Gå til hovedinnhold

Samtidig, i USA - del 2: Et valg rett rundt hjørnet

Det er morgen på valgdagen her i USA. Jeg tror alle gleder seg til å få dette overstått. For et år og et valg dette har vært (og jeg skal ikke engang nevne korona). De amerikanerne jeg snakker med er helt matte. 

De av mine slektninger her i landet som er Trump-tilhengere, skryter av hvor mye energi presidenten har, hvor mange folkemøter han holder, hvor lange taler han har. Er det nødvendigvis det som gjør en god president? Det minner meg om noe journalisten Dan Carlin sa i forbindelse med valget i 2016, at vi har å gjøre med en utvelgelsesprosess som ikke er spesielt godt egnet til å finne en kandidat som faktisk egner seg til jobben. Trumps stil og budskap appellerer overraskende sterkt til hans tilhengere, og de synes Biden er slapp og hans taler er kjedelige. Det merkelige er at de synes å mene at dette i seg selv er et argument for at han burde være president, at hans folkemøter er som "rockekonserter". Hva om det var motsatt, at den beste personen i presidentrollen ville være en person som er temmelig kjedelig og anonym, som aldri i verden ville kunne vinne et valg? Kanskje vi heller burde trekke lodd, eller noe slikt? (Malcolm Gladwell har utforsket dette spørsmålet i en podkastepisode, det er ganske interessante greier).  

"Make politics boring again", det låter faktisk besnærende idag. Mesteparten av dagens politiske valgkamper dreier seg om følelser, og de tar fort overhånd. Mesteparten av den faktiske politikken derimot er ganske kjedelige greier, og vi tenker alle litt klarere om vi ikke lar følelsene ta overhånd. Trump er selve symbolet på følelser i førersetet. Noen ganger kan dette selvsagt være bra, eller i alle fall gi resultater, men summen er likevel en uforutsigbar og upresis tilnærming til verden, som øker risikoen for å gjøre feil. Og en presidents feil vil alltid være litt farligere enn hvermannsens feil. Mer solidaritet og mindre entusiasme, det hadde gjort seg, tenker den naive nordmannen. 

Det som følger er mest en slags avlessing av diverse tanker og følelser fra mitt eget hode, et forsøk på å skrive meg gjennom et par ting i forbindelse med dette valget. Som alltid, om det også er interessant lesning for andre, på godt eller vondt, så er det et pluss. 


Edward Hopper, Gas, 1940. Kilde: Wikimedia Commons


Nordmannens korte kommentarer til valgåret 2020

Her i vår kom Jon Stewart ut med filmen Irresistible (les også dette fine intervjuet med Stewart), som var en satire over dagens valgkamper i landet, og særlig den sinnsyke pengebruken. Filmen var jo så som så, men den valgkampen som foregikk samtidig fikk jo nærmest filmen til å fremstå som en dokumentar. 

Pengefokuset i amerikansk politikk er vanskelig å forstå, også for de fleste amerikanere. Når man følger nyhetene, og spesielt hvis man får eposter og sms'er fra diverse kampanjer, så fremstår det som om valgvinneren er den som samler inn mest penger. Det er jo ikke en gang så langt fra sannheten. Vi får håpe at det i dette tilfellet stemmer, siden Bidens kampanje faktisk har gruset Trumps. Men sist gang vant jo Trump med en billigere kampanje enn den Clinton kjørte. Uansett, pengefokuset er enormt. Skal man delta så må man skaffe penger. 

Den siste uken har jeg fått over førti eposter om dagen, fra diverse organisasjoner som på forskjellig vis støtter Biden og kandidater på venstresiden. Noen av dem er så tåpelige at jeg river meg i håret, og en gang fikk jeg det innfallet at jeg skulle skrive dem et svar og gi min ærlige mening på deres retorikk. Alle eposten har titler som "Our worst nightmare!", "We give up", "Have you abandoned us?", "We're crying", "We're stunned!" Jeg leser dem nesten aldri, men jeg klarer ikke helt å fatte hvordan denne formen for kommunikasjon skal kunne nå frem til noen og overbevise dem. Det høres mest ut som panisk eller patetisk sutring. Alt for 5 dollar til en eller annen PAC

Det er jo heller ikke slik at USA egentlig er et topartisystem. Det var sju partier på den statlige valgblekka som ble sendt ut i posten. Likevel, når man har en ordning hvor vinneren får alt, og taperen ingenting, i motsetning til såkalt forholdstallsvalg, eller proportional representation, så blir enhver stemme til et minoritetsparti i praksis helt bortkastet. Ezra Klein, i sin bok Why We're Polarized, peker jo på det litt slående faktum at USA, i sin iver etter å spre demokratiske styreordninger, aldri forsøker å få nye demokratier til å etterligne det amerikanske styresettet (Klein 2020, kap.8). 

Det har også vært interessant å følge alle de sprø konspirasjonsteoriene, og de er mange. De er til en viss grad på alle deler av det politiske spektrum, men det er slående hvor mye vanskeligere det er å få en ordentlig diskusjon med de som tror på de mer høyrevridde konspirasjonsteoriene. Dette er selvsagt bare min egen oppfatning, så ta det med en klype salt. Jeg skrev endel om dette tema i forrige innlegg om USA, så skal ikke bruke for mye tid på det her. Men for de som vil lese en interessant ny forskningsartikkel om et av de tema som det har vært spredt mest usannheter og rykter om, nemlig poststemmer, ta en titt på denne artikkelen

Som en som ikke har statsborgerskap så kan jeg jo ikke stemme eller gi pengebidrag til valgkampen. Jeg har ringt litt for Biden-kampanjen, det har vært lærerikt, og det føles godt å ha gjort bittelitt for å tippe lasset i det som jeg tror er riktig retning. 

En annen ting som jeg leste om nå på valgdagen er den utstrakte bruken av såkalte "robocalls." Washington Post rapporterer at så mye som 10 millioner anrop som ber folk om å holde seg hjemme, og heller stemme dagen etter (noe som åpenbart ikke lar seg gjøre). Etterhvert som datateknologi blir stadig bedre har slike kunstige oppringinger økt voldsomt i antall. Jeg fikk et par slike når jeg ringte rundt, og de var ganske overbevisende - en liten stund. Målet ved disse automatiske svarerne var vel først og fremst å kaste bort tiden til de frivillige. Litt av en verden vi lever i. 

Hva er fremskritt?

Det slår meg at mye av dette dreier seg om hva vi mener med fremskritt. Hvis man ser for eksempel på Thomas Seltzers nye serie på NRK om USA, UXA (les også et fint intervju med Seltzer her), så er det jo ikke så vanskelig å se at mye ikke går så bra her borte (her er en fin kronikk av Sigrun Aasland om hvor avgjørende de økonomiske aspektene er for dagens debatter). Det er i alle fall ikke rart det er mye frustrasjon og sinne å spille på, og Trump er en mester i dette. Som daværende presidentkandidat Trump sa det til journalist Bob Woodward i mars 2016: "I bring rage out. I do bring rage out. I always have. I don’t know if that’s an asset or a liability, but whatever it is, I do." (Woodward 2020, s.xi)

Men først, mer generelt, hva er fremskritt? For mye av debatten, som ofte egentlig ikke er en debatt, men mer forskjellige folk som snakker forbi hverandre, går jo på hvor bra ting eventuelt var før, og hva vi nå bør strebe etter. Trump snakker om å gjenreise et tidligere og bedre USA, hvor folk hadde sikre og velbetalte jobber. Mange på venstresiden ser først og fremst brutaliteten og rasismen i både fortiden og nåtiden, og i et slikt perspektiv kan ikke Trumps ideer fremstå som annet enn perverse og nesten onde. 

Etter at jeg hadde gått på kokkeskole, så tenkte jeg ofte på spørsmålet: "Hva betyr det egentlig å drive en vellykket restaurant?" For hvis man følger litt med så er det ikke så vanskelig å se at de aller fleste restauranter stenger før eller siden, og mange av dem varer ikke spesielt lenge. Men hva betyr det? Det er jo en litt barnslig idé å skulle tenke at den eneste formen for suksess er en varig suksess. Men suksess er ofte enten vanskelig å vurdere (den franske revolusjon, var den vellykket?), eller kommer for sent (Franz Kafka døde før han ble en kjent forfatter). En studie fra 2003 fant visstnok at 29% av restauranter som stenger er suksessrike. Franz Kafka, på sin side, skrev jo bedre enn de fleste, men hans selvtillit lot ham ikke innse dette, og han ba sin venn Max Brod brenne alle hans manuskripter ved hans død. Noe Brod klokt nok ikke gjorde. 

Vi mennesker ser ut til å ville redusere ting som suksess og fremskritt til en enkel dimensjon, og alt skal med: Enten så er ting bedre eller så er de verre. Det er i alle fall slik det høres ut i mange debatter. Det finnes tusenvis av negative trender i dagens USA (noen av dem listet opp i dette innlegget), og ingen av de to presidentkandidatene, eller noen andre for den saks skyld, avviser dette. Men om man ser nærmere etter så blir jo ting fort tvetydige, og en enhetlig dom blir temmelig betydningsløs, og mest forvirrende. 

Jeg klager jo mye om diverse aspekter ved skolen i denne bloggen, men samtidig så har vi jo for eksempel blitt flinkere til å se og ta tak i mobbing og lignende sosiale problemer. I samfunnet så er det jo nok av ting som faktisk blir bedre, innsikter som leder til bedre liv for flere. Vi gir ikke lenger mødrenes foreldrestil skylden når barn har autisme, vi vet at bly i drikkevann kan ha svært skadelige effekter. Dagens medisin, på tross av dens feil og tidvise overmot, er suverent overlegen alt vi har vært i stand til i tidligere tider. Et tannlegebesøk i dag er ingenting sammenlignet med for hundre år siden. Kognitiv adferdsterapi får i de aller fleste anvendelser psykoanalysen til å fremstå som den reneste overtro, noe den i stor grad antakeligvis er. Det meste av det vi er i stand til idag ville ville vært uforståelig for fortidens folk. Eller, for å sitere Arthur C. Clarke: "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic."

Det er selvsagt vanskelig å vite hva man skal synes om alle disse samfunnstrendene, og det beste er vel ikke å synes eller mene for mye. Blir verden bedre av at vi alle mener så mye om den, eller gjør denne meningstettheten snarere til at det blir vanskeligere å få gjort noe, og alle ideer kveles blant så mange meningsløse meninger? Poenget er jo bare at det er nesten fånyttes å gi en slags helhetlig samfunnsdiagnose, og hvis man prøver så vil man kanskje like gjerne bli mer forvirret. Vi krangler om ting faktisk blir bedre eller verre, men de blir jo begge deler på en gang. I perioder blir nesten alt verre, men så kommer vi ut av det med ny energi, nye ideer, kanskje bedre samhold, en generell bedring. Men man vet aldri, for det kan like gjerne gå andre veien, og bli enda verre. Hvem vet, ikke sant?  

Dette er jo litt vel store ideer, og jeg vet ikke om de gir mening for andre enn meg selv, og om de i det hele tatt gir mening. Men stilt ovenfor denne kompliserte samfunnsorden, så ser jeg jo ingen annen mulighet enn å fortsatt anstrenge seg for å gjøre ting bedre. Ikke å gjøre alt bedre, for det er vi nok ikke i stand til. Vi vet strengt tatt ikke engang hva det betyr. Men vi kan gjøre noen ting bedre, vi kan dra litt i riktig retning. 

Og iblant innebærer dette å skifte mening og innrømme at man har tatt feil. Det er faktisk ikke så farlig, til tross for hva Trump vil ha oss til å tro. 

Desillusjonens illusjoner

Dagens politikk, og særlig i USA, er så enormt preget av desillusjon, skuffelse og sinne. Det er ikke så vanskelig å forstå, men jeg er utrolig skeptisk til desillusjonen som følelse, den er ikke til å stole på. For hvorfor er jeg eventuelt desillusjonert? Fordi virkeligheten ikke lever opp til forventningene? Fordi mennesker rundt meg ikke var så gode som jeg håpet? Og hvis man først gir etter for slike følelser, så er det litt for lett å la hele ens virkelighetsoppfatning farges av dem, og alt menneskene gjør og sier virker enda mer uærlig, egoistisk og konspiratorisk. 

Det er jo slike følelser Trump spiller på, og til viss grad har han selvsagt rett: Staten er på mange vis dyr og ineffektiv, og selvsagt forsøker mennesker å beskytte sin egen posisjon. Men som en eller annen norsk politiker sa for endel år siden, hvorfor må høyresiden ha monopol på byråkratikritikk? Kan vi ikke kritisere disse tingene uten å kaste hele samfunnet på båten? 

Desillusjonens eller skuffelsens logikk er ofte en form for overdrivelse, ofte av en temmelig barnslig karakter: Brenn hele skiten! Kan jeg ikke få det jeg ville ha så vil jeg ikke ha noe! Hvis man ikke kan forstå slike følelser så er man knapt menneskelig, men å gi etter for slike følelser, det er noe helt annet. Det er litt som forskjellen på å ha lyst til å slå til noen, og faktisk slå til noen. 

En motgift mot denslags tanker er kanskje en undrende, ja nærmest overrasket holdning til det samfunn vi har: At det ikke allerede har kollapset. At et land som USA, med den enorme mengden med våpen, ikke ser enda flere drap og voldsepisoder. At det fortsatt er vann i krana og elektrisitet i støpselet. At vi kan bevege meg sånn noenlunde fritt og trygt. At det er mat i butikken.

Det er tusen feil med systemene våre, men de er likevel og på tross av dette, temmelig imponerende stabile. Vi må være i stand til å gå og tygge tyggis samtidig, som Biden sa det i den tredje (dvs den andre) presidentdebatten for noen uker siden. Vi må kunne ha to tanker i hodet på en gang. Ting blir verre og ting blir bedre, og vi gjør det vi kan for å fikse flere av de første tingene, og forsterke de siste. Det er det eneste vi kan gjøre. 

Trump, i alle fall for meg, er symbolet på en avvisning av denne muligheten. Hans innflytelse er å gjøre alt enten mer sort/hvitt, eller hva sannhet og løgn angår, han er nær ved å gjøre alt fullstendig grått.  

Han oppnår selvsagt noen ting, og det er ikke overraskende at fullstendig uortodokse metoder kanskje kan løsne opp i tidligere fastlåste situasjoner. Kanskje han kan få redusert de avsindig høye prisene på legemidler? Det finnes gode grunner til å tro at det ikke vil lykkes ham. Lyktes han virkelig med å endre på forholdet til Nord Korea? Ingen vet sikkert, og selv om det hadde vært strålende om hans uortodokse metoder skulle ha gitt resultater, så er det ting som tyder på at det snarere var Nord Koreas smisking med Trump som var mest vellykket, og at situasjonen ikke er bedre enn før, og kanskje verre. Innvandring og handelsavtaler var store tema i den første valgkampen, men for å løse slike problemer må man være i stand til å snakke sammen og oppnå kompromisser. Dessuten, ifølge FiveThirtyEights Nate Silver så har Trump snakket minimalt om disse to siste temaene i de siste månedene av valgkampen, noe som er overraskende, siden de var såpass store i hans tidligere tilnærming. 

For å lage et bilde på hvordan jeg ser situasjonen: Trump er litt som å ansette en snekker for å bygge en garasje. Han bygger garasjen, ikke noe problem, kanskje den til og med er skikkelig fin. Men han har sex med kona di, han svindler barna dine for penger, og han lyver så mye at du aldri helt vet hvor du har ham, og du begynner å tvile på din egen virkelighetsoppfatning (gaslighting). Og før han drar så setter han fyr på huset. Var den fine garasjen verdt det? 

Det er like umulig å gi en helhetlig og entydig vurdering av Trump, som av fremskritt generelt. En fullstendig fordømmelse vil nødvendigvis overse positive aspekter, og en lovprisning vil åpenbart skjule eller forenkle all den utviklingen som har vært langt mer tvetydig. 

Dessuten, som alle skeptikere elsker å påpeke, korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Mye av det som skjer samtidig har lite eller ingenting med hverandre å gjøre. Iblant så må ledere leve med uklare sammenhenger. Som ekssoldat, forfatter og podkaster Jocko Willink ofte påpeker, lederskap handler blant annet om å ta ansvar for det man ikke nødvendigvis har skyld for, og oftere for det negative enn det positive. Hvor mye makt har den amerikanske presidenten? Som president, kan Trump ta æren for en god dag på Wall Street, eller bør han ta skylden for en dårlig dag? Å ta ansvar er egentlig ingen av delene, men det betyr å gjøre det beste med det man har, og ikke la egoistiske hensyn stå i veien for gode løsninger og å innrømme feil. Et stort ego kan ofte være en effektiv måte å få ting til å skje på, men et slikt ego er ofte dårligere til å virkelig oppfatte konsekvensene av de samme handlingene.   

Avslutning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi må bry oss mindre om de store sammenhenger, store spørsmål, helhetlige vurderinger. Ikke det at vi ikke trenger slike tilnærminger, men de er vanskelige og krever tålmodighet og en viss metodisk, gjerne vitenskapelig og kvantitativ tilnærming. Dvs noe for eksperter som får lønn for å fordype seg i disse tingene. Vi må definitivt fokusere på verdens klima og klimaendringer, og vi bør antakeligvis fokusere på internasjonale økonomiske trender og sammenhenger. 

Men for folk flest så hadde vi hatt så inderlig godt av å vende blikket mer mot de nærmere og konkrete tingene rundt oss, lokale problemer og lokal politikk. I USA så har jo nesten all politikk blitt nasjonal, for eksempel så er det å få en "endorsement" av Trump noe av det viktigste republikanske kandidater i diverse lokalvalg gjør. Ezra Klein peker på hvordan folk ofte kan navnet på nasjonale politikere, men aner ikke hvem deres lokale representanter er. 

Kan vi gjøre politikken så kjedelig at folk ikke gidder å følge med så mye? Hadde det vært så ille? Noen av oss vil jo uansett følge med, og være profesjonelle eller uprofesjonelle voktere av demokratiet, men flesteparten av oss har vel bedre ting å gjøre, mer konstruktive ting å fokusere på. Dette er jo mye en konsekvens av sosiale media og stadig raskere nyhetsformidling. Vi vet jo ennå ikke helt akkurat hvor forvirrede og påvirkede vi er blitt av all denne lavkvalitetsinformasjonen, lynraske ryktespredning og generelle umiddelbarhet, som får alt som skjer til å føles viktigere og mer avgjørende enn det faktisk er. Og tenk å ha en president som ikke bruker sosiale media, som erklærer ny politikk og gir folk sparken før andre har stått opp! 

Å følge med på valgkampen på den måten som internett og sosiale media nå gjør mulig, det er jo nesten absurd, en form for virkelighetsforstyrrelse. Og jo mer politikerne føler at politikken er et slags 24 timer i døgnet realityshow à la Big Brother, jo mer er vel faren for at de tilpasser seg denne virkeligheten, og har den typen adferd som gir mest oppmerksomhet? 

En av de tingene som vi får stadig mer dilla på er meningsmålinger (hør dette intervjuet med Nate Silver for litt mer om omfanget og veksten av denne industrien). Er det fordi vi også her søker mer trygghet og forutsigbarhet? Moderniteten er jo i stor grad en slags innsikt at vi skaper våre egne omgivelser, og at ulykker og risiko ikke er uunngåelig straff fra Gud eller skjebnen, men et slags komplisert  organisasjonsproblem. Men hvor mye av det vi gjør idag er virkelig formålstjenlig, dvs hvor mye av det gjør verdens til et bedre og mer velfungerende sted, og hvor mye av det er bortkastet oppmerksomhet og manipulering av følelser som til slutt gjør oss mer utmattede og mindre i stand til å virkelig gjøre noe med de problemene vi står ovenfor? 

Det er mange slike problemer som melder seg når man sitter her på valgdagen og funderer på hvordan det hele skal gå. Som nevnt ovenfor så er det ikke snakk om å avgjøre om ting generelt går bedre eller verre, vi trenger mer detaljert fokus enn som så, og om mulig, litt mindre følelser. Biden, tross alle svakheter, men delvis på grunn av de mange nødvendige kompromisser, er i alle fall et steg i riktig retning. Og om ikke lenge får vi vite litt mer om hva vi har å gjøre med i tiden som kommer. 

Min egen gjetning om utfallet: Biden vinner med stor margin, og ting går temmelig rolig for seg i overgangen. Etterpå vil vi se tilbake på denne perioden og tenke, "jøss, skjedde det der virkelig?" Sånn, enkelt og greit, og også lett å se om jeg gjetter feil.

Oppdatering 4.nov: Jaja, så feil kan man ta. Det ble ingen klar seier, og valget er ennå ikke avgjort. Jeg er fortsatt optimist, om enn en skuffet en. 


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

  • Klein, Ezra (2020), Why We're Polarized, Profile, Kindle Edition 
  • Woodward, Bob (2020), Rage, Simon & Schuster. Kindle Edition

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol