En samtale om forventninger til læring

Forklar meg hvorfor du mener at mange av dagens forventninger til skolen er problematiske, eller, la oss si, feilkalibrerte? 

Jeg kommer ikke bort fra tanken om at vi forventer for mye og feil ting av skolen. Men for å snakke helt generelt, ikke spesifikt om skolen, så er det temmelig åpenbart at for mange eller for høye forventninger fort får en kontraproduktiv effekt. Det virker riktig, gjør det ikke?

Jo, hvis du med det mener en eller annen form for feilplasserte forventninger, som å tro at hver eneste dag skal være helt strålende, eller som å forvente å ha en avansert samtale med en fireåring, eller at en tenåring bare skal ta kloke avgjørelser? Eller at jeg plutselig ser for meg å delta i høydehopp i de olympiske leker? Det er klart at slike antakelser ikke tjener meg særlig, og i den grad jeg virkelig tror på den, så gjør de bare ting vanskelige, og hverdagen skuffende. 

Noe sånt, det er et fint utgangspunkt. I de tilfellene du nevner så vil jo våre forventninger nødvendigvis lede til en viss skuffelse.

Kan man også kanskje skille mellom forskjellige, hva skal jeg si, typer forventninger? For eksempel, det finnes forventninger man virkelig tror på, mens andre innser man selv at er mer ønsketenkning? Det er vel ingen som virkelig forventer å ha en voksen samtale med en fireeåring, så eksemplet mitt var kanskje ikke så bra. Og dessuten så kan man jo iblant ha ganske interessante samtaler med fireåringer...

Joda, alt det der er nok riktig, jeg skal ikke prøve å kommentere eksemplene dine. Men for å spørre på nytt, hvor er det våre forventninger kommer fra, og hvorfor har vi så mange av dem idag? Et annen måte å beskrive forventninger er jo å kalle dem bevissthet om de muligheter som finnes, eller i alle fall, som man tror finnes. Jeg tenker i alle fall at vi lever i en tid hvor vi tenker mye på de muligheter som finnes, og de muligheter som vi tror finnes, på både godt og vondt. Vi er mer bevisst både sosial mobilitet og ulykkesrisiko, vi er gode til å forestille oss ting som kan gå bra og ting som kan gå dårlig. 

Dessuten, det er en ting til som jeg tror er viktig når vi snakker om forventninger. Våre forventninger har sitt viktigste uttrykk i hva vi gjør, og ikke hva vi sier at vi tror på. Det er som kjent ofte ikke et fullstendig overlapp mellom disse to. 

Du mener noe sånn som: Se på hva jeg gjør ikke hva jeg sier. 

Ja, nettopp. Det er mange som sier at de viktigste ferdighetene de ønsker at skolen skal utvikle er samarbeidsevner, empati, nysgjerrighet. Så se på hva de er mest opptatt av til hverdags, og man begynner å lure på om disse verdiene ikke var så viktige likevel...

Hvordan vil du knytte alt dette sammen med skole?

Hva forventer vi at skolen skal få til? Og hva ser vi for oss at er konsekvensene om skolen ikke lykkes med dette? Hva gjør vi, og hvor hardt anstrenger vi oss, for å unngå avvik fra skoleforventningene? Og hvor kommer disse forestillingene fra? 

Fra foreldre og andre som vil barns beste, vel? De forsøker å innrette en skole som er til barnas beste? 

Ja, delvis derfra. Opp gjennom den nyere historien så har vi jo forsøkt å gjøre barnas liv bedre, og har kommet frem til en masse tiltak, som igjen har ledet til nye forventninger. Men betyr det dermed at disse ideene, disse forventningene dermed er gode? At de fortsetter å være gode etterhvert som skolen spiller en stadig større rolle i barndom og ungdom? Jeg lurer virkelig på om alle våre anstrengelser, styrt av de forventninger vi har til skolen, faktisk leder til handlinger og endringer som gjør barn og unges hverdag og læring bedre? Det er så mange av de verktøy og ideer som virker styrende i skolen som har stått uendret i lang tid. Jeg kom over et sitat i en bok av sosiologen Ivar Førnes, hvor han skriver i aller første avsnitt: "Barndommen befinner seg i forandringens brennpunkt. Å se nye forhold med gamle briller er like farlig som det er vanlig." 

Spyros Papaspyropoulos, Kids going to school. Kilde: Flickr

Og hvordan tolker du det, i denne sammenheng? 

Det som var en god løsning den gangen er nok ikke en god løsning idag. Barns behov forandrer seg med det samfunnet de befinner seg i. Skolen, uansett hvor tørr og kjedelig den måtte være, var nok et reellt fremskritt på 1800-tallet, når den fikk unge barn ut av gruvene og fabrikkene. Det var jo dessuten et informasjonsfattig samfunn, hvor en lærer var en uvanlig godt utdannet person, som kunne fortelle alle disse barnene, og sikkert også deres foreldre, om en masse ting som de aldri hadde hørt om. Man kan si det slik, det var en reell nyhetsverdi i det læreren kunne fortelle elevene på den tiden. 

Det kan jo være slik idag også vel? Læreren kan jo fortsatt mye som ikke barna kan, og mye av denne informasjonen kan sies å være nyttig både for enkeltindividet og for samfunnet? 

Men situasjonen er likevel så fullstendig forandret. Vi forventer at læreren skal holde på barnas oppmerksomhet, gjøre dem nysgjerrige på fagene, når disse barna lever omgitt av videoer og annen informasjon, som ofte tilbyr informasjonen på langt mer fengende vis. Og da mener jeg ikke bare at mobiltelefonen "hacker" barnas oppmerksomhet, slik at de bruker masse tid på tøys. Det finnes også massevis av virkelig gode videoer som forklarer fenomener som svarte hull, hvordan Pi fortsetter i det uendelige, korstogenes historie, og mye mer. De elevene som faktisk er kunnskapstørste, og som har brukt endel tid på slike videoer, hvordan kan de unngå å synes at det som skjer på skolen er litt kjedelig og langdrygt. 

Mener du at læreren skal konkurrere med disse youtube-stjernene? 

Nei, det er nettopp det han eller hun ikke skal. Vi er ikke lenger i et informasjonsfattig samfunn, og kanskje skolen og lærerens rolle dermed endres? Vi går kanskje ikke bort fra all informasjonsformidling, men den må antakeligvis tenkes på nytt. 

Minn meg på hvordan dette henger sammen med forventninger igjen? 

Hvis vi forventer at alle skal kunne sånn noenlunde det samme, så ender man nesten alltid med en veldig suboptimal løsning, for å si det på en litt fancy måte. Vi sakker ned farten, til et antatt gjennomsnitt, som sikrer at det stadig går for fort for noen og for langsomt for andre. Jeg vil vel egentlig hevde at undervisning som er tilpasset en stor gruppe kanskje bare virkelig passer for et lite mindretall av de elevene som får den. Men vi forventer at det er slik skole skal gjøres, og stiller dermed ikke spørsmål ved fremgangsmåten. Dessuten, siden vi er redde for at ikke alle lærer det de skal (nok en gang, forventninger), så legger vi inn enda flere sikringer, i form av tester, variasjoner på stoffet. 

Jeg synes jo at tanken om at alle skal få kunne lære det samme er ganske god da. Jeg skjønner jo godt at det ikke er slik i praksis. Uansett hvor mye man forsøker så lærer ikke alle. Men skal vi ikke engang forsøke?

Jeg vet ærlig talt ikke hva vi bør gjøre. Men for å argumentere mot det du sier, så tror jeg blant annet at undervisningen har en rent negativ effekt på noen elevers læringsutbytte: De husker ikke stort av det de skulle lære, de føler seg ikke spesielt dyktige, har ikke opplevd mestring, og de føler en grunnleggende avsmak for det faget det gjelder. Tenk å spennende det hadde vært å gjøre et eksperiment hvor noen barn for eksempel fikk slippe all matematikk i barneskolen, alt annet enn den praktiske matten man tross alt gjør i det daglige liv. Og så begynner de senere, en gang i ungdomsskolen eller videregående, med matte, uten særlige forutsetninger eller selvoppfatninger om egne matteferdigheter. Jeg sier ikke at dette er bedre, eller at det nødvendigvis funker. Men gitt hvor mange elever som idag går ut med tilnærmet lik null matteferdigheter, så tenker jeg egentlig ikke at man ville gjort det så mye verre, og at sjansen faktisk er ganske god for at det kunne gått bedre. 

Men ingen foreldre ville da gått med på et slikt eksperiment?

Nei, de hadde kanskje ikke det. Vel, jeg tror det er nok foreldre som har fått nok av barnas mistrivsel på skolen, og som gjerne kunne tenke seg å prøve en litt annerledes tilnærming. Men det ville vært mye skepsis, det er jeg sikker på. Men nettopp dette viser litt av problemet med dagens forventninger til skole og barns læring. Vi forventer at barn skal kunne det og det til visse tider, i visse klassetrinn. Men er dette spesielt nyttige antakelser? Vi slutter fra det faktum at dette er hvordan ting er nå, det vil si, det er slik vi streber mot at ting skal være nå, til at det er slik det bør være. 

Mange ville sikkert mene at barn som ikke har hatt noe matematikk før ungdomsskolen, vil ha vanskeligheter med å lære seg matematikk på et så sent tidspunkt. Er det ikke noe i en slik innvending?

Men hvor ofte har man faktisk latt barn få vente med å lære seg matte? Og jeg beklager ovenfor matematikken her, dette eksemplet kunne antakeligvis vært gjort med et hvilket som helst fag, det er bare det at det hefter litt ekstra prestisje og press ved matematikken, og derfor er den interessant å ta for seg på denne måten. Det finnes jo anekdotiske eksempler på barn som har hjemmeundervisning, og som begynner sent med matematikken, men klarer seg fint. Litt av problemet her er forskningsmessig. Siden dette er så fjernt fra de idealer skolen opererer etter så har det heller ikke blitt forsket særlig på. Betyr det dermed at det ikke er mulig? 

Nei, det gjør jo ikke det. Men jeg tror ikke dette er nok til å overbevise en skeptiker. 

Jeg er jo ikke sikker på at jeg har rett her, jeg forsøker bare å finne ut hvordan disse forventningene fungerer. Hør her, at noe på en tid utgjorde et fremskritt, betyr ikke dermed at det er det beste vi har, eller at det er noe vi bør holde på med. Om man er naken ute i kaldt vær, så vil ethvert klesplagg antakeligvis føles som et fremskritt. Men det betyr jo ikke at man skal tviholde på dette plagget senere, bare fordi det oppfylte denne nyttige funksjonen der og da? 

Tja, jeg må tenke litt på den der...

Et annet poeng, litt forskjellig fra det som er nevnt så langt. Forventninger har også en slags konservativ funksjon, i og med at alle mennesker er flokkdyr, og kanskje særlig barn, som ofte vil gjøre som alle de andre. Hvis man tok ut noen få barn fra den vanlige skolen, og ga dem en annen skolehverdag, og la oss si at vi kunne vite at denne nye pedagogikken helt objektivt var langt bedre, så vil jeg likevel gjette på at disse barnene kanskje ikke ville likt seg så godt, de ville blitt usikre og begynt å tvile på det de driver med. Sånn er vi jo, som mennesker, vi kan i mange tilfeller strebe etter å gjøre eller mene som alle andre, selv der hvor det er vi som har rett eller gjør noe riktig. 

La meg se om jeg forstår dette riktig. Barn, fordi de er konforme og vil gjøre som alle de andre barna de ser rundt seg, vil ikke nødvendigvis være i stand til å sette pris på en reell forbedring i deres skolehverdag? De vil kanskje til og med ønske seg tilbake til den gamle hverdagen?

Ja, vi har mye av disse tendensene i oss. Og de gjør det vanskelig å komme frem til nye måter å gjøre ting på, fordi vi vurderer det nye med mer kritiske briller enn det eksisterende. Det er selvfølgelig noe godt i dette, det er ikke alt nytt som skal omfavnes helhjertet. Men likevel, på grunn av at skolen er slik en svær samfunnsinstitusjon, hvor mye av dens nødvendighet er av en slags selvoppfyllende karakter? Hvis du ikke har gått på skole, så er det kanskje grunn til å tro at du ikke er en person som vi vil ansette. Ikke nødvendigvis fordi du mangler visse ferdigheter, men fordi du er en slags avviker. Det er jo for eksempel slik det som kalles signalteori forklarer mye av skolens samfunnsverdi. 

Vi mennesker er jo litt slik at vi tror at det som er vanlig også må være bra? Det er i alle fall ganske ofte en slutning vi trekker, men det er ikke så rent sjeldent en feilslutning. Vi tror for eksempel at de som lærer noe fortest må ha hatt den beste læreren. Men det er for eksempel gjort interessant forskning på mattekurs i det amerikanske luftforsvaret, som viser omtrent det motsatte, at det kan være de lærerne som tar seg bedre tid, og dermed tilsynelatende gir mindre umiddelbare fremskritt, som faktisk gir best resultat på sikt. Men studentene har en tendens til å rangere de lærerne som går raskere frem og har elever som har bedre snitt på første prøven som bedre, selv om dette forspranget forsvinner og forbigås senere. 

Det finner jo endel interessante bøker som tar for seg disse tema, og viser hvordan det ofte er såkalte "late bloomers", de som blomstrer sent, som gjør det godt i mange fag- og yrkesområder. Jeg vet ikke hvor mye man kan generalisere ut fra dette, men det er i alle fall interessant å tenke på. 

Ja, ikke sant? Mitt siste poeng må vel bare være å spørre, hvorfor strever vi så sabla hardt for å oppnå akkurat dagens forventninger og normer for læring? Jeg tror jeg har ganske så mye læringsforskning i ryggen når jeg sier at det meste tyder på at denne læringen, som disse forventningene presser frem, er ineffektiv, lite trivselsskapende, men stressskapende, og den kaster bort så mye av det som tross alt skal en fin tid i livet (for ytterligere diskusjoner av dette, se feks , Gray 2013, Gopnik 2016 og Engel 2015). Barn skal ha rett til utdanning, men må denne utdanningen være akkurat den vi tilbyr nå, en slags tilfeldig frukt av de siste to hundre årene? Dessuten, retten blir uansett til en plikt temmelig fort. På den måten bidrar rettsliggjøringen til å sementere dette systemet enda mer. 

Ålreit, mange påstander her...

...som man absolutt ikke trenger å være enige i for å tenke gjennom. Det eneste jeg egentlig er opptatt av, i første omgang, er å kunne ha samtaler om skole og læring hvor man i det minste anerkjenner disse innvendingene, hvordan forventninger, og dermed mange av problemene, er samfunnsskapte, og ikke alltid så nødvendige som de føles som. Alternativet er ikke det naturlige, for det naturlige er ikke en entydig kategori, og skulle man mot all formodning finne ut hva som er naturlig, så er det ingen garanti for at denne tilstanden vil være problemfri, snarere tvert imot. Hovedmålet er bare å søke etter gode måer å organisere ting på. Det er ingen av oss som sitter på løsningen, og selv de som påstår å ha nye løsninger, kommer til å være uenige seg imellom, og krangle så busta fyker. Det er gjennom samtaler og krangler at man kommer frem til nye ting, ting som ingen av samtaledeltakerne hadde tenkt på, og på den måten så var det ingen som hadde helt rett.  

Ok, det håper jeg er selvsagt for alle. Det burde være det. Men, det slår meg nå, helt på tampen, at det er sikkert mange som vil innvende at reformpedagogikk og såkalt frihetspedagogikk, har vist seg å ikke fungere i mange tilfeller. Veldig mange folk har utrolig lett for å avvise alt som minner om såkalt reformpedagogikk med å si at den ikke funker. Hva tenker du om det? Og hva er egentlig reformpedagogikk, og er det noe du identifiserer deg med? 

Gode spørsmål, om enn fryktelig store. Vi får nesten snakke om disse tingene ved neste anledning. 

Ja, du slipper ikke unna de spørsmålene. Men greit, vi tar det neste gang. 

-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars[at]gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:

Litteraturliste

• Carrell, Scott E.; West, James E., (2010),  "Does Professor Quality Matter? Evidence from Random Assignment of Students to Professors", Journal of Political Economy, 2010, vol. 118, no. 3 (lenke)
• Engel, Susan, (2015), The End of the Rainbow: How educating for happiness (not money) would transform our schools, The New Press, 2015
• Epstein, David J. (2019) Range: Why Generalists Triumph in a Specialized World, Penguin Publishing Group, Kindle Edition
• Frønes, Ivar, (2018), Den krevende barndommen. Om barndom, sosialisering og politikk for barn, Cappelen Damm Akademisk
• Gopnik, Alison, (2016), The Gardener and the Carpenter: What the New Science of Child Development Tells Us About the Relationship Between Parents and Children, Picador
• Gray, Peter, (2013), Free to learn: Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life, Basic Books
• Karlgaard, Rich, (2019), Late Bloomers: The Power of Patience in a World Obsessed with Early Achievement, Crown
• Rose, Todd, og Ogas, Ogi, (2018), Dark Horse: Achieving Success Through the Pursuit of Fulfillment, HarperOne