Gå til hovedinnhold

Når omveier blir snarveier, tap og vinn med (nesten) samme sinn, og andre merkelige innsikter

Mesteparten av det vi mennesker driver med i moderne samfunn kan ikke sies å være ting som faller oss spesielt naturlig. Vi bruker masse tid på å lære oss å lese, vi utsetter oss for livsfarlige situasjoner hvor vi overlater våre liv i en fremmeds hender (når vi kjører taxi og lignende), og penger er noe vi er blitt så vant til at vi ikke lenger tenker over at dette er et fenomen som krever et visst nivå av tillit i samfunnet for å fungere. 

Menneskelig kultur er temmelig usannsynlige greier. For meg fremstår dette som en nyttig innsikt, at det vi gjør ikke kan tas for gitt, men å ses på som resultater av mye prøving, feiling og anstrengelser. 

På samme måte så må det vel kunne påstås at grunnleggende demokratiske verdier ikke er helt naturlige for oss. Vi har lært oss (dvs vi forsøker fortsatt å virkelig lære oss dette) å la hver eneste stemme telle like mye, i stedet for en eller annen variant av den sterkestes rett. Vi diskuterer og krangler så fillene fyker, før vi avholder et valg eller en avstemning, og har lært oss (eller forsøker å huske denne lærdommen) at vi aksepterer resultatet, uansett om vi er på den tapende eller vinnende siden.  

Demokrati handler ikke om å skape enighet, men om hvordan vi skal organisere våre uenigheter. Nok en nyttig innsikt, som jeg synes vi har for lett å glemme. 

For når vi tenker over dette, så er det jo en temmelig imponerende kulturell konstruksjon. Målet nok aldri var å bli kvitt uenigheter, men å håndtere uenigheter på mer ordnet vis. Det er jo antakeligvis nettopp disse uenighetene, dvs diskusjon og motstridende argumenter, som kan få en styreform som demokratiet til å fungere. 

I mesteparten av menneskehetens historie har uenighet vært en kilde til strid og vold, og i mange tilfeller er det jo slik ennå. Men litt etter litt har vi innsett at de fleste uenigheter ikke er verdt å krige om, og vi har lært å kanalisere spørsmål og krangler og uenigheter inn i mer ordnede former. 

Problemene er selvsagt fortsatt mange: Hvordan forholder vi oss til forskjellige meninger, til motstridende informasjon? Ethvert menneske er jo i seg selv et sammensurium av motstridende tanker, følelser, meninger og antakelser. At vi kan sitte i times- eller dagevis og fundere på diverse spørsmål viser ganske tydelig at vi ikke engang er enige med oss selv. Vi dras alle i mange retninger på en gang. Men å leve i samfunn betyr å "outsource" noen meninger og ansvaret for endel informasjon til andre mennesker rundt oss. Vi trenger ikke å mene noe om alt, noe overlater vi til andre, noen ganger til og med til profesjonelle eller eksperter (se her for en god diskusjon av disse tema). 

Paul Klee, Ein Paar Götter Anagoria, 1924. Kilde: Wikimedia Commons


Tilbakemelding fra verden

Vi er nesten fullstendig avhengige av andre mennesker, og av objekter i verden rundt oss, å korrigere vår egen adferd. Vi forventer at ting og personer i omgivelsene våre sier ifra når vi glemmer oss bort, gjør feil eller mangler kunnskap.  

Og vi akkurat som vi vet og forventer at vi skal få tilbakemelding på vår bilkjøring, fra kjørelærer og foreldre, til medbilister, trafikkskilt og politibetjenter, så forventer vi, i alle fall til en viss grad, å få tilbakemelding fra folk rundt oss på våre meninger og uttalelser. 

I løpet av menneskehetens historie har vi gått fra å få tilbakemelding på våre meninger og adferd fra vår familie og stamme, og våre naturlige omgivelser, til å få det fra fullstendig fremmede mennesker, direkte og indirekte, og gjennom en rekke nye medium (bøker, radio, tv, internett). Hvis du ikke fikk fisk på fisketuren din, så kan du lese gode råd på nett. En bok skrevet på et annet språk kan minne deg på at du ikke bør ta deg så nær av naboens dårlige humør. En person du aldri har møtt kan si noe som får deg til å tenke en tanke du aldri har tenkt før. Våre reaksjoner kan slik bli både bedre og verre enn hva de ville blitt i de gamle stammesamfunnene.       

Vi aksepterer - om enn ikke alltid i teorien, så i alle fall i praksis - at bedre råd, bedre informasjon, bedre eksempler, som oftest er å finne steder utenfor vårt eget hode. Vår faktiske adferd avslører at vi tross alt lar oss påvirke, selv om vi kanskje ikke alltid innrømmer dette. Hvis vi lurer på hva vi skal gjøre, eller for eksempel hvis man er trist og lei, så er noe av det beste man kan gjøre å prate med noen, uten å anta at en person sitter med hele sannheten, og alle kan lære noe av hverandre. 

Moderne vitenskap kan sies å være en stadig ydmykelsesprosess, hvor vi gjennom å innse våre begrensninger og kognitive svakheter paradoksalt nok har lært mer enn noensinne. 

Å innrømme at vi ikke skjønner eller ikke vet noe, å forsøke å stille stadig bedre og mer nyanserte spørsmål, det utgjør faktisk et fremskritt. Det er en tilsynelatende omvei som viser seg å være en snarvei. 

Når vi mennesker er uenige med hverandre så har vi en tendens å glemme at det vi egentlig er interessert i, er å finne gode løsninger og kanskje noe som nærmer seg sannhet. Innerst inne vet vi at en løgn ikke bør brukes til å vinne en debatt, selv om denne løgnen noen ganger kanskje er vår egen løgn. 

Hvordan kan vi for eksempel lære oss å sette pris på å tape, når vi fortjener det?  

Kjære deg som er uenig med meg

Demokratisk sinnelag handler blant annet om å se det som svært verdifullt å ha velinformerte og kloke motstandere (det sier seg selv at feilinformerte og ukloke motstandere ikke helt gjør samme nytten, og i verste fall forverrer det ting). Siden ens egne posisjoner og argumenter sjelden er bedre enn de kritiske spørsmålene de må bryne seg på, så er mine meninger avhengig av gode motstridende meninger. 

Hvis du vil teste om treningsprogrammet ditt gir gode resultater, så sammenligner du ikke dine fysiske prestasjoner med en som har en eller annen muskelsykdom, som er syk eller har amputert et bein. På samme måte, hvis du ønsker å finne ut om argumentene dine har noe for seg, så tester man dem opp de beste motargumentene man kan finne. 

Det er selvsagt ikke alltid slik i praksis, men ideelt sett er dette hva man forsøker å gjøre i et demokrati. Man gjør sitt beste for at de beste ideene og argumentene og prosjektene skal kunne boble til overflaten, og tester disse mot de beste motargumentene man har til rådighet. Og siden man aldri kan vite om vi har funnet de beste argumentene, eller motstanderne har funnet de beste motargumentene, så må dette nødvendigvis være en uperfekt og uavsluttet prosess. Vi håper at mengden mennesker som stemmer lar seg påvirke av de beste resultatene, og vet at vi snart skal gjenta prosessen, og er åpne for muligheten at vi da skal se nye aspekter ved saken, og ha nye argumenter som kanskje overbeviser flere av oss i en annen retning. 

Demokratiske lærdommer

Hva er det for ferdigheter, kunnskaper og erfaringer som barn og unge trenger for å tilegne seg et slikt demokratisk sinnelag? Jeg tror det kan lønne seg å anerkjenne tydelig at dette er vaner og verdier som ikke faller oss mennesker helt naturlig.  

Når man taper i naturens verden så er tapet ofte av endelig og varig karakter, og ikke så rent sjelden dødelig. I motsetning til dette har vi forsøkt å innrette moderne og demokratiske samfunn slik at alle tap og seiere er tydelig regulert og tidsbegrenset. Litt av grunnen til at vi aksepterer å tape er at vi vet at vi får en ny mulighet snart.  

Så hvis det er to erfaringer som er viktige for alle borgere i en demokratisk kultur, så er det å oppleve at ens meninger og handlinger har betydning, og at det ikke er så ille å tape. Det motsatte, hvis man føler at ens personlige innsats ikke har noen betydning, og at et tap er av nærmest eksistensiell karakter, da er vi i trøbbel.  

Det vil alltid finnes folk som er uenige med oss, er ikke det en selvfølge? Særlig siden vi ikke lenger dreper våre meningsmotstandere. En stabil og bærekraftig kulturell likevekt krever antakeligvis at vi anser det som en selvfølge at vi kan lære noe av de vi er uenige med, og at sjansene er store for at ingen av oss allerede har funnet den endelige sannheten.  



-----------------------------

Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Her er noen tanker om blogging og sosiale media.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol