Gå til hovedinnhold

Kochland av Christopher Leonard

Iblant er man så heldig at en eller annen forsker, forfatter eller journalist tar på seg den enorme jobben det er å dykke dypt ned i et tema, for så å returnere med en grundig gjennomarbeidet, men også underholdende og lesbar bok, som gir innsikt i deler av verden som du ikke hadde vært i stand å lære om på egen hånd, simpelthen fordi det tar for mye tid.

Boken Kochland: The Secret History of Koch Industries and Corporate Power in America (Simon & Schuster 2019), journalist Christopher Leonard, er en slik bok. Om det ikke skulle komme tydelig frem i teksten som følger, så sier jeg det tydelig her: Boken er anbefalt på det varmeste. Om du er interessert i hvordan moderne økonomier fungerer, i dette tilfellet hovedsaklig USA, hvordan politikk og økonomi påvirker hverandre og hvordan rike selskaper med mye penger kan styre politikken enda mer enn vi kanskje mistenker, les denne.



Jeg skal her skrive en lengre bokomtale. Som alltid på denne bloggen så fungerer skrivingen som en nyttig bearbeiding av informasjon og argumenter, og ved å legge tekstene ut så står litt mer på spill, og jeg opplever at det øker læringsutbyttet mitt. I tillegg så får jeg jo muligheten til å få tilbakemeldinger fra andre, som kanskje sitter på annen informasjon og har annen fagbakgrunn, og kan kritisere meg når jeg skriver noe som helt eller halvveis feil. I dette tilfellet så trår jeg jo litt utenfor mitt fagområde (dvs jeg har 15 studiepoeng i økonomisk historie, men det betyr vel ikke så mye her), og da må man være forberedt på å trå feil selv om man trår varsomt. Likevel, jeg skal forsøke å mene minst mulig selv, og bare gi noen sammendrag av noen av de viktigste tema som Leonard fremstiller i boken sin. 

Boken har tatt omtrent syv år å skrive, og Leonard har utført hundrevis av timer med intervjuer, inkludert ett med den temmelig mediesky Charles Koch, sjefen for det hele. Den er på nesten 700 sider, med et langt fotnoteapparat og en alfabetisk liste over alle de viktigste personene i boken, i tillegg til den vanlige innholdsfortegnelsen. Det er journalistikk av temmelig episke proposjoner (her er et intervju med forfatteren på radioprogrammet Fresh Air, for de som heller vil ha lyd, og hvor man får høre om mange ting som jeg ikke rekker innom her). 

Men så er også den historien som fortelles temmelig episk, og som all god epikk så er det nok av drama og skurkestreker. Det skal jeg komme tilbake til. 

Koch-konsernet, ledet av Charles Koch, har jo fått stadig mer oppmerksomhet de siste årene, på grunn av selskapets økende politiske innflytelse. Oppmerksomheten tok kanskje skikkelig av da journalist Jane Mayer skrev en lang, kritisk artikkel om Koch-brødrende i The New Yorker i 2010. Hun har senere skrevet boken Dark Money: The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right (2016, her er en omtale av den). Daniel Schulman skrev i 2014 Sons of Wichita: How the Koch Brothers Became America's Most Powerful and Private Dynasty (her er en omtale av den boken). Jeg har ikke lest disse to bøkene ennå, så skal ikke si noe mer om dem her, men de ser ut til å fokusere mer på livene til disse brødrene, i tillegg til den politiske innflytelsen. 

Slik jeg forstår det så er Leonards bok mer fokusert på forretningsdriften, og mesteparten av denne boken handler om hvordan Koch-konsernet, og da hovedsakelig under ledelse av Charles Koch, opererer. Jeg skal gi en kort omtale av noen av de aspektene som jeg fant mest interessante. 

Charles Koch tok over ledelsen av selskapet i 1967, da faren Fred døde. Begge to, samt flere av brødrene, hadde ingeniørutdanning fra MIT. Charles kom tilbake til hjembyen Wichita i 1961 og begynte å jobbe for selskapet, først litt nølende, ser det ut til, men han gikk snart fullt og helt opp i det som ble hans livsoppgave.

Charles Kochs ledelse av firmaet har et klart filosofisk fundament, inspirert av økonomer som Ludwig von Mises og Friedrich Hayek (s.42, alle sidetall uten annen henvisning refererer til Leonards bok). Fra dem fikk han sitt grunnleggende livssyn, troen på et fritt marked, og mistilliten til staten, lover og reguleringer. Det er velkjent. Det som er mindre kjent, og som gjør Leonards bok så interessant, er hvordan han så går frem for å bygge opp selskapet. Han slår sammen farens ymse selskaper, og er i utgangspunktet lite interessert i å kalle dette nye selskapet opp etter familien. Men i omstridte områder av markedet, som olje og gass, så kan det motsatte av merkevarebygging faktisk være en stor fordel:

""Koch" was the perfect moniker for the firm. It was slippery, hard to grasp. Everybody mispronounced it when they read the name, and when they heard the name, they confused it with the much better know soft-drink maker. Koch was the perfect flag to fly for a firm that sought to grow, and grow exponentially, while simultaneously remaining invisible. In June of 1968 Charles Koch announced that his father's holdnings would be consolidated into one company. And it would be named Koch Industries." (s.44)

Jeg skal fokusere på tre tema fra boken her: kampen mot fagforeningene, fordelen ved å være et privateid selskap i et marked hvor de fleste selskapene styres av aksjeeiere, og den økende politiske innflytelsen. Leonard har plukket ut noen hendelser fra selskapets historie, og studerer disse i detalj. Handel av olje og gass, raffinerier og utslippsreguleringer, kunstgjødsel og markedet for nitrogengass, papirmøller og tog- og vanntransport i USA, opprettelsen av "the Libertarian party" og en mer intens kamp mot statlig regulering, og ikke minst dereguleringen under Reagan og Clinton, samt fremveksten av "fracking" fra perifer og statsstøttet (sic, se kapittel 21 for denne historien) utvinningsteknikk til den nye oljeboomen i 2011, alt dette får man detaljerte utredninger for i denne boken. Han beskriver systemenes kompleksitet og uante sammenhenger på en klar og overraskende underholdende måte, ofte ispedd kommentarer og analyser fra de som deltok i prosessene. Selskapet er et slags mikrokosmos, som "reflects an American system in which it grew and thrived." (s.4)

Eierskap


Charles (1935-) og David (1940-2019) Koch eide siden 1968 over åtti prosent av selskapet. Boken åpner med en historie fra 18.mai 1981, da fire investorer fra Wall Street dro til selskapets hovedkontor i Wichita, Kansas, for å tilby å gjøre selskapet børsnotert. "Going public was the seen as a natural progression for companies like Koch Industries, offering them access to big pools of money and promising enormous paydays for the existing team of executives. All it required from the CEO was to surrender control." (s.1) Charles Koch kunne få opptil 20 millioner dollar over natten om han gikk med på denne endringen i selskapsstruktur. I investorenes rapport fra turen står det: "He does not want this cash" (ibid).

Boken er blant annet en tydelig indikasjon på at det finnes mange ulemper ved såkalte "publicly traded companies", dvs børsnoterte aksjeselskaper. I slike selskaper er eierne aksjeeierne, og alle som vil og har råd kan kjøpe seg eierskap. Selskapet får et styre valgt av alle disse eierne, med en styreleder, og alt som selskapet foretar seg blir vurdert og godkjent av dette styret. Dette gjøres gjennom kvartalsrapporter, dvs hver tredje måned, hvor selskapets økonomi presenteres for styret, og disse rapportene har svært mye å si for selskapets aksjeverdi.

Dette, uten at det nødvendigvis er allmennkunnskap, er blitt så vanlig idag at vi nesten ikke tenker over hvor ny en slik ordning er (hør en interessant podkast om dette her). Dvs, at selskapets verdi i veldig stor grad påvirkes av hvordan de fremstår på tre måneders basis, og det er vanlig å tenke at styrets oppgave er å øke investorenes aksjeutbytte. Men i hvilken grad er det som gir stort aksjeutbytte overlappende med det som er godt for selskapets langsiktige fremtid?

Også Koch Industries, selv om de ikke var et børsnotert aksjeselskap, fulgte vanlige budsjettrutiner. "It was common practice for each division in a company to set a budget for the year (and sometimes for each quarter) ad then to measure how it did against that budget. That was simply the way things were done in corporate America [...] Publicly traded firms must report their profits to Wall Street every three months, and a bad report could send shares of the company stock falling. Writing budgets gives companies a way to predict what their quarterly performance might be, and they can telegraph the expectations to investors. In this way, everything inside the business starts to revolve around the budget." (s.89)

Da en nyansatt, F. Lynn Markel, på begynnelsen av 1970-tallet, midt i den verste oljekrisen, hvor oljeprisen varierte enormt, og gjorde budsjettering av denne sorten vanskelig, foreslo Markel at de bare skulle slutte med denne slags budsjetter. Trengte man dem virkelig? Charles Koch elsket ideen, og dermed ble nok et hinder for virkelig langsiktig tenkning fjernet. (s.90)

For dette er noe som kommer tydelig frem i denne boken, nemlig Charles Kochs langsiktige form for bedriftsledelse. Uansett hva man synes om Kochs politiske posisjon og negative innflytelse i amerikansk politikk, så må det være mulig å trekke positive leksjoner fra hans avvisning av kortsiktig profitt. Gang på gang i boken ser vi hvordan Koch kjøper opp selskaper som gjør det dårlig på aksjemarkedet, på tross av at de dekker grunnleggende behov i økonomien. De investerer ofte store summer i de nyanskaffede selskapene, og forventer ikke kortsiktig avkastning på investeringene.

De siste tiårene har det vært en stadig sterkere trend mot at større selskaper kjøper opp andre selskaper, for så å splitte disse opp, for å selge noen avdelinger, og inkorporere andre i oppkjøperselskapet. Dette har ofte gitt formidable gevinster på aksjemarkedet, men spørsmålet er jo om hvor ofte dette har medført at egentlig bærekraftige og levedyktige bedrifter har blitt ofret for aksjonærers umiddelbare gevinst.

Da Koch Industries i 2003 kjøper opp papirgiganten Georgia-Pasific (tema i bokens kapittel 15) får vi et eksempel på hvordan denne alternative tenkemåten utspiller seg. "Because it was a publicly traded firm, Georgia-Pasific's employees invested countless hours of their time to write quarterly and annual budgets, setting out targets to be met to please shareholders. This created a circular logic - invent a budget, then work to meet it - that caused strange distortions to the work flow and wasted effort inside Georgia-Pasific. [...] This ended when Koch took over. Budgets were replaced by "goals," which were drawn up in an almost hasty manner, taking perhaps one-tenth of the time to produce. The only purpose of the goal was to give Koch executives a rough idea of their cash expenditures for the year. Managers were not pressured to meet the goals. They spent much less time trying to predict the future - and zero time trying to impress stock analysts or outside shareholders." (s.318)

Koch-konsernet fokuserte på å kjøpe opp selskaper som var underpriset. De så etter store selskaper som produserte essensielle råvarer som papir, plast og lignende, som derfor antakeligvis ville være behov for i lang tid fremover, men som var underpriset av aksjekjøpere på jakt etter kortsiktig avkastning (s.307).

Et interessant poeng å trekke ut av dette eksemplet er at dette er en slags intern kritikk av kapitalistiske tenkemåter. Ofte er kritikken av kapitalismekritikk (vag term, jeg vet det) at den er verdensfjern eller kunnskapsløs om hvordan verdensøkonomien fungerer, men her har man et eksempel på et svært suksessrikt firma som bryter med noen av de grunnleggende normene for hvordan man driver et firma, og på mange måter klarer seg bedre enn konkurrentene. Koch er veldig tydelig på at den kortsiktige tenkningen som utbetaling av aksjeutbytte er med på å forsterke, svekker en bedrifts mulighet til å stå støtt gjennom vanskelige tider. I blant så får man følelsen av at det Koch-konsernet driver med, er en slags motkonjunkturpolitikk à la Keynes, bare på den private profittens område, og med litt andre målsetninger.

Kampen mot fagforeningene

Noen av bokens tristeste kapitler er de som handler om Kochs kamp mot fagforenningene (kap.3, 15, 16, 18 og 23 hovedsakelig). Her får vi et innblikk i en annen historie og dynamikk enn den vi kjenner fra Norge, og som burde få oss til å være litt ekstra takknemlig for at vi har de ordningene vi har på dette området, og ikke minst, søke å beholde dem.

I over hundre år har fagforeninger, som nesten alltid har befunnet seg på den politiske venstresiden, vært uglesett og motkjempet i USA. Likevel har de vært viktige, og de har til tider hatt ganske stor makt. Mye av fagforeningenes posisjon kom fra det som ble kalt The Wagner Act fra 1935, som var en del av de såkalte New Deal-reformene. På femtitallet var omtrent en tredjedel av amerikanske arbeidere medlemmer av en fagforening. (s.71) Selskaper visste at de måtte ta hensyn til fagforeningenes makt, for selv de som ikke var medlemmer kunne lett organisere seg, om arbeidsgivers krav ble urimelige. Men denne innflytelsen ble til en viss grad undergravd innenifra, da stadig mer maktmisbruk, korrupsjon og mafiaforbindelser undergravde folks tillit til organisasjoner som mer og mer arbeidet for å beholde og konsolidere egen makt, fremfor å støtte sine medlemmer.

Vi kjenner dette problemet kanskje fra serier som The Wire (2.sesong fokuserer mye på fagforeningene som kontrollerer havna i Baltimore, og har mye til felles med den virkeligheten serien speiler), og Martin Scorseses nyeste film The Irishman (2019). Her får vi et lite innblikk i måtene som noen fagforeninger (i filmen møter vi legendariske Jimmy Hoffa, spilt av Al Pacino, og hans fagforening The Teamsters) opererte på. Virkeligheten var ikke alltid så langt unna dette. Dessverre, må man si, for ved å misbruke sin makt var nok mange amerikanske fagforeninger med på å grave sin egen grav. På 70-tallet sank medlemmstallene stadig; "Union membership in America declined virtually every year between 1975 and 2010." (s.376)

I kapittel 3, "The War for Pine Bend" beskriver Leonard hvordan Koch knuser fagforeningsmotstanden ved raffineriet Pine Bend i Minnesota, like sør for Minneapolis og St.Paul. Fred Koch hadde eid andeler i raffineriet fra 50-tallet, men i 1969 sørger Charles Koch for å anskaffe seg et flertall av aksjeandelene. Og når nye arbeidsavtaler skal forhandles vinteren 72/73 så strammes det til. Detaljbeskrivelsen må du lese boka for å få, det er sabotasjer og uthalingsteknikker, og en streik som varer fra januar til september. Koch-konsernets temmelig nådeløse tålmodighet, kombinert med en urimelig og arrogant ledelse i de lokale fagforeningene, gjorde at fagforeningene tapte denne kampen.

Fagforeningene hadde nok her nok av fornuftige krav til de nye eierne, men de var samtidig såpass ufleksible og ute av stand til å se nødvendigheten for noen endringer i raffineriets drift, at det ikke er så vanskelig å se hvor dette bærer hen mens man leser kapitlet. Man kan jo lure på hvordan en mer forhandlingsvillig og langsiktig tenkende fagforening ville gjort det.

Faktum er at fagforeningenes makt gikk kjapt nedover i denne perioden. På 80-tallet, med Reagans reformer, ble de ytterligere redusert, og dette har bare fortsatt, med de såkalte "Right to work"-lovenes utbredelse, for å nevne bare en av mange faktorer.

Leonard gir oss et nyere eksempel fra disse kampene, denne gangen fra Georgia-Pacifics varehus i Portland, Oregon. Vi møter her representanter fra arbeiderklassen som ennå har tilgang på en godt betalt jobb, med helseforsikring og pensjonsordninger, uten at det krevde høyere utdanning. Dette var mye takket være fagforeningenes innflytelse, og arbeidernes aktive støtte av denne fagforeningen. Kapittel 16 gir oss et lite innblikk i hverdagen i dette varehuset, og arbeiderklassens hverdag i Portland fra 70-tallet og frem til idag.

Vi får lese om den amerikanske økonomiens og arbeidsmarkedets utvikling: "Up until the 1990s, American workers lost jobs in a "cyclical" way, meaning that they got laid off when the economy went into a down cycle but got rehired when demand returned and the company needed them again. During the 2000s, job loss became "structural," meaning that companies cut jobs permanently in a strategic effort to cut costs. As unions fell away, sos did contracts that limited job cuts. [...] Companies cut jobs even as the economy grew and profits rose. In 2004, about 13 percent of workers were forced out of a job. [...] The workers hurt most by this volatility were those with only a high school education or less; the kinds of employees that once filled the ranks of the unionized workforce." (s.334-5)

Arbeiderne i Georgia-Pacifics varehus møter nye og hardere forhandlingsteknikker når de skal forhandle arbeidskontrakter med sin nye eier Koch. Gitt det som allerede er fortalt er det ikke overraskende at Koch litt etter litt bryter ned motstanden blant arbeiderne, og avviser flesteparten av de kravene de kommer med. Det er egentlig litt rart, med tanke på at den amerikanske økonomien hadde vokst enormt, og produktiviteten med. Hvorfor fikk ikke arbeidere en større del av denne kaka?

"By 2005, [the warehouse workers] were making $19.74 an hour, which sounded like a large increase. But when adjusted for inflation, the warehouse workers were actually earning $25.77 an hour back in 1975. Over three decades, in other words, Hammond and his coworkers had taken a 23 percent pay cut. And while they were earning less, their work became more onerous. [...] Between 1948 and 1973, American workers' productivity rose steadily, and their wages rose with it. But in the early 1970s, as the age of volatility shook apart the New Deal policy infrastructure, the rise in productivity broke free from the wages that were paid for it. Productivity rose 74.4 percent from 1973 until 2013. Wages rose only 9.2 percent." (s.373)

Det er mye kritisk å si om de amerikanske fagforeningenes fremferd, og kanskje hadde de beholdt mer av sin innflytelse om de hadde vært mer fleksible, forhandlingsvillige og strategisk langsiktige i sitt arbeid. Likevel, det som er sikkert er at fagforeningenes svekkelse sammenfaller med stadig større ulikhet i den amerikanske økonomien, og mye av de nedlagte bedriftene og innstrammingene som har skjedd har blitt gjennomført av eiere som i samme perioden har hatt større utbytte enn noen sinne.

"In 1963, the top 0.1 percent of households possessed 10 percent of all American wealth. By 2012, they possessed 22 percent. This gain came as the vast majority of Americans' lost ground. The bottom 90 percent of Americans possessed about 35 percent of the nation's wealth in the mid-1980s. By about 2015, their share had fallen to 23 percent." (s.571, se litteraturliste nedenfor for noen flere bøker om dette tema)

Innflytelse

Olje har hele tiden vært Kochs hovedinntekstkilde. Fra tidlig på 1970-tallet, da raffineriet ved Pine Bend i Minnesota ble til bedriftens "melkeku", til eksplosjonen i fracking etter 2009. Det er verdt å gi noen eksempler på denne siste utviklingen, for å forstå hvor enormt mye Koch og andre oljeselskaper tjente på denne nye utvinningsmetoden.

Fracking hadde fantes i over førti år, men var for dyrt for kommersiell utnyttelse. Som Leonard skriver: "The fracking industry was essentially a ward of the state for decades, kept alive by lavish subsidies, tax breaks, and government-funded research." (s.468) (Det burde for øvrig være et tilstrekkelig eksempel for å si at støtte og motstand til statsstøtte ikke burde dreie seg om politiske posisjoner, men om de enkelte saker, men nok om det.) Da et stort oljefelt ble oppdaget i Texas i 2009, samtidig som oljeprisen var raskt stigende, gamblet Koch stort på utbygging av infrastruktur, med store rørledninger fra disse områdene til bedriftens raffineri i Corpus Christi. Leonard beskriver den enorme usikkerheten rundt disse utbygningene, da det var ukjent hvor mye olje som faktisk ville kunne produseres her. Men når oljen begynner å tappes ut, i midten av 2010, overgår produksjonen alle forventninger. Beregningene i forkant hadde anslått 200 000 fat olje om dagen (s.469).

"The Eagle For region produced 82,000 barrels of oil a day in July of 2010. At the end of the year, it was producing 139,000 barrels a day. At the end of 2011, Eagle Ford produced 424,000 barrels a day. This turned out to be nothing. In late 2012, Eagle Ford produced 811,000 barrels a day. This was more than fourteen times what it had yielded before the frackers arrived. At the end of 2013, production hit 1.2 million barrels a day. At the end of 2014, it hit 1.68 million barrels a day. The oil that flowed out of Eagle Ford was equal to almost 20 percent of all the oil produced in the United States, even back at the people production in 1970. Eagle Ford's production was equal to roughly one-third of all US production in 2008." (s.471-72)

Legg til dette at det ikke var blitt bygd noen nye oljeraffinerier i US siden 1977, som var en slags pervers effekt av "the Clean Air Act", som skulle regulere utslipp fra slik produksjon, men som hadde smutthull i seg som gjorde at raffinerier bygd tidligere slapp unna sentrale begrensninger. (s.473). Koch satt med noen av de mest lønnsomme raffineriene i landet. Dessuten hadde Reagans dereguleringer på 1980-tallet gjort det lettere for store selskaper å konsolidere enda større markedsandeler, ved at såkalte "antitrust" lover (som skulle hindre monopol) ble avskaffet. Tanken var at markedene skulle ta hånd om denne "reguleringen" gjennom effektive priser og konkurranse (s.147).

Med så mye penger på spill, samt hans libertarianistiske filosofi, så er det ikke overraskende at Koch skulle være skeptisk til statlig regulering av klimagassutslipp. Men denne motstanden var ikke bare mot reguleringen, det viste seg fort at dette ble uttrykt i en skepsis til klimaforskningen og klimaproblemets realitet. Leonard skriver: "As early as 1991, Charles Koch and other executives in the fossil fuel industry helped foster skepticism about the evidence of climate change." (s.400). Jane Mayer, som skrev Dark Money, og er The New Yorkers hovedkorrespondent i Washington, skriver i omtalen av Leonards bok, at boken hans avslører nye detaljer om den aktive rollen som oljeindustrien har spilt i å så tvil om klimaspørsmålet. Omfanget av denne operasjonen, som altså allerede begynte på tidlig 90-tall, er nesten vanskelig å forstå, og viser hvor mye penger og lobbyvirksomhet kan påvirke politikkens verden.

Her er noen tall som gir et glimt av utviklingen av pengenes rolle i politikken (ikke at noen påstår at pengene ikke var til stede før, eller bare at alt var bedre før, men det er ingenting naturlig ved dagens situasjon, og på dette punktet kan det nok heller ikke sies å være en forbedring fra tidligere): "In 1983, groups seeking to influence Washington policy spent about $200 million. By 2002, these groups - including corporations, labor unions, and advocacy groups representing retirees or environmental activists - spent $1.82 billion on lobbying, a sevenfold increase. By 2010, spending on lobbying had nearly doubled again to $3.55 billion. And this figure captured only a share of all lobbying expenditures - the share that was reported under public disclosure laws, which didn't account for campaign contributions or issue-related advertising." (s.408)

For Koch kan det nesten ikke være anerledes: "When it came time to fight the outside world, it wasn't done with malice or disregard. It was done with a sense of pity. People outside the Koch campus seemed misguided, uneducated, somewhat oblivious to what it took to keep the lights on. Kock Industries would patiently work to correct these problems and make the world a better place." (s.369) Det er ikke godt å si i hvilken grad Koch og de som jobbet for ham i lobbyvirksomheten mot klimatiltak trodde at det var dette de gjorde, når de manipulerte den amerikanske befolkningen mot en stadig større skepsis til klimaforskningen. Noen av de som ble angrepet hardest var andre republikanere, hvor støtten til klimatiltak frem til midten av 2000-tallet var temmelig sterk. "Koch and Americans for Prosperity pressured the Republican party from the right, steering it away from the compromises of neoliberalism" (s.435).

Man kan ikke si annet enn at de lyktes, nesten bedre enn man skulle tro var mulig: "The efforts to undermine popular support for a cap-and-trade bill were effective. In late 2009, 57 percent of Americans believed there was strong evidence that global warming was real, according to a poll from the Pew Research Center. While this was a majority, it was a slimmer majority than in 2008, when 71 percent of Americans believed it. In 2006, 77 percent believed it." (s.450)

Leonard beskriver godt hvordan Charles Koch, med hans tålmodighet og langsiktige tenkning, klarer å øve en nærmest uimotståelig innflytelse på den nasjonale politikken. "Charles Koch, who prized long-term thinking and who preached about the importance of creating incentive systems and bonus payments to reinforce it, looked at Congress and saw a dysfunctional system that was riven by toxic incentives. Politicians were just caught up in that system. They almost couldn't help but do the wrong thing." (s.460) Og man kan jo være fullstendig uenig i alt Koch står for og hva hans politiske lobbyvirksomhet har ledet til, og likevel innse at dette viser frem noen av de grunnleggende svakhetene ved det amerikanske politiske systemet. Og gitt USAs innflytelse i verden så viser det også frem svakheter ved det internasjonale systemet.


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Case, Anne, og Deaton, Angus, (2020), Deaths of Despair and the Future of Capitalism, Princeton University Press
  • Crain, Caleb, (2019), "State of the Unions. What happened to America’s labor movement?", The New Yorker, 19.august 2019 (lenke)
  • Ehrenhalt, Alan, "‘Dark Money,’ by Jane Mayer", The New York Times, 19.jan 2016 (lenke)
  • Gawande, Atul, (2020),  "Why Americans Are Dying from Despair", The New Yorker, 20.mars 2020 (lenke)
  • Gold, Matea, (2014), "Review of Koch brothers biography, ‘Sons of Wichita,’ by Daniel Schulman", Washington Post, 23.mai 2014 (lenke)
  • Gross, Terri, "'Kochland': How The Koch Brothers Changed U.S. Corporate And Political Power", Fresh Air, NPR 13.aug 2019 (lenke)
  • Kristof, Nicholas D., og WuDunn, Sheryl, (2020), Tightrope: Americans Reaching for Hope, Alfred A. Knopf
  • Leonard, Christopher, (2019), Kochland: The Secret History of Koch Industries and Corporate Power in America, Simon & Schuster
  • Leonhardt, David, og Thompson, Stuart A., (2020), "How Working-Class Life Is Killing Americans, in Charts", The New York Times, 6.mars 2020 (lenke)
  • Mayer, Jane, (2010), "Covert Operations", The New Yorker, 23.aug 2010 (lenke)
  • Mayer, Jane, (2016), Dark Money: The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right, Doubleday
  • Mayer, Jane, (2016), "New Koch", The New Yorker, 25.januar 2016 (lenke)
  • Piketty, Thomas, (2020), Capital and Ideology, trans. Arthur Goldhammer, The Belknap Press of Harvard University Press
  • Schulman, David, (2014), Sons of Wichita: How the Koch Brothers Became America's Most Powerful and Private Dynasty, Grand Central Publishing
  • Szalai, Jennifer, (2019), "‘Kochland’ Measures the Reach of a Politically Influential Corporate Giant", The New York Times, 13.aug, 2019 (lenke)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol