Er det bare meg, eller er det litt ny giv i den norske skoledebatten om dagen? Det har i alle fall skjedd en vending i diskusjonen om læreplaner, takket være iherdig jobbing av engasjerte folk. De siste ukene har vi sett innlegg i Klassekampen og Aftenposten om behovet for mer kunnskap i skolen, og en vending bort fra den rent ferdighetsfokuserte læreplanen. Som Mari Skurdal skriver på lederplass i Klassekampen 1.november, det er på tide å gjøre som fjellvettreglene lenge har anbefalt oss: snu i tide. Medier og partifolk har åpenbart notert seg hva det er som skjer, og det er endel bevegelser i kulissene. På den andre siden så er det ganske stille fra Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratets side, men det har jeg egentlig forståelse for. Det kommer nok. Så langt alt vel. Jeg er helt med på denne vendingen tilbake mot et større fokus på kunnskap. For min egen del så var det nok Natalie Wexlers bok The Knowledge Gap (2019) som virkelig overbeviste meg (hør min prat med We
"He who knows only his own side of the case knows little of that." - John Stuart Mill Det er kanskje litt svulstig å starte med et Mill-sitat, men knapt noe siteringsverdig sitat er mer på sin plass i utdanningsdebatter enn denne setningen fra Mills On Liberty (1859). Vi vet altfor ofte altfor lite om hva våre meningsmotstandere egentlig mener. Å lese noen som man antar at man er uenig i kan fremstå litt skummelt. For hva om man faktisk blir overbevist og endrer mening? Det er tross alt litt snålt å skulle endre mening. Særlig når det er noe man er opptatt av, har brukt mye tid på. Jeg har skrevet endel innlegg om debatt, argumentasjon , meninger , tvetydighetstoleranse og å viktigheten av å anerkjenne hva man ikke vet . Det er vel en slags proaktiv selvterapi. Dessuten, det er frustrerende sjelden at jeg virkelig opplever å endre mening. Jeg kan tenke meg et par forskjellige forklaringer på akkurat det, men skal la det ligge her. Nylig leste jeg Natalie Wexler s stråle