Nylig ble siste runde med resultater fra PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Norske 10-åringer viser en nedgang i leseferdigheter fra 2016. Jeg skal ikke diskutere denne undersøkelsen her (ser her for et fint blogginnlegg om de nyeste resultatene), men de gjør det fristende å tenke litt stort om leseferdigheter og leselyst.
Hvilke faktorer utenfor skolen er det som bidrar til å styrke eller svekke barns interesse for lesing og leseferdigheter?
Jeg skrev for en stund siden et langt innlegg om lesing, forståelse og relaterte tema, hvor et lite avsnitt handlet om tegneserier. Her er et par avsnitt fra det innlegget:
Mamma og pappa vokste opp på 50- og 60-tallet. På loftet i begge barndomshjem var det en tydelig fellesnevner: lass av tegneserier, fra Donald Duck & Co til Tempo. Det virker nesten som om etterkrigsgenerasjonen badet i tegneserier. Dessuten, tegneserier var kult, selv de kule gutta leste dem, og dette varte i flere tiår. Store norske leksikon oppgir at: "Der 66 prosent av guttene leste tegneserieblader daglig i 1991, gjorde 19 prosent det samme i 2012." Jeg hadde selv alltid en Donald-pocket, Tommy og Tigeren eller Larsons gale verden i min barndom, og kan sikkert gjenskape bilder fra et titalls Don Rosa-historier fra denne tiden.
 |
| Ikke en ungdom, men likevel et fint bilde av fordums tegneseriekultur (fra 1976). Kilde: Flickr |
I USA ble tegneseriene tidlig omdiskutert, og etter andre verdenskrig hersket det nærmest en moralsk panikk, hvor de fikk skylden for ungdomskriminalitet, vold og narkotikamisbruk. De var i alle fall ekstremt populære, det ble solgt omtrent 100 millioner tegneseriehefter i måneden (Mintz 2004, s.292). Den moralske panikken har lagt seg, og i dagens frustrasjon over skjermbruk og manglende interesse for lesing blant unge så virker jo tegneserielesing nesten romantisk og nobelt.
Jeg tror ikke det er spesielt kontroversielt å anta at de som lærte å lese fra 60-tallet til 90-tallet fikk stor drahjelp fra tegneserier. Det er fortsatt mye tegneserielesing i visse grupper barn og unge, og lærere er langt mer bevisst verdien av tegneserier i undervisning. Likevel, den generelle interessen for tegneserier hos barn har gått kraftig ned. Er det mulig å kvantifisere tegneseriers innflytelse på barns leseferdigheter? Og hvis denne var så stor i denne perioden, hva betyr dette for vår forståelse av leseundervisningen som samtidig foregikk på skolen?
Vi kan si at med tanke på leseferdigheter, så var vi i denne perioden heldige at det var et slik overlapp mellom populærkultur og utdanningsambisjoner. Vi innså det kanskje ikke da, men i ettertid så er dette slående.
Dagens debatt om skjerm versus papir er interessant, men det er mange aspekter som sjelden dukker opp i disse samtalene. For eksempel, hva med det faktum at dagens skjermer formidler både tekst og video, og at tekst kanskje fremstår som mindre interessant når man har noen av verdens beste formidlere og fortellere tilgjengelig i videoformat? I skolen er barn belemret med det som må kunne kalles en kulturelt programmert kjedsomhet: ting fremstår kjedeligere enn de ville gjort andre steder, fordi det er på skolen. Før var skolen et privilegert sted hvor tettheten av informasjon var relativt høy. Idag, for barn som er vant til skjermer og internett så må skolen fremstå som relativt informasjonsfattig, samt frustrerende mangelfull hva valg og muligheter angår.
At elever føler det slik betyr selvsagt ikke at de har rett. Hvem vet akkurat hvor mye frihet og valgmuligheter barn bør ha i læringssituasjoner? Poenget er bare at slike følelser uansett påvirker barns motivasjon og interesse, samme hvor ubegrunnede de måtte være. Spørsmålet om skjerm versus papir dreier seg ikke bare om hvordan det oppleves å lese på de to medier, men om hvordan de to representerer forskjellige måter informasjon blir tilgjengeliggjort på.
Vi må også passe oss for å forvente at skolen alene skal kunne gi elever større leselyst, særlig siden vi generelt forventer for mye av skolen.
Hvis vi sammenligner dagens skjermdebatt med de tidligere "utfordringer" vi hadde med tegneserier, så blir forskjellen tydelig. Mange lærere hadde sikkert frustrerte øyeblikk hvor de tok barn i å lese tegneserier gjemt bak læreboka. Dette skjedde jo også med romaner, men jeg vil anta at en lærer som tar en elev i å sniklese en bok i dagens skole heller vil bli rørt og glad. Uansett, denne sniklesingen var fortsatt lesing, og man må anta at slik lesing førte til bedre leseferdigheter på sikt. Hvis barn idag snikkikker på skjerm så er det naturlig å anta at svært lite av dette er lesing, og at læringsutbyttet dermed er annerledes. Det er godt mulig at de lærer noe, det er ikke det, men denne læringen har ikke den samme overlapp med skolens opplæringsmål som vi som samfunn har definert.
For en fullstendig oversikt over så å si alle bøker og artikler jeg har benyttet meg av i løpet av arbeidet med denne bloggen, klikk lenken under:
- Mintz, Steven. (2004). Huck's Raft: A History of American Childhood. The Belknap Press of Harvard University Press.