I går snakket jeg med en eldre klok mann, med mer livserfaring enn meg, og han spurte: Så hva vil du egentlig oppnå med alle disse tankene rundt skole og læring, all denne lesingen og skrivingen? Det er selvsagt et godt spørsmål. Et tegn på akkurat det er vel når man blir litt usikker på hva man skal svare.
Jeg skriver ærlig talt uten å helt ha et klart mål for øye. På den ene siden er læring og utdanning interessante spørsmål, som jeg godt kan tenke meg å lese og skrive om uten at andre leser eller gir tilbakemelding.
Samtidig er en grunnleggende motivasjon for å fordype meg i disse spørsmålene at jeg ofte har følt meg frustrert hver gang man opplever det harde møtet mellom idealer og realiteter i skoleverdenen. Det er virkelig ikke stas å se barn og unge streve, på skolen og i livene sine, og oppleve at ens egne krav og innspill i dette individets liv hjelpe lite eller ingenting, eller i endel tilfeller, gjøre vondt verre.
Det er derfor jeg har blitt inspirert og oppildnet når jeg leser skolekritikere som viser at andre tanker, andre hverdager for barn og unge, er mulig. Og ikke bare teoretisk mulig, dette er ting som foregår her og nå, steder hvor barn trives, men også lærer og utvikler seg, blir såkalte dugelige mennesker, uten at obligatorisk undervisning, prøver og karakterer spiller noen rolle.
Det er åpenbart en viss drømmende karakter over slike idealer, gitt hva vi tilbyr de aller fleste barn og unge idag. Men jeg klarer ikke å slå fra meg det faktum at det faktisk er mulig. Dessuten, at det er mulig med barn som ikke kommer fra rike og velstående familier, at alternative læringsarenaer kan se ut til å hjelpe de dårligere stilte barna best (sant nok, det er ikke nok studier på dette, men her er en ganske god studie på montessoribarnehager, som gir en slik indikasjon).
For å være helt tydelig, jeg er foreløpig veldig skeptisk til private og individuelle løsninger på dette, å ta i bruk markedet i enda større grad for å fikse utdanningsfeltets problemer. To land som på forskjellig vis har forsøkt dette, Sverige og USA, ser snarere ut til å ha forverret problemene. Se kapittel 8 i Annika Sander og Erik Riis Mossefinns bok Privatskoleparadokset for mer om situasjonen i Sverige (omtalt her på bloggen, med mer om de tema jeg skriver om i dette innlegget). Når det gjelder USA så er finner man en grei og detaljert oversikt i Robert Putnams bok Our Kids. The American Dream in Crisis, fra 2015. Jeg leser for tiden Tightrope. Americans Reaching for Hope, av journalistene Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, som nylig ble gitt ut, og hvor ulikheter i utdanningsmuligheter er et gjennomgangstema.
De siterer en artikkel fra The Chronicle of Higher Education, som gjennomgår data som viser at sosial mobilitet er lavere enn den har vært på lenge, og lavere enn andre vestlige land. USAs utdanninssystem, langt ifra å være "the great equalizer of the conditions of men" som arkitekten bak USAs offentlige skolesystem, Horace Mann, skrev på 1830-tallet, er idag "an inequality machine." (Krystof & WuDunn 2020, s.44-45). Få ting er mer deprimerende å lese enn slike statistikker, og landet ser ut til å være langt unna å finne gode løsninger på denne elendige tendensen.
Når man ser det norske skolesystemet i denne sammenhengen så ser jo ting ganske bra ut. Det er høyere sosial mobilitet, og mindre sammenheng mellom foreldres og barns inntekstnivå (for detaljer, se for eksempel disse oppsummeringene her, her og her).
Det som derimot ikke er så klart, er om dette positive trekket ved det norske samfunnet er en konsekvens av hva som gjøres i skolen, eller om det er mest fordi skole og utdanning har en status i samfunnet som gjør at karakterkort og fullførte utdanninger fungerer som formelle døråpnere til arbeidsmarkeder. Vel, det er det åpenbart at de gjør, spørsmålet er bare om det hovedsaklig er det man har lært, eller det abstrakte faktum at man har en utdanningsbakgrunn, som gjør at man lykkes videre i livet.
Men gitt de forholdsvis gode tallene, burde vi ikke bare si oss fornøyd, og buse på, fortsette mer eller mindre som før? Det kan jo absolutt være at endel av misnøyen vi opplever først og fremst er en slags pervers effekt av hvordan vi mennesker oppfatter virkeligheten, hvor når noe blir sjeldnere så oppleves det samtidig sterkere når det først opptrer (spennende ny forskning om dette, feks her). Psykologen Steven Pinker, i bøkene The Better Angels of Our Nature (2011) og Enlightenment Now (2018), har pekt på at samfunn er blitt mindre voldelige, men vi reagerer stadig sterkere på den volden som fortsatt skjer. Det skjer tydeligvis på alle nivåer, journalisten Michael Lewis har pekt på hvordan dømmingen i basketball blir stadig bedre og mer rettferdig, men hatet mot dommerne har økt i den samme perioden (hør episoden på hans podkast Against the Rules her).
Kanskje skolen er blitt bedre og bedre, bare at det ikke alltid føles sånn? Hvis man ser på klagingen fra alle kanter, lærere, politikere, elever og foreldre og alle oss andre, så virker det ikke slik. Men kanskje vi alle tar feil?
Eller, og det er mye mer sannsynlig, kanskje spørsmålet er altfor vagt. Det gir egentlig liten mening å spørre om skolen som helhet er blitt bedre eller dårligere. Den har helt sikkert blitt bedre på noen ting (respekt for forskjeller, avdekning av læringsvansker, kampen mot mobbing og ekskludering), og men den har kanskje blitt verre på noen områder (tar opp mer av tiden til barn og unge, mer stress og kjedsomhet blant elevene, mer kortsiktighet i endel tiltak pga fokus på testresultater, dvs på det som er enkelt å måle, og sikkert mye mer).
Så hvorfor bruke tiden på å tenke og skrive om disse tema? Fordi det ikke går bedre eller dårligere, det går begge veier, og man bør ikke bruke argumentet at det går bra på et felt til å avvise kritiske spørsmål rundt hvordan det går på andre felt. Å være kritisk til mye av det som gjøres i skolen er fullt forenlig med å støtte opp om mye av det skolen gjør, og ikke minst mange av de verdier skolen står for. Å engasjere seg kritisk er vel egentlig bare å bry seg, og bør vel helst ikke sees som en utelukkende negativ posisjon.
Når jeg skriver alt dette så er det selvsagt fordi jeg har skrevet og sagt mye kritisk til hvordan vi driver skole og utdanning i Norge. Jeg tror jeg står for alt jeg har sagt, men vi er likevel alle på lag og ønsker så mye av det samme. Skal vi få noe såpass komplisert som skole til å funke, må vi holde mange motstridende tanker og argumenter i hodet på samme tid, og ikke generalisere for mye. Det er egentlig hva jeg forsøker å gjøre her på bloggen.
Vel, dette var hva det kritiske spørsmålet som den gamle mannen stilte meg fikk meg til å tenke. Det er i alle fall en start...
Jeg skriver ærlig talt uten å helt ha et klart mål for øye. På den ene siden er læring og utdanning interessante spørsmål, som jeg godt kan tenke meg å lese og skrive om uten at andre leser eller gir tilbakemelding.
Samtidig er en grunnleggende motivasjon for å fordype meg i disse spørsmålene at jeg ofte har følt meg frustrert hver gang man opplever det harde møtet mellom idealer og realiteter i skoleverdenen. Det er virkelig ikke stas å se barn og unge streve, på skolen og i livene sine, og oppleve at ens egne krav og innspill i dette individets liv hjelpe lite eller ingenting, eller i endel tilfeller, gjøre vondt verre.
Det er derfor jeg har blitt inspirert og oppildnet når jeg leser skolekritikere som viser at andre tanker, andre hverdager for barn og unge, er mulig. Og ikke bare teoretisk mulig, dette er ting som foregår her og nå, steder hvor barn trives, men også lærer og utvikler seg, blir såkalte dugelige mennesker, uten at obligatorisk undervisning, prøver og karakterer spiller noen rolle.
Det er åpenbart en viss drømmende karakter over slike idealer, gitt hva vi tilbyr de aller fleste barn og unge idag. Men jeg klarer ikke å slå fra meg det faktum at det faktisk er mulig. Dessuten, at det er mulig med barn som ikke kommer fra rike og velstående familier, at alternative læringsarenaer kan se ut til å hjelpe de dårligere stilte barna best (sant nok, det er ikke nok studier på dette, men her er en ganske god studie på montessoribarnehager, som gir en slik indikasjon).
For å være helt tydelig, jeg er foreløpig veldig skeptisk til private og individuelle løsninger på dette, å ta i bruk markedet i enda større grad for å fikse utdanningsfeltets problemer. To land som på forskjellig vis har forsøkt dette, Sverige og USA, ser snarere ut til å ha forverret problemene. Se kapittel 8 i Annika Sander og Erik Riis Mossefinns bok Privatskoleparadokset for mer om situasjonen i Sverige (omtalt her på bloggen, med mer om de tema jeg skriver om i dette innlegget). Når det gjelder USA så er finner man en grei og detaljert oversikt i Robert Putnams bok Our Kids. The American Dream in Crisis, fra 2015. Jeg leser for tiden Tightrope. Americans Reaching for Hope, av journalistene Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, som nylig ble gitt ut, og hvor ulikheter i utdanningsmuligheter er et gjennomgangstema.
De siterer en artikkel fra The Chronicle of Higher Education, som gjennomgår data som viser at sosial mobilitet er lavere enn den har vært på lenge, og lavere enn andre vestlige land. USAs utdanninssystem, langt ifra å være "the great equalizer of the conditions of men" som arkitekten bak USAs offentlige skolesystem, Horace Mann, skrev på 1830-tallet, er idag "an inequality machine." (Krystof & WuDunn 2020, s.44-45). Få ting er mer deprimerende å lese enn slike statistikker, og landet ser ut til å være langt unna å finne gode løsninger på denne elendige tendensen.
Når man ser det norske skolesystemet i denne sammenhengen så ser jo ting ganske bra ut. Det er høyere sosial mobilitet, og mindre sammenheng mellom foreldres og barns inntekstnivå (for detaljer, se for eksempel disse oppsummeringene her, her og her).
Det som derimot ikke er så klart, er om dette positive trekket ved det norske samfunnet er en konsekvens av hva som gjøres i skolen, eller om det er mest fordi skole og utdanning har en status i samfunnet som gjør at karakterkort og fullførte utdanninger fungerer som formelle døråpnere til arbeidsmarkeder. Vel, det er det åpenbart at de gjør, spørsmålet er bare om det hovedsaklig er det man har lært, eller det abstrakte faktum at man har en utdanningsbakgrunn, som gjør at man lykkes videre i livet.
Men gitt de forholdsvis gode tallene, burde vi ikke bare si oss fornøyd, og buse på, fortsette mer eller mindre som før? Det kan jo absolutt være at endel av misnøyen vi opplever først og fremst er en slags pervers effekt av hvordan vi mennesker oppfatter virkeligheten, hvor når noe blir sjeldnere så oppleves det samtidig sterkere når det først opptrer (spennende ny forskning om dette, feks her). Psykologen Steven Pinker, i bøkene The Better Angels of Our Nature (2011) og Enlightenment Now (2018), har pekt på at samfunn er blitt mindre voldelige, men vi reagerer stadig sterkere på den volden som fortsatt skjer. Det skjer tydeligvis på alle nivåer, journalisten Michael Lewis har pekt på hvordan dømmingen i basketball blir stadig bedre og mer rettferdig, men hatet mot dommerne har økt i den samme perioden (hør episoden på hans podkast Against the Rules her).
Kanskje skolen er blitt bedre og bedre, bare at det ikke alltid føles sånn? Hvis man ser på klagingen fra alle kanter, lærere, politikere, elever og foreldre og alle oss andre, så virker det ikke slik. Men kanskje vi alle tar feil?
Eller, og det er mye mer sannsynlig, kanskje spørsmålet er altfor vagt. Det gir egentlig liten mening å spørre om skolen som helhet er blitt bedre eller dårligere. Den har helt sikkert blitt bedre på noen ting (respekt for forskjeller, avdekning av læringsvansker, kampen mot mobbing og ekskludering), og men den har kanskje blitt verre på noen områder (tar opp mer av tiden til barn og unge, mer stress og kjedsomhet blant elevene, mer kortsiktighet i endel tiltak pga fokus på testresultater, dvs på det som er enkelt å måle, og sikkert mye mer).
Så hvorfor bruke tiden på å tenke og skrive om disse tema? Fordi det ikke går bedre eller dårligere, det går begge veier, og man bør ikke bruke argumentet at det går bra på et felt til å avvise kritiske spørsmål rundt hvordan det går på andre felt. Å være kritisk til mye av det som gjøres i skolen er fullt forenlig med å støtte opp om mye av det skolen gjør, og ikke minst mange av de verdier skolen står for. Å engasjere seg kritisk er vel egentlig bare å bry seg, og bør vel helst ikke sees som en utelukkende negativ posisjon.
Når jeg skriver alt dette så er det selvsagt fordi jeg har skrevet og sagt mye kritisk til hvordan vi driver skole og utdanning i Norge. Jeg tror jeg står for alt jeg har sagt, men vi er likevel alle på lag og ønsker så mye av det samme. Skal vi få noe såpass komplisert som skole til å funke, må vi holde mange motstridende tanker og argumenter i hodet på samme tid, og ikke generalisere for mye. Det er egentlig hva jeg forsøker å gjøre her på bloggen.
Vel, dette var hva det kritiske spørsmålet som den gamle mannen stilte meg fikk meg til å tenke. Det er i alle fall en start...
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Takk for din kommentar