Larry Cuban (f.1934) utga i 2021 boken Confessions of a School Reformer. Siden 1950-tallet har Cuban vært lærer, senere skoleinspektør. Siden 1981 har han vært professor ved Stanford, nå emeritus. Et par av hans mest kjente bøker er How Teachers Taught og Tinkering Towards Utopia.
I Confessions of a School Reformer forteller Cuban to parallelle historier: hans egen karriere i skolesystemet, og om skolereformene som fant sted i løpet av samme periode. Den første perioden er ettermælet til de progressive reformene under Franklin D. Roosevelt, deretter er det borgerrettsbevegelsen på 50-70-tallet, og før vi til slutt får nye reformer med måling og testing som viktige verktøy. I stedet for en lengre omtale av Cubans bok, her er kort fra innledningen:
"Binding together these seemingly different reform movements coursing through the American bloodstream over the past century were three common features:
Reformers had a serene faith in better schools ridding society of individual and societal injustices, including crime, discrimination, and economic inequities. They believed schooling could create successful individuals and render American institutions havens of democracy, sources of economic growth and social justice.
Reformers insisted that state and federal governments remedy political, social, and economic ills and be held accountable for the actions they take (or do not take).
In pursuit of these multiple goals, reformer sought deep policy and practice changes in public schools, yet they left untouched the existing age-graded school structure and its “grammar of schooling.” Thus, each generation of school reformers unknowingly ended up preserving, not altering, the basic structures of primary and secondary schooling." (Cuban 2021, s.9-10, min utheving)
Det er ganske slående at dette er hva Cuban lander på, etter så mange tiår med reform og endringsvilje. Men det understreker noe helt grunnleggende ved hva som mangler i skoledebatten, og det er en reell vilje og evne til å tenke i andre baner.
Nå kan selvsagt ikke Cubans analyse enkelt overføres på norske forhold. Likevel, det er mye som er likt, i den forstand at vi i svært liten grad evner å tenke annerledes og forsøke noe nytt i den norske skolen. Det vil si, noen få forsøker, både med nye modeller og systemkritikker (omtalt mange steder på denne bloggen, feks her og her), men det hele ser ut til å prelle av på systemet som helhet. Samtidig snakkes det mye om nødvendigheten av å endre alskens deler av skolen (revurdereringer og evalueringer av seksårsreformen, Høyre som vil ha ungdomsskolereform, kunnskapsminister Tonje Brenna som vil ha en mer praktisk skole, osv). Felles for dem alle er at de egentlig bare gjør småendringer på skolen slik den er idag. I alt dette mylderet av flikking og små endringer, hvor snakkes det om muligheten for å faktisk endre skolen på mer grunnleggende vis? Det er underlig er at vi ikke engang ser ut til å ville forsøke. Er det virkelig slik som Cuban skriver, at vi uvitende opprettholder systemet slik det er? Eller er det bare at vi ikke prøver, og dermed ikke kan, forestille oss skolen på annet vis?
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
- Cuban, Larry. (2021). Confessions of a School Reformer. Harvard Education Press.