Gå til hovedinnhold

Om Jean Twenges bok iGen

Etter noen års forsinkelse fikk jeg endelig lest den amerikanske psykologen Jean Twenges bok iGen fra 2017. Boken er interessant, og egentlig ganske lettlest, og burde leses av alle med interesse for oppvekst, samfunnsutvikling, læring og psykisk helse.

Dessverre så er dette en bok som har fått et litt ensidig rykte, og mange nyttige nyanser i boken overskygges av dette ryktet. Før boken ble publisert publiserte tidsskriftet The Atlantic utdrag under tittelen "Have smartphones destroyed a generation?" Denne artikkelen ble delt ivrig på Facebook, og mange så ut til å være enige med tittelen, smarttelefoner ble nok en gang utpekt som den store syndebukken. Twenge skriver i artikkelen ting som "It’s not an exaggeration to describe iGen as being on the brink of the worst mental-health crisis in decades. Much of this deterioration can be traced to their phones."

Skepsis til forklaringer


Problemet er bare at det ikke ser ut til å være så enkelt. Artikkelen hennes fikk raskt kritiske svar (feks her, og se her for forskning som motgår endel av hennes påstander om ungdom, mental helse og sosiale media), og i Norge har vi flere eksperter og undersøkelser som trekker i tvil den antakelse at smarttelefoner og sosiale media er hovedårsak til økende forekomst av angst, depresjon og stress. I NOVAs rapport nr.6 fra 2017, Stress og press blant ungdom. Erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager, skriver forfatterne at skolestress og kroppsspress har sterkere sammenheng enn bruk av sosiale media, på depressive plager (s.87-89 i rapporten, tilgjengelig her). Nyere forskning fra Folkehelseinstituttet peker på det samme.

Fra iGen, s.170
Ole Jacob Madsen har i boken sin Generasjon Prestasjon (2018) og i en rekke artikler og innlegg påpekt lignende svakheter med Twenges årsaksforklaringer. Det er ikke så enkelt som at smarttelefoner har alltid negativ effekt på unges psykiske helse. Det er ikke skjermbruken som i seg selv alltid er skadelig, det er kanskje heller slik at tiden brukt på skjerm sier oss noe om hvordan de unge (og de voksne) har det i livene sine. I Aftenposten 4.november i fjor skriver han (tilgjengelig her): "Timene foran skjermen er mer symptomatiske for barn og unges oppvekstvilkår, enn direkte skadelige i seg selv. Eksempelvis hvis barn stadig blir overlatt til seg selv og skjermen i fravær av voksne. Derfor er det også feilslått å gjøre skjermene til syndebukk. Skjermene gjør isteden det de alltid har gjort: de reflekterer, også hvordan unge har det."

Et annet poeng, som jeg synes er viktig nok til å ta med her, er spørsmålet om selvmordstall. Madsen minner i denne kronikken om at vi må huske å tenke selvmordstall relativt til økende befolkningstall. Med større befolkning vil vi få høyere selvmordstall samtidig som selvmordsraten forblir den samme. I Norge gir ikke selvmordstallene oss noen grunn til å si noe om en generell trend, og tallene ser ikke ut til å være økende. Generelt så bør man alltid være skeptisk til bruk av tall og statistikk om det ikke eksplisitt redegjøres for om det er absolutte eller relative tall det er snakk om (se her og her for mer om dette). Det skal sies at selvmordstallene blant unge i USA viser en reell økning, men forskere advarer mot å late som om vi vet hva som forårsaker dette, for det gjør vi ikke.

I boken skriver Madsen mye om hvordan vi voksne påvirker barn og unges holdninger gjennom vår bekymringer og fokus på disse trendene og undersøkelsene. Kan det hende at å hele tiden spørre "Hvordan går det?", diskutere elevundersøkelser og mulige forklaringer i media gjør noe med hvordan unge tenker om egen mentale helse, kan det hende at alt dette er en viktig medvirkende årsak til dagens problemer? Å forske på mental helse blant unge er i seg selv en måte å være med på å påvirke, og hvis vi ikke tenker oss om kan vi lett være med på å dra i feil retning (se feks dette leserinnlegget "Nei, vi må ikke snakke om det" av stipendiat Janne Lund, fra 24.jan 2020, se også svarartikkel her (bak betalingsmur)).

Alt dette er viktige nyanseringer, og ting jeg hadde i bakhodet når jeg satte meg ned for å endelig lese iGen. Mitt inntrykk var også at dette var såpass sentrale kritiske poenger at det rammet boken som helhet. Var ikke dette en bok som baserte seg på det premisset at smarttelefoner er den store syndebukken? Det er en naturlig antakelse, særlig etter å ha sett den The Atlantic-overskriften.

Vel. Boken hennes er så mye mer enn bare denne påstanden, og det ville være synd som folk skulle overse den på den bakgrunn alene. Man kan godt trekke i tvil noen av Twenges årsaksforklaringer, og særlig hva gjelder monokausale tanker om smarttelefoners forferdelighet, men hun har mange gode beskrivelser av trender i det amerikanske samfunnet. Og siden disse trendene skjer på, og formidles, via sosiale medier, så er det mange av disse som vi også finner igjen i Europa og Norge.

Å beskrive og å forklare

Dette er egentlig et ganske essensielt skille, som all vitenskap baserer seg på, eksplisitt eller implisitt. Å gi gode og korrekte beskrivelser av et fenomen er ofte i seg selv en kunst. Å forklare disse samme fenomener er nok enda vanskeligere, og vi kan derfor få en artikkel eller bok som inneholder gode beskrivelser og samtidig dårlige forklaringer.

Med bruk av nok observasjonsdata og statistikk kan vi til og med oppleve å få gode forutsigelser uten at dette gir oss noen god forklaring. Fysikk siden Newton er faktisk et godt eksempel på dette, for vi kan bruke noen grunnleggende lover og formler til å forutsi planeters baner og med hvilken hastighet diverse objekter faller til bakken, men vi vet fortsatt ikke virkelig hva gravitasjon er for noe (for de som liker den slags tema anbefaler jeg David Deutschs bok The Beginning of Infinity: Explanations that Transform the World, fra 2011).

Så les Jean Twenges iGen med disse tankene og forbeholdene i bakhodet, og jeg er ganske sikker på at du vil få mye ut av boken. Som alle bøker med en slags ambisjon om å stille samfunnsdiagnose så må man ta ting med en klype salt. Det må også sies at hun ofte påpeker denne uklarheten i tallmaterialet og nyanserer de fleste påstander. Men det er som alltid de mer uforsiktige og bastante påstandene folk legger merke til, og kritikerne har nok rett i at hun gjør det lett for folk som leter etter enkle forklaringer å finne setninger de kan sitere.

Risiko og sikkerhet


Likevel, hun har en masse interessante observasjoner og tallmateriale, så mye at jeg likevel synes boken er nyttig og god. Hennes tanker rundt sikkerhetskultur (kap. 6) er stadig relevante, hvor det er interessant å høre hvor mye mer opptatt unge idag er av å unngå risiko (helse, røyking, farlig adferd etc). Tallene hun presenterer er fra USA, men man har sett noe av det samme her i Norge. Hun er helt tydelig på at det er et utelukkende gode at vi idag har færre alvorlige ulykker med barn og unge idag, men viser at vi ofte ikke evner å skille mellom det som beskytter oss mot slike ulykker og det som bare er overbeskyttende adferd, som berøver barn for muligheter til å bli selvstendige og trygge (se samtaler jeg har hatt på podkasten med Ellen Beate Hansen Sandseter og Leif Edward Ottesen Kennair for mer om slike tema). Vi har antakeligvis mye å hente her med hensyn til barns mentale helse, med mer frilek og selvstyrte aktiviteter fra ung alder av.

Skole og læring


Hun drøfter tall som ser ut til å vise en endring blant unge når det gjelder motivasjon for skole og arbeid. Unge idag (iGen defineres som generasjonen som er født etter 1995) ser ut til å være mer (mer, ikke bare) styrt av ytre motivasjon som penger og materielle faktorer, og mindre av indre faktorer som nysgjerrighet, interesse og mening (s.167-169 i den engelske utgaven). Grafen på s.171 viser temmelig nedslående tall hva angår skolens meningsfullhet for unge: På påstandene "Things learned in school important for later life" og "Doing well in school important for getting good job" ser man en hakkete, men synkende linje, fra 1976 til idag.

Mange voksne vil kanskje avvise dette siste statistiske trekket med å si at unge ikke nødvendigvis vet hva som er bra for dem, og selvsagt er skole viktig for resten av livet deres. Man har også nok statistikk til å støtte en slik positiv holdning til skolen. Men siden dette er en temmelig skolekritisk blogg så må jeg komme med to korte kommentarer til denne forklaringsmodellen, som fremstår for meg som litt vel forenklende.

Den ene skal jeg bare nevne kjapt her, og det er skolens symbolverdi vs reelle verdi. Dvs hvor mye av skolens verdi ligger i å ha gjennomført den, dvs ha papirer på fullført utdanning, siden dette er et slags verdipapir i dagens arbeidsmarked? For de som ønsker å lese mer om en slik signalteori om utdanning bør lese økonomen Bryan Caplans bok The Case Against Education: Why the Education System Is a Waste of Time and Money fra 2018 (Og man behøver ikke å være enig med alle Caplans radikale politiske tiltak (det er ikke jeg) for å kunne se at han har endel rett i måten han forklarer hvordan skolen påvirker videre suksess i livet).

Den andre kommentaren, som antakeligvis fortjener et lengre innlegg ved en annen anledning, er denne: Man kan si mye om kvaliteten på mye av den informasjonen man finner på nett, men dagens unge har også opplevd nok formidling og undervisning av ekstremt høy kvalitet på nett, feks videoer på YouTube, som får mye av skoles innhold ikke bare til å virke kjedelig, men utdatert og irrelevant. Mange elever sitter på god og oppdatert kunnskap om en rekke tema, og mange av dem vet godt hvor effektivt og morsomt det kan være å lære om ting om man vil. I denne sammenhengen fremstår skolens tvang og mye av innholdet som temmelig akterutseilt. En gang i tiden var skolen det eneste stedet hvor man kunne finne informasjon og kunnskap, i dag er dette ikke lenger tilfelle. Det er faktisk ikke så rart at mange elever opplever skolen som mindre relevant og lite motiverende. Men mer om det en annen gang, for dette fortjener en lengre drøfting.

Arbeid, sex og politikk


Tilbake til boka: Twenge diskuterer holdninger til arbeid og inntekt (kap.7), og det ser ut til at flere unge er mer opptatt av jobbsikkerhet, færre ønsker å starte egne bedrifter, stadig færre unge menn er i arbeid. I kapittel 8 skriver hun om unges holdninger til sex, porno, til ekteskap og det å få barn. Kapittel 9 viser oss hvor store endringer som har skjedd med henhold til unges holdninger til seksuell identitet, kjønn, rase, offentlig debatt og ytringsfrihet. Hos denne generasjonen er likhet og respekt for alle slags individuelle valg ikke bare noe man kjemper for, det tas omtrent for gitt, og mange unge blir nærmest sjokkert om det ikke allerede er tilfelle. Mange er tilbøyelige til å ofre ytringsfrihet til fordel for hensynet til personlige følelser, og det til en grad som nok for mange eldre virker ekstremt overbeskyttende. Det er kanskje naivt og kortsiktig tenkt, kanskje kontraproduktivt, men det er vel verdt å lese om og Twenge drøfter disse trendene på interessant og kritisk vis.

Det tiende og siste kapitlet dreier seg om politiske holdninger, hvor de unges individualisme gjør at respekt for individuelle valg settes i høysetet. Dette fører flere og flere av dem ifølge Twenge mot en form for libertarianisme. De er i større grad enn før for individets rett til å velge abort, legalisering av marihuana, mot dødsstraff, men de er også mot strengere regulering av våpen, og mange støtter heller ikke universelle velferdsordninger eller statlige initiativer rundt klimatiltak. Det er to store unntak her: Denne generasjonen ser ut til å avvike fra den libertarianistiske magefølelsen i deres holdninger til barnehage og høyere utdanning, som de ønsker at skal være gratis tilgjengelig for alle (s.269-278).

Det er nok av usikre momenter og tolkningsspørsmål i disse siste setningene, og det er ikke mulig å påstå at Twenge har rett eller galt her. Hun presenterer noen generelle tall og trender, og gir noen foreløpige tolkninger. Hun bruker også sitater fra intervjuer hun har gjort med unge fra denne generasjonen, og de ser ut til å gi henne mye rett i hennes samfunnsdiagnose. Men her kan man selvsagt innvende at hun lett kan finne noen setninger her og der som bekrefter hennes hypoteser, når hun kan hente fra timesvis med intervjuer. Sitatene som boken er full av kan sånn sett ikke sees på som bevis så mye som de er ment å illustrere og tydeliggjøre. Iblant så er de illustrerende i all sin naivitet, men de er iblant også overraskende innsiktsfulle og kloke.

Det er feil å påstå at boken burde fungere som en slags alarm. Til det er tendensene og årsakene for uklare og komplekse. Det boken burde gjøre er å få oss til å tenke oss om, innse at ting henger sammen på temmelig intrikate måter, og det vi gjør og bruker tiden vår på påvirker både oss selv og andre. Sosial bakgrunn og andre mer gammeldagse faktorer spiller nok en enda større rolle. Vi ønsker så gjerne å legge skylden på noe, og det er lett å plukke frem det nyeste, det vi er litt usikre på, som mobiltelefoner og skjermtid. Men, sannheten er snarere den at vi er summen av en rekke ting, og vi trenger å arbeide med alle disse faktorene samtidig. Syndebukker er som regel kognitive hvileputer.




Tillegg:

En ting til som Twenge kort omtaler i boken, er bruken av nevrovitenskap og hjerneskanning i slike debatter som dette. Er hjernen årsak eller virkning, eller litt begge deler, til de endringene vi ser? Vi er så vant til å tenke på hjernen som selve sentrum for vårt selv og våre handlinger at vi sjelden stopper opp lenge nok til å tenke gjennom hvordan den formes gjennom det miljøet vi er i og de tingene som skjer med oss. Det vil si, noen ganger gjør vi det, noen ganger ikke, og dette er et slikt eksempel på at vi ofte ikke tenker godt nok gjennom spørsmålet. Hun trekker dette frem i første kapittel, hvor hun snakker om at barndommen idag, rent kulturelt, varer lenger enn før, foreldre behandler ungdommen mer som barn og ungdommens oppførsel og holdninger gjenspeiler dette. Hun diskuterer forskjellige årsaker til denne endringen, og jeg siterer like gjerne hele avsnittet (fra s.42-43) her:

"There's another factor too - several well-publicized studies of brain development have shown that the frontal cortex, the brain area responsible for judgement and decision making, does not complete its development until age 25. This has spawned the idea that teens are not quite ready to grow up and thus need more protection for a longer time. These findings about underdeveloped teen brains have generated numerous books, articles and online parenting advice. Interestingly, the interpretation of these studies seems to ignore a fundamental truth of brain research: that the brain changes based on experience. Maybe today's teens and young adults have an underdeveloped frontal cortex because they have not been given adult responsibilities. If brain scanners existed in 1950, I wonder what they would have shown of a generation that usually started work at 18, married at 21, and had children soon after. That interpretation of such studies is never offered, however, leaving parents believing that their teen and young adult children are biologically programmed to make poor choices. So, they think, it's better to protect them as long as possible." 


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol