette). Som historiker Christina Viviana Groeger skriver "While providing economic opportunities to some workers, the expansion of schooling actually undercut the power of others. By obscuring the broader question of worker power in the economy, a focus on education as the primary means to remedy economic inequality became a pernicious policy trap." (Groeger 2021, sitert i Labaree 2021, s.482). Noe som leder oss til fagforeningene, som ofte har vært skeptiske til mer utdanning som veien til et mer rettferdig samfunn. 

Men i USA hadde man i tillegg problemet med organisert kriminalitet, som kompliserte hele fagforeningsspørsmålet. Fagforeninger hadde på en og samme tid vært noen av de sterkeste forsvarene av arbeiderklassen, samtidig som de var en viktig inntektskilde for den amerikanske mafiaen. "No other country has a history of significant organized crime infiltration of its labor movement, and no other country has an organized crime syndicate with a power base in labor unions. The interrelationship over most of the twentieth century, between organized crime and organized labor has political, social and economic consequences that have hardly begun to be exposed." (Jacobs 2007, s.xi) Lov- og fagforeningshistoriker James B. Jacobs fremhever at denne koblingen har vært lite fokusert på i historieskrivingen om de amerikanske fagforeningene, selv om mange fagforeningsledere var smertelig klar over denne innflytelsen. Dagens tilstand i det amerikanske arbeidsmarkedet, med sterke ideologiske motforestillinger mot organisering og fagforeninger, kan ikke forstås uten denne forhistorien. 

Historien har gitt oss både gode og dårlige resultater. Ingen av dem måtte skje slik de skjedde, og dette gir oss litt frihet. Vi kan forsøke å beholde og videreutvikle det som er bra, og se om vi ikke sakte men sikkert kan snu skuta der hvor vi går i feil retning. Ingen har sagt at det er enkelt, eller at alle løsninger nødvendigvis funker. Men det eneste vi kan gjøre er å forsøke. 


----------------------------

Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com



Noen tanker om vitenskap og vitenskapelighet.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
  • Eeckhout, Jan (2021), The Profit Paradox: How Thriving Firms Threaten the Future of Work, Princeton University Press
  • Frank, Thomas, (2016), Listen, Liberal: Or, What Ever Happened to the Party of the People?, Metropolitan Books
  • Freeman, Joshua B., (2018), Behemoth: A History of the Factory and the Making of the Modern World, W.W. Norton & Company
  • Friedman, Milton (1970), "A Friedman doctrine- The Social Responsibility Of Business Is to Increase Its Profits", The New York Times, 13.sept 1970 (lenke)
  • Gelles, David, (2022), The Man Who Broke Capitalism. How Jack Welch Gutted the Heartland and Crushed the Soul of Corporate America - and How to Undo His Legacy, Simon & Schuster
  • Groeger, Christina Viviana (2021), The Education Trap: Schools and the Remaking of Inequality in Boston, Harvard University Press
  • Hegele, Cornelia og Alfred Kieser (2001), "Control the Construction of Your Legend or Someone Else will: An Analysis of Texts on Jack Welch", Journal of Management Inquiry 2001; 10; 298
  • Helsvig, Kim, (2017), Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945-2017, Pax forlag
  • Helsvig, Kim, (2021), Norsk Arbeidsmandsforbund 1980-2020. Makt og motstand i hyperkapitalismens tid, Pax forlag
  • Labaree, David F. (2021), "The Education Trap: Schools and the Remaking of Inequality
  • in Boston by Cristina Viviana Groeger (review)", The Journal of the History of Childhood and Youth, Volume 14, Number 3, Fall 2021, ss. 481-483
  • Sandel, Michael, (2020), The Tyranny of Merit: What's Become of the Common Good? Farrar, Straus and Giroux, Kindle Edition
  • Tröhler, Daniel, (2016), "Educationalization of Social Problems and the Educationalization of the Modern World", Encyclopedia of Educational Philosophy and Theory, Springer Science+Business Media
  • Vogt, Kristoffer Chelsom (2017), "The post-industrial society: from utopia to ideology",  Work, employment and society, 2016, Vol. 30(2) ss.366–376

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol