Gå til hovedinnhold

Høringsinnspill til NOU 2019:23 Ny opplæringslov

Her om dagen gikk fristen ut for å sende inn høringsinnspill for NOU 2019:23 Ny opplæringslov. Utdrag fra noen av de nær 250 innspillene er publisert på Fri Fagbevegelse, men disse utdragene gir bare et lite utsnitt av de tema som tas opp. Jeg snakket med Marta Straume på Lars og Pål (ep.79) her for noen uker siden om denne NOUen. 

Det er fortsatt omtrent et år til et utkast til selve loven foreligger, nå skal Kunnskapsdepartementet gjennomgå de innspill som har kommet inn. Det blir interessant å se hva som kommer ut av denne prosessen. Det er sikkert nok å være kritisk til, men det er i alle fall en temmelig åpen prosess, og hvem vet, kanskje noen av innspillene ender opp med å endre fremtidens norske opplæringslov. 

Innspillene kommer i mange forskjellige former, noen er lange og kildebelagte, andre korte. Noen av dem fokuserer på lovtekst og formuleringer, andre forteller egne historier som kan være relevante. 

Et par andre svar, som hovedsaklig dreier seg om hjemmeundervisning, kan man feks lese her og her. Som man kan gjette seg til så dreier innspillene fra interesseorganisasjoner om de tema de arbeider med, mens mange av innspillene fra privatpersoner dreier seg om hjemmeundervisning. 

Jeg skrev et kort innlegg hvor jeg drøftet to tema fra det over 800 sider lange dokumentet (har ikke lest absolutt hele greia nei). Ingen kildehenvisninger og tall her, men mange av tema er jo utforsket i større detalj her på bloggen. 



Høringsinnspill til NOU 2019:23 Ny opplæringslov
Lars Sandåker

Hovedsaklig om ny §3-2, s.24, og litt om §1-2, 1-3 og 1-4 på slutten


Det er jo mye bra å si om norsk skole, om vi sammenligner oss med resten av verden. Vi scorer bedre enn mange andre land på trivselsundersøkelser, og færre barn mobbes. Det er veldig bra, og alle burde anerkjenne disse fremskrittene. Likevel, vi kan ikke se bort ifra at det finnes en stor gruppe barn som ikke trives spesielt godt i dagens skole, og for endel av dem så går det ut over deres helse og fremtidsutsikter. Det er antakeligvis ingen sjanse for at dette systemet skal bli perfekt, men spørsmålet er om vi gjør det vi kan for å skape rom på forskjellig vis, for flest mulig.

Det finnes et par hundre barn som idag benytter seg av muligheten til hjemmeskole. Det er en ukjent mulighet for de aller fleste, men fullt lovlig. For mange barn og familier har denne muligheten fungert som en redning ut av en skadelig skolesituasjon, som dere sikkert vet. Jeg har vært i kontakt med mange foreldre som har eller har hatt barna sine hjemme i stedet for å sende dem på skolen, og aldri har jeg hørt noen si at de er mot den norske fellesskolen. Men omstendighetene har ledet til at de har tatt barna ut av skolen likevel.

Det har vært flere rettssaker mot foreldre som har drevet helt lovmessig hjemmeundervisning, noe som er godt dokumentert av feks Marta Straume. Få ting er mindre tillitsvekkende enn dette.

Dere har sikkert lagt merke til at det nå påstås at det de facto innføres skoleplikt med det nye forslaget om forhåndsgodkjenning. Man kan selvsagt her gjøre det lett for seg selv og si at dette er en overdrivelse. Jeg vil påstå at dette ville være et stort feilgrep. Det mer fornuftige ville være å ta disse personene på alvor, i alle fall for å undersøke om man kanskje har oversett noe i hvordan lovforslaget er formulert. Særlig med tanke på mulighetene for kunnskapsmangel og upresis praktisering av disse i enkeltkommuner.

Arbeidet med NOUen har inkludert samtaler med massevis av eksperter, og mange barn og unge har også blitt inkludert i arbeidet. Men ingen i hjemmeundervisningsmiljøet har blitt spurt om deres oppfatning, og det tar seg litt dårlig ut. For hvorfor er de som forsvarer muligheten for å drive med hjemmeundervisning så imot at man skal søke om forhåndsgodkjenning? Har utvalget i det hele tatt satt seg inn i dette? Ingenting i NOU 2019:23 tyder på dette. Mange av disse familiene har kjempet med kommuner, og det har vært mange eksempler på lokalpolitikere som ikke kjenner lovverket, og som har tydd til politianmeldelse, barnevernet og en rekke med rettssaker. Er det rart at mange familier er litt skeptiske til at kommuner kommer til å behandle slike forhåndsgodkjenninger rettferdig?

De fleste jeg har snakket med sier at dagens lovverk egentlig fungerer ganske greit, tross alt dette. Vi kan definitivt bli bedre, feks hva angår tilsyn, samarbeid og kommunikasjon mellom kommune og hjemmeundervisnings-familiene. Dette forholdet må være vennlig og basert på tillit, da vil dagens system antakeligvis fungere bra. Det florerer av eksempler på rektorer og kommunepolitikere som ser ut til at de forsøker å skremme disse familiene med anmeldelser og barnevern. Dvs det fullstendig motsatte av vennlighet og tillit.

Vi skal gjøre vårt beste til å beskytte barn og unge, dette er også alle familier som bedriver hjemmeundervisning enige i. Men vi kan ikke gjøre dette med makt og tvang, for dette er ofte familier som i desperasjon har tatt barna ut av skolen for å redde dem ut av en traumatisk hverdag. Jeg har ikke barn selv, men jeg kan bare forestille meg hvor fryktelig det er som forelder å se sine barn lide så mye som noen barn gjør.

Vi må gjøre flere ting på en gang: Vi fortsetter å jobbe med skolen, å gjøre den stadig bedre, men vi må innse at med så mange elever så vil det iblant være noen som skades av skole og skolemiljø, og det må finnes et alternativ for dem, en slags sikkerhetsventil i skolesystemet. Hjemmeundervisning er en slik sikkerhetsventil, og den er kanskje ikke perfekt, men den har fungert overraskende bra for mange. Igjen, snakk med barn som har vært gjennom hjemmeundervisning, vær så snill. Vi kan ikke kreve at alternativet er perfekt, for det er ikke skolen heller.

Jeg er sikker på at dere får inn en haug med innspill om dette tema (og jeg har hørt at et av innleggene er på 150 sider!), så jeg skal ikke bruke for mye plass på dette her. Hjemmeundervisning kommer ganske sikkert til å finnes så lenge skolen ikke er perfekt, og det er vel nesten utenkelig. Land som slår hardt ned på hjemmeundervisning, evt gjør det ulovlig, som Sverige og Tyskland, opplever at familier flytter og allierer seg med folk i andre land. Med dagens internasjonale debatt og sosiale media så tror jeg at en ovenfra og ned-holdning på slike spørsmål vil gjøre denne saken mye vanskeligere enn den trenger å være.


*******


Jeg vil si et par ting om de aller første paragrafene i lovverket, §1-2 Formålet med opplæringa, §1-3 Krav til forsvarleg opplæring, og §1-4 Læreplanverket og utdanningstilbodet. Det fremstår for meg som det er endel spenning mellom kravene i de to første paragrafene, og de tiltak som gjøres rede for i §1-4, læreplanens definering av utdanningstilbudet.

I stedet for å liste opp en masse elementer, som er forsket mye på, og som jeg har skrevet en hel del om, så vil jeg bare velge et enkelt tema: I §1-2 står det at elevene skal «få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.» Det er likevel en ganske kjent sak at barn viser stadig mindre motivasjon for læring etterhvert som de blir eldre og har tilbrakt flere år i skolen. Nysgjerrigheten og utforskertrangen går ned, snarere enn å utfolde seg. Samtidig er det svært vanskelig for både skolevesen, friskoler og forskere å virkelig finne gode alternativer til det som idag gjøres i skolen, fordi lovverket skaper temmelig snevre rammer for hva som regnes som «forsvarlig». Det åpnes jo til en viss grad for forsøk i forbindelse med det som blir §23-3 Forsøksverksemd (§1-4 i nåværende opplæringslov), men meg bekjent så er de forsøk som er utført innenfor rammene av denne paragrafen temmelig snevre.

Samtidig som vi driver forsvarlig skole, og tar vare på de sentrale og gode verdiene fra felles grunnskole, så tror jeg vi kunne gjort mer for å finne ut hvordan fremtidens skole og opplæring kunne ha vært enda bedre. Hvis dette forblir uutforsket så tror jeg hjemmeundervisningen vil forbli det nødvendige alternativet, og det er synd, for en slik desentralisert løsning berøver oss for mye potensiell innsikt i hva andre opplæringsformer kunne ha gjort for våre barn og unge.


Engelbert Ergo - Allegory of patience, kilde: Wikimedia Commons


-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com
En oversikt over mesteparten av innleggene jeg har skrevet om skole finner du her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol