Gå til hovedinnhold

Larry Cuban om skolesystem og skolereformer

Larry Cuban (f.1934) utga i 2021 boken Confessions of a School Reformer. Siden 1950-tallet har Cuban vært lærer, senere skoleinspektør. Siden 1981 har han vært professor ved Stanford, nå emeritus. Et par av hans mest kjente bøker er How Teachers Taught og Tinkering Towards Utopia. 



I Confessions of a School Reformer forteller Cuban to parallelle historier: hans egen karriere i skolesystemet, og om skolereformene som fant sted i løpet av samme periode. Den første perioden er ettermælet til de progressive reformene under Franklin D. Roosevelt, deretter er det borgerrettsbevegelsen på 50-70-tallet, og før vi til slutt får nye reformer med måling og testing som viktige verktøy. I stedet for en lengre omtale av Cubans bok, her er kort fra innledningen: 

"Binding together these seemingly different reform movements coursing through the American bloodstream over the past century were three common features: 
    Reformers had a serene faith in better schools ridding society of individual and societal injustices, including crime, discrimination, and economic inequities. They believed schooling could create successful individuals and render American institutions havens of democracy, sources of economic growth and social justice. 
    Reformers insisted that state and federal governments remedy political, social, and economic ills and be held accountable for the actions they take (or do not take). 
    In pursuit of these multiple goals, reformer sought deep policy and practice changes in public schools, yet they left untouched the existing age-graded school structure and its “grammar of schooling.” Thus, each generation of school reformers unknowingly ended up preserving, not altering, the basic structures of primary and secondary schooling." (Cuban 2021, s.9-10, min utheving)

Det er ganske slående at dette er hva Cuban lander på, etter så mange tiår med reform og endringsvilje. Men det understreker noe helt grunnleggende ved hva som mangler i skoledebatten, og det er en reell vilje og evne til å tenke i andre baner. 

Nå kan selvsagt ikke Cubans analyse enkelt overføres på norske forhold. Likevel, det er mye som er likt, i den forstand at vi i svært liten grad evner å tenke annerledes og forsøke noe nytt i den norske skolen. Det vil si, noen få forsøker, både med nye modeller og systemkritikker (omtalt mange steder på denne bloggen, feks her og her), men det hele ser ut til å prelle av på systemet som helhet. Samtidig snakkes det mye om nødvendigheten av å endre alskens deler av skolen (revurdereringer og evalueringer av seksårsreformen, Høyre som vil ha ungdomsskolereform, kunnskapsminister Tonje Brenna som vil ha en mer praktisk skole, osv). Felles for dem alle er at de egentlig bare gjør småendringer på skolen slik den er idag. I alt dette mylderet av flikking og små endringer, hvor snakkes det om muligheten for å faktisk endre skolen på mer grunnleggende vis? Det er underlig er at vi ikke engang ser ut til å ville forsøke. Er det virkelig slik som Cuban skriver, at vi uvitende opprettholder systemet slik det er? Eller er det bare at vi ikke prøver, og dermed ikke kan, forestille oss skolen på annet vis? 

----------------------------

Send meg gjerne en epost på sandakerlars[at]gmail.com

For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:

  • Cuban, Larry. (2021). Confessions of a School Reformer. Harvard Education Press.  

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Sosial mobilitet og ulikhet i USA, pågående notater

Dette innlegget vil være et forsøk på å samle endel informasjon om forskning på likhet og rettferdighet, sosial mobilitet og hvilke faktorer som spiller inn i disse prosessene. Dette er jo ekstremt kompliserte felter å kartlegge, og selv har jeg ingen fagbakgrunn til å ha noen personlig mening, men jeg vil forsøke å samle forskjellige statistikker og eksperters meninger. Kilde: Wikipedia. Opprinnelig fra Popular Science Monthly, 1916 Av forskjellige årsaker vil jeg fokusere mest på Norge og USA (i nåværende form, kun USA). Jeg er født, oppvokst, har studert og jobbet i Norge, med kortere opphold i Frankrike og Tyskland, og har nylig flyttet til USA. Dessuten bruker flere av bøkene og artiklene jeg siterer Norge (evt Skandinavia) som sammenligningsgrunnlag med USA, så det passer jo greit.  I første omgang så bare samler jeg masse info fra her og der, og skriver korte kommentarer til hva disse resultatene kan bety. Jeg vil si at hovedintensjonen er bare å samle en masse int

Virker skolen?

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men likevel verdt å fundere på. Hva er det vi faktisk forsøker å oppnå med skolen som samfunnsinstitusjon? Lykkes vi eller ikke med dette? Det er mye bra med skolen. Verdien av at alle barn skal ha tilgang til samme tilbud, uansett familiebakgrunn og -inntektsnivå, et sted hvor de blir tatt vare på av flinke folk, hvor de opplever omsorg og beskyttelse, får sosialisere, leke og lære i fellesskap. Det er også et sted hvor barna kan være så foreldrene kan dra på jobb, noe som er svært verdifullt i seg selv. Så langt, alt vel.  Men merkelig nok, vil jeg mene, så anser vi skolen som viktigere enn den faktisk er, og  dermed skaper vi også forventninger den ikke kan leve opp til . Dette overvurderingen av skolen gjør at vi misforstår og overser mye av skolens faktiske funksjon, og vår innsats og investeringer risikerer å bli lite hensiktsmessige.  Selvsagt, det er ingen som vil innrømme at de har for store forhåpninger til skolen, som vil mene at de forventer