Gå til hovedinnhold

Samtidig, i USA - del 1

Det er vanskelig å tenke på noe annet enn amerikansk politikk nå om dagen. Særlig når man bor i USA. Det er plagsomt og distraherende, frustrerende, interessant og nervepirrende, alt på en gang. Så jeg tenkte jeg skulle forsøke å oppdrive litt orden i tankene mine om mye av det som skjer her ved å skrive om det. Som alltid så er håpet og målet at skriving som er nyttig og interessant for meg selv, også kan være nyttig og interessant for andre. 

Fortiden, når man leser om den i bøker, virker nesten uunngåelig oversiktlig, og vi har vanskelig for å unngå å tenke at det som skjedde måtte liksom skje. Men enhver dag i historien, idet den hadde sin lille runde i nåtidens rampelys, føltes vel egentlig omtrent slik dagen idag føles: Vi vet ikke hva som kommer til å skje, og ingen, selv ikke de mektigste i samfunnet, har en klar anelse om hvordan ting kommer til å ende opp, og ingen har full kontroll over prosessen. 

I ethvert demokrati er jo ethvert valg avgjørende, men noen valg føles viktigere enn andre. Det er vanskelig å ikke tenke på det kommende valget her i USA som spesielt betydningsfullt. Jeg må jo bare innrømme at jeg hører til den gruppa mennesker som håper inderlig at Trump snart må forlate det Hvite Hus. Mange amerikanere (som for øvrig er et håpløst ord, jeg vet det, men det finnes liksom ikke noen god erstatning; usaere?) synes fortsatt det er litt vanskelig å forstå at denne fyren er president. At han i det hele tatt har en sjanse i det kommende presidentvalget synes mange ganske enkelt er flaut. 


Eget bilde. Mt. Washington, Oregon, sett i kikkert. 

Men slike ting som dette er kjent for alle nordmenn tror jeg. Jeg hører fra venner og familie, og fra norske nyheter, at politikken over dammen dekkes nærmest i sanntid, med nok sendetid for selv de mest hardbarka politikknerdene. Så hva jeg tenkte jeg skulle gjøre her er noe litt annet, i den grad det går. Gjennom forsøk på å finne ut hva jeg egentlig vet om diverse aktuelle tema, som av en eller annen grunn interesserer meg, vil jeg bare skrive litt om mine egne inntrykk, om interessante ting jeg kommer over. Om det funker og blir interessant for andre, det vil tiden vise. 

Jeg har tidligere skrevet noen innlegg som handler om amerikanske tema: om Koch-brødrene og noen aspekter ved nærings- og arbeidsliv (se forresten forfatter av den omtalte boken Kochland, Christopher Leonards viktige kommentar til de pågående høringene av Amy Coney Barrett); et notat om sosial mobilitet og ulikhet; et innlegg om "amerikanske tilstander" i skolen; samt spilt inn en podkast hvor jeg intervjuet journalist Thor Steinhovden om amerikansk politikk, basert på hans bok Det amerikanske marerittet. Hvordan USA ble et splittet land, fra 2018. 

Som Thor sa det i den episoden, selv om det definitivt finnes folk som kan mer om landet enn andre, så finnes det ingen som virkelig er eksperter på USA, i den grad det ordet gir inntrykk av å ha kontroll over en slags helhet. Men akademikere, journalister og andre arbeider intenst med å kartlegge det som foregår, i bøker og artikler, og ikke minst i bloggposter, videoer og podkaster. Nylig hørte jeg en fin samtale mellom fire norske USA-kommentatorer, Jan Arild Snoen, Hilde Restad, Hans Olav Lahlum og Vårin Alme, hvor de tre første har eller skal utgi bok om diverse aspekter ved landets politiske situasjon. For noen dager publiserte journalist Carlos Lozada en lang artikkel i The Atlantic under tittelen "150 Books Show How the Trump Era Has Warped Our Brains", hvor han omtaler de mange bøkene som på forskjellig vis forsøker å forklare, forstå eller bare beskrive denne presidentperioden som nå snart er over, og han spør hva all denne frustrasjonen over Trump har gjort med vår offentlige samtale. Den umiddelbare konklusjonen er vel, den har påvirket den offentlige samtalen en hel masse, og nå gjelder det å finne ut hvordan vi kan gjøre ting bedre.  

Jeg leste her for en par uker siden en av de bøkene Lozada omtaler, den legendariske journalisten Bob Woodwards siste bok, og hans andre om Trump, Rage, som ble publisert i september i år. Her får vi servert, mye av det ordrett fra presidentens munn, fra de 17 intervjuene Woodward gjorde med ham, noe av kaoset fra disse årene. Om boken er så god som den kunne ha vært, eller om Woodward gjorde noe kritikkverdig ved å ikke omtale Trumps nedvurdering av viruset, skal jeg ikke diskutere, og jeg skal heller ikke bruke spesielt mye plass på denne boken her. Journalistens innsamling av stoff og oppsummering av denne i en lesbar form, gir oss en grei “first rough draft of history”, og det er nok først senere vi får nok avstand til det hele til å virkelig gjøre en noenlunde nøktern vurdering av hva det var som skjedde. 

...i stedet for en samtale

En av de mer urovekkende gruppene opplevelser jeg har hatt her i USA er mine samtaler med Trump-tilhengere. Jeg omgås ikke så mange til daglig, så de foregår som regel over sosiale media. Som statsviter Jonathan Rodden skriver om i boken Why Cities Loose fra 2019 så er jo USA et geografisk temmelig politisk segregert land, med demokrater som dominerer byene og republikanere landsbygda. Bor man i byen (Portland, Oregon for min del, vi kommer tilbake til dette ved en annen anledning) så er det mindre sjanse for at man kommer i kontakt med en masse republikanere. 

Det er ganske skummelt å oppdage at det nesten ikke er mulig å få til en samtale med endel av disse menneskene. Det finnes nesten ingen fakta og tolkninger av verden vi kan bli enige om, og samtalene ender ofte opp med å være to personer som snakker forbi hverandre. Jeg er klar over at en slik omtale høres temmelig avvisende ut, så jeg skal forsøke å utforske dette problemet litt nærmere i dette innlegget. 

Noen av de påstandene man konstant hører er for eksempel at politikerne i det demokratiske partiet er mye mer løgnaktige og korrupte enn Trump, at de vil tillate abort i siste trimester, ja til og med etter at barnet er født, at Trump har gjort en strålende jobb med koronaviruset, at Biden er en farlig sosialist, standard skremmefortellinger om "socialized medicine" og beslaglegging av våpen. Referansene er ofte diverse youtube-videoer og twitter-meldinger fra Trump selv. 

Problemet er selvsagt ikke at disse folkene tar feil om absolutt alt (selv om de er temmelig på viddene i de overnevnte eksemplene). Snarere er det jo ofte slik at disse ideene, teoriene eller konspirasjonsteoriene, ofte bare presenterer en radikalisert versjon av virkelige problemer, samtidig som de ofte knytter sammen urelaterte hendelser til et nettverk, styrt av "onde" aktører, vanligvis demokrater, ofte høyt oppe i partistrukturen. Et høyst reellt problem som seksuelt misbruk av barn, se feks rapporteringen til Gabriel J.X. Dance og Michael H. Keller i New York Times, har i den sumpen av en konspirasjonsteori som er QAnon, blitt brukt for langt mer tvilsomme og vage anklager, mange ganger i nærmest hysteriske former. Slike teorier er overraskende utbredt blant eldre konservative, og selv hos de som ikke åpenlyst omfavner slike ting, så finner man ofte igjen vokabular, anklager og mistanker som er kokt opp i disse miljøene. 

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til alt dette. Dvs, skal jeg skrive masse om det her, eller er det best å bare overse, man kan tross alt ikke ta inn over seg de sprø tingene som noen mennesker får seg til å tro på. Personlig så har jeg i mange år vært fascinert av hvordan konspirasjonsteorier fungerer, som en tendens vi alle har, hvordan vi ser etter mønstre og mening i det meste. Hvorfor er det så vanskelig for oss å innse at mye av det som skjer kommer ofte av langt enklere forklaringer, som uhell, inkompetanse, smålige prioriteringer, frykt og usikkerhet? Det er mye galt som skjer, og mye av det er skikkelig ille. Det som jeg ennå ikke får meg til å tro, og ingenting av det jeg lærer om verden har så langt overbevist meg om det motsatte, er at det er noe i disse store forklaringene, som baserer seg på ondsinnede mesterhjerner som trekker i trådene i det skjulte. 

(Dette utelukker jo ikke at jeg tenker, som så mange andre, at store selskaper og rike interesser har for stor innflytelse, både i USA og i verden, men også her har konspirasjonsteorier en tendens til å forvirre og forlede, og gjør på den måten reell kritikk vanskeligere. Se innlegget mitt om boken Kochland for litt mer om dette tema)

Dette er ganske sprø greier egentlig. Er det virkelig sånne ting man må tenke på om man vil forsøke å forstå noe av dagens USA? Jeg aner ærlig talt ikke. Det finnes i alle fall en ekstremt sterkt mistillit som står sentralt i mange av dagens republikanere sitt perspektiv på verden. De avviser, tilsynelatende med største letthet, all informasjon som kommer fra de etablerte media og andre formelle kanaler. Å erklære noe "fake news" er like lett som å lage seg en kopp kaffe, og krever omtrent like mye kognitiv anstrengelse. Det vil bli interessant å se hva det vil føre til at en slik intellektuell latskap har blitt en vane. Selv rapporter fra FBI og CIA, tidligere helter i konservative miljøer, har mistet mye av deres troverdighet hos disse folkene (se Rohde 2020 for mer om denne historien). 

Konstruert mistillit?   

Et grunnleggende spørsmål oppi alt dette er hvor all denne mistilliten kommer fra, og forklaringene er nok mange og overlappende. Det er ganske åpenbart at sosiale problemer virker forsterkende på mistillit i samfunnet. Stadig økende ulikhet (se Kristof & WuDunn 2020 for en lettlest oversikt, omtalt her), inkludert stor hjemløshet (et tema jeg vil skrive om en annen gang), pengenes rolle i politikken og anklager om korrupsjon (for en allerede klassisk fremstilling, se Mayer 2016), og et temmelig dysfunksjonelt helsevesen (se feks Makary 2019, intervjuet her), samt større polarisering mellom de to største partiene og deres støttespillere (oversikt og forsøk på forklaring i Klein 2020), alt dette og mer spiller en rolle her. Tillit og fellesskap er så definitivt viktige elementer i et velfungerende samfunn (Fukuyama 1995, Grimen 2009, Putnam 2000), og begge disse tingene har definitivt gått ned i dagens amerikanske samfunn. Men spørsmålet er fortsatt hvorfor. 

En del av dette svaret tror jeg må finnes i utforskningen av den rollen sosiale media spiller i dagens samfunn. Nylig leste jeg Christopher Wylies bok Mindf*ck (2019), om hans arbeid i Cambridge Analytica. (Boken er forøvrig, etter min mening, en langt bedre forklaring av dette selskapet og den innflytelsen det hadde på dagens britiske og amerikanske politikk, enn den man får i Netflix-dokumentaren The Great Hack, selv om denne også er severdig). 

Wylie dokumenterer hvordan uttrykk som "Drain the swamp" og "Build the wall" ble valgt etter tusenvis av brukertester som Cambridge Analytica utførte for deres kunde Steve Bannon, før Trump annonserte sitt presidentkandidatur (Wylie 2019, s.178). Nå kan man kanskje si at det ikke er noe galt med å bruke "reklamebyråer" for å finne frem til de beste slagordene å bruke i en politisk kampanje, men det er noe mer på spill her: Så mye av Trumps kampanje og de målrettede reklamene på Facebook utnyttet de frustrasjoner og splittelser som allerede fantes i det amerikanske samfunnet, via analyser av millioner av brukerdata som hjalp dem å spisse disse budskapene, basert på nyere psykologisk forskning på hvordan vi baserer våre politiske standpunkter mest av alt på følelser og gruppetilhørighet. Hvis det er så lett å så splid gjennom målrettet reklame, selektiv informasjon og direkte løgn, er dette noe vi bør tillate? Og da snakker vi ikke engang om salg av persondata, ved hjelp av ullne brukeravtaler i diverse apper og slik.   

Det er forøvrig interessant at mange Trump-tilhengere avviser hele historien rundt Cambridge Analytica som "fake news". Som ofte i slike avvisninger så er det vanskelig om dette betyr at de mener at påstandene er falske, eller at de ikke betyr noe. Det er en avvisning, og ikke et motargument. De har allerede bestemt seg for at mer eller mindre alt som kommer fra "the lamestream media" er løgn, og de tillater seg dermed å ikke ta noe av den informasjonen og argumentasjonen som kommer fra det hold seriøst (se Stelter 2020 for en detaljert gjennomgang av denne problematikken, med hovedfokus på Fox News). De som påstår at de tenker kritisk om etablerte media deltar ikke en kritisk samtale, de bare kortslutter kommunikasjonen. Hvis man forsøker å ha slike samtaler kan man ikke unngå å bli slått av hvor lite det er en som kommer fra mer etablerte posisjoner egentlig kan si for å få disse folkene til å lytte.

Det finnes interessant forskning som viser hvordan falsk informasjon spres i gjennomsnitt omtrent seks ganger raskere enn sann informasjon, og hvis det stemmer så blir innflytelsen fra sosiale media enda mer skremmende, gitt hvor lett det er å spre informasjon her. Det har vært mye snakk om russisk manipulering av valgkampene i USA og noen andre land, og det er ikke tvil om at dette har funnet sted. Spørsmålet er heller om dette har spilt en så stor rolle som noen ser ut til å mene, eller om det største problemet er hva som foregår innad i USA, dvs at det største problemet er ikke at slik manipulering finner sted, men hvordan vi reagerer på denne informasjonen. Som Joshua Yaffa skrev i The New Yorker 7.september i år: "Such externally guided operations exist, but to exaggerate their prevalence and potency ends up eroding the idea of genuine bottom-up protest—in a way that, ironically, is entirely congenial to Putin’s conspiratorial world view. It also provides an overly convenient explanation for much of what is ugly and false in our politics. When the immune system overreacts to a foreign pathogen, the result can be more damaging to the host than the pathogen itself."

Problemet er jo ikke at folk er uenige, men måten folk er uenige på. Ingen forventer full enighet, det er ikke en gang ønskelig, men en viss overlapp i hva som utgjør god argumentasjon, etablerte fakta osv, er lov å håpe på. Spørsmålet er blant annet hvor mye den stadig større spriken mellom ulike grupper i USA kommer av ting som sosiale media, og hvor mye mer materielle problemer, som sosial ulikhet, problemer knyttet til helse og bolig, bidrar til å forsterke denne splittende effekten. 

For den sosiale elendigheten i USA er overraskende stor. Det er ikke helt nok å lese om det for å innse hva denne er, hvor mange mennesker som bor på gata, og særlig langs motorveiene, under broer og på trafikkøyer, i storbyer som Portland og Seattle. Hva slags tall og informasjon man har om disse tenket jeg å ta for meg en annen gang, men slik økonomisk ulikhet og lav sosial mobilitet skaper god grobunn for mistillit og konspirasjonsteorier som spiller på denne mistilliten (se Merlan 2019 for en ny diskusjon av disse sammenhengene, se også Marantz 2019, og en helt ny artikkel fra Marantz om Facebooks rolle). 

Elendighetsrapport? 

Er virkelig ting så ille i USA nå for tiden? Som Thor Steinhovden påpeker i boken sin, det som skilte Trump og Bernie Sanders ifra resten av kandidatene i 2016 var at de ga en ganske negativ fremstilling av landets nåværende tilstand  Trump erklærte for eksempel den at "den amerikanske drømmen er død" (Steinhovden 2018, s.203-4). Det appellerte åpenbart til mange, og av forståelige grunner. Mye står virkelig dårlig til i dagens USA. Litt av uenigheten i hvordan man skal tolke Bidens kampanje nå i 2020 er om han forstås først og fremst til en "back to normal", eller om han tilbyr noen nye løsninger. Særlig når den tidligere normalen er nettopp hva så mange amerikanere har mistet troen på. Republikanerne er selvsagt skeptiske til Biden, de kaller ham sosialist, som er den evige råtne tomaten i republikanernes argumentvokabular, og liker å påpeke at Trump har gjort mer på 47 måneder enn Biden på 47 år. Men en vittighet er selvsagt ikke et argument. For de som vil stemme, eller allerede har stemt, på Biden, så representerer dette for mange først og fremst et ønske om å igjen kunne snakke sammen, å ha en leder som kan innrømme sine feil, som kan høre på meningsmotstandere og lære på jobben. 

Det er tydelig at desillusjonen hos mange er så stor at all appell til alt som har relasjon til den gamle politikken avvises. For dem så er Biden symbolet på alt de hater. Politikere har i tiår visst om mange av de problemene som USA står ovenfor, men de har ikke tatt dem på alvor, mener mange. Det er mye sant i det (og for en veldig betimelig og velfortjent kritikk av demokratenes politikk, som kan sies å fokusert mer på de rike og velutdannede, enn på folk flest, og slik vært blind for den økende ulikheten, les Frank 2016). 

Men det er samtidig litt som klimaspørsmålet, hvem har skyld i at denne ikke er tatt mer på alvor? Grupper på høyresiden har definitivt spilt en større rolle en vi var klar over i hvordan klima har blitt diskutert i politikken (se Leonard 2019, omtalt her). Men hvordan lærer vi av våre feil, og hvordan finner vi løsninger, som balanserer mellom nyanserte og gode data, og behovet for handling, gitt at vi er der vi er? Det hjelper lite å bare påpeke feil og mangler ved tidligere politikk. Er en outsider eller en insider bedre stilt i et slik kompleks av problemer og interessemotsetninger? Det er vel ingen som vet, siden dette på mange måter er en ny situasjon i menneskenes historie, gitt omfanget og kompleksiteten av problemene vi står ovenfor. 

Det er litt som med Trump selv, som symboliserer noen menneskers villighet til å ofre grunnleggende ting som ærlighet og etterrettlighet fordi de er frustrert over systemet, uten at de tar seg tid til å reflektere over hvor mye av denne frustrasjonen som eventuelt kommer fra aktører med en interesse for å forme folks meninger og følelser. 

Kan man så følelser i folk, uten at de selv merker det? Mye tyder på at dette har blitt forsøkt, og at man har lykkes, nærmest over all forventning, i alle fall om man snakker om forventningene til folk som Steve Bannon. Om man i tillegg til dette har en president som Trump, som til Bob Woodward allerede i 2016 sa det slik: “I bring rage out. I do bring rage out. I always have. I don’t know if that’s an asset or a liability, but whatever it is, I do.” (sitert i Woodward 2020, s.XI)

Avslutning

Som tidligere drøftet andre steder på bloggen, så handler skriving som dette for meg først og fremst om å tenke litt saktere gjennom hva det er jeg egentlig mener. Man må ikke nødvendigvis mene det man sier, umiddelbart, for ofte så tar det litt betenkningstid før man innser om det man nettopp har skrevet eller sagt gir mening, og noen ganger kreves det at noen andre påpeker svakheter før man selv blir klar over dem, og da blir de akk så selvfølgelige. 

Så fremover mot valget er planen min å skrive om ymse tema, noen ganger fokuser på en ting, andre ganger mer springende, som her. Det er nok av emner å ta av i de mange debattene som preger samtiden her i USA: virushåndteringen, politiseringen av smitteverntiltak (her kan jeg nok fortelle noen interessante og egenopplevde historier), debattene og protestene rundt rasisme og sosial utrettferdighet, hjemløshet, helseforsikring og helsevesen, privat velgjørenhet (charity) vs offentlige tiltak (welfare), valgkampen og hverdagen.  

Jeg vil ikke påstå å kunne spesielt mye om noen av dem, men noen ganger har man kanskje flaks og klarer å lire av seg noe halvlurt, og andre ganger så vil en nærmere undersøkelse avsløre at man simpelthen ikke vet nok til å ha en mening. Igjen, som mange ganger nevnt før, å innse at man ikke vet er i seg selv kunnskap, og som en sosial ferdighet er dette en utrolig nyttig, om enn undervurdert, ferdighet. Jeg skal forsøke å øve på denne ferdigheten her. Og hvis denne ferdigheten har noe som helst å si hos en leder, så er det ikke så vanskelig å si hvem det er som kommer best ut av de to kandidatene. 



-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Her er lenken til alle artikler og bøker som jeg har benyttet meg av i arbeidet med bloggen
  • Barshay, Jill, (2020), "A decade of research on the rich-poor divide in education", The Hechinger Report, 29.juni 2020 (lenke)
  • Benkler, Yochai; Faris, Robert; Roberts, Hal, (2018) Network Propaganda: Manipulation, Disinformation, and Radicalization in American Politics, Oxford University Press, Kindle Edition
  • Case, Anne, og Deaton, Angus, (2020), Deaths of Despair and the Future of Capitalism, Princeton University Press
  • Crain, Caleb, (2019), "State of the Unions. What happened to America’s labor movement?", The New Yorker, 19.august 2019 (lenke)
  • Desmond, Matthew, (2016), Evicted: Poverty and Profit in the American City, Crown Publishers
  • Dougherty, Conor, (2020), Golden Gates: Fighting For Housing in America, Penguin Press
  • Frank, Thomas, (2016), Listen, Liberal Or What Ever Happened to the Party of the People?, Metropolitan Books
  • Fukuyama, Francis, (1995), Trust: The Social Virtues and The Creation of Prosperity, Free Press
  • Gawande, Atul, (2020),  "Why Americans Are Dying from Despair", The New Yorker, 20.mars 2020 (lenke)
  • Glantz, Aaron, (2019), Homewreckers: How a Gang of Wall Street Kingpins, Hedge Fund Magnates, Crooked Banks, and Vulture Capitalists Suckered Millions Out of Their Homes and Demolished the American Dream, Custom House
  • Grimen, Harald, (2009), Hva er tillit, Universitetsforlaget
  • Heller, Nathan, (2020), "To far from home. What one city can teach us about the crisis of the unhoused", The New Yorker, June 1, 2020 (lenke)
  • Hess, Frederick M., & Addison, J. Grant, (2019), "Busting the College-Industrial Complex", National Affairs, sommer 2019 (lenke)
  • Isenberg, Nancy, (2016), White Trash. The 400-Year Untold History of Class in America, Viking
  • Klein, Ezra (2020), Why We're Polarized, Profile, Kindle Edition 
  • Kristof, Nicholas D., og WuDunn, Sheryl, (2020), Tightrope: Americans Reaching for Hope, Alfred A. Knopf
  • Leonard, Christopher, (2019), Kochland: The Secret History of Koch Industries and Corporate Power in America, Simon & Schuster
  • Leonhardt, David, og Thompson, Stuart A., (2020), "How Working-Class Life Is Killing Americans, in Charts", The New York Times, 6.mars 2020 (lenke)
  • Lepore, Jill, (2018), These Truths: A History of the United States, W.W. Norton & Company
  • Makary, Marty, (2019), The Price We Pay, Bloomsbury Publishing, Kindle Edition
  • Marantz, Andrew, (2019), Antisocial: Online Extremists, Techno-Utopians, and the Hijacking of the American Conversation, Viking
  • Markovitz, Daniel, (2019), The Meritocracy Trap, Penguin Press
  • Marsdal, Magnus, (2018), Frihetens Mødre, Forlaget Oktober
  • Mayer, Jane, (2016), Dark Money: The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right, Doubleday
  • Mayer, Jane, (2020), "How Trump is helping tycoons exploit the pandemic", The New Yorker, July 20, 2020 (lenke)
  • Merlan, Anna (2019), Republic of Lies: American Conspiracy Theorists and Their Surprising Rise to Power, Henry Holt & Co
  • Murray, Charles, (1994), Loosing Ground: American Social Policy 1950-1980, Basic Books [1984]
  • Putnam, Robert D., (2000), Bowling Alone: The Collapse and Revival of American Community, Simon & Schuster
  • Putnam, Robert D., (2015), Our Kids: The American Dream in Crisis, Simon & Schuster
  • Reed, Touré F., (2020), Toward Freedom: The Case Against Race Reductionism, Verso, Kindle Edition
  • Rodden, Jonathan, (2019), Why Cities Lose: The Deep Roots of the Urban-Rural Political Divide, Basic Books
  • Rohde, David (2020), In Deep: The FBI, the CIA, and the Truth about America's "Deep State", W. W. Norton & Company, Kindle Edition
  • Steinhovden, Thor, (2018), Det amerikanske marerittet. Hvordan USA ble et splittet land, Res Publica
  • Stelter, Brian (2020), Hoax: Donald Trump, Fox News, and the Dangerous Distortion of Truth, Atria/One Signal Publishers, Kindle Edition
  • The National Academies of Sciences, Medicine and Engineering, (2019), A Roadmap to Reducing Child Poverty, The National Academies Press (lenke)
  • Turkle, Sherry, (2015), Reclaiming Conversation: The Power of Talk in a Digital Age, Penguin
  • Twenge, Jean M., (2017),  iGen: Why Today's Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebellious, More Tolerant, Less Happy - and Completely Unprepared for Adulthood, Atria Books
  • Vosoughi, Soroush; Roy, Deb; Aral, Sinan (2018) "The spread of true and false news online", Science,  9. Mars 2018, Vol. 359, No.6380, ss.1146-1151 (lenke)
  • Woodward, Bob (2020), Rage, Simon & Schuster, Kindle Edition
  • Wylie, Christopher (2019), Mindf*ck: Cambridge Analytica and the Plot to Break America, Random House
  • Yaffa, Joshua, (2020), "Is Russian Meddling as Dangerous as We Think?", The New Yorker, 7.september 2020 (lenke)

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Hjemmeundervisning og fellesskolen: en mulig fredelig sameksistens?

De siste ukene har jeg i mange samtaler her og der opplevd å forsvare to grupper, som er antatt å være svært ulike: De som ønsker å beskytte fellesskolen, og de som ønsker å forsvare retten til hjemmeundervisning.  Virker dette selvmotsigende? I mitt hode fremstår dette nesten som det stikk motsatte, som en naturlig konsekvens av det som begynner å bli en temmelig lang og intrikat tankerekke. Jeg skal forsøke å gi en liten kortversjon her.  Men først, en påminnelse: Det finnes alltid mange gode og dårlige argumenter for alle sider av de fleste saker, og enhver ærlig samtaledeltaker har egentlig en slags plikt til å argumentere mot dårlige argumenter, også der hvor disse tilsynelatende støtter ens egen posisjon. Vi bør også sørge for at det er plass for gode argumenter selv der hvis disse støtter opp under posisjoner du kanskje ikke er helt enig i.  Kilde: digitaltmuseum.no Så til saken: Kan man forsvare fellesskolen og hjemmeundervisning på en og samme tid? Ja, så absolutt, vil jeg si.

Leseferdigheter og tegneserier

Nylig ble siste runde med resultater fra PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Norske 10-åringer viser en nedgang i leseferdigheter fra 2016. Jeg skal ikke diskutere denne undersøkelsen her (ser her for et fint blogginnlegg om de nyeste resultatene), men de gjør det fristende å tenke litt stort om leseferdigheter og leselyst.  Hvilke faktorer utenfor skolen er det som bidrar til å styrke eller svekke barns interesse for lesing og leseferdigheter?  Jeg skrev for en stund siden et langt innlegg om lesing, forståelse og relaterte tema , hvor et lite avsnitt handlet om tegneserier. Her er et par avsnitt fra det innlegget:  Mamma og pappa vokste opp på 50- og 60-tallet. På loftet i begge barndomshjem var det en tydelig fellesnevner: lass av tegneserier, fra Donald Duck & Co til Tempo. Det virker nesten som om etterkrigsgenerasjonen badet i tegneserier. Dessuten, tegneserier var kult, selv de kule gutta leste dem, og dette varte i flere tiår.  Store norske