Et spørsmål jeg ofte stiller meg er "hvor viktig er det at skolen oppleves som meningsfull for barn og unge?" Min oppfatninger er at jevnt over så føles skolen ganske så meningsløs når man har vært der noen år, og kanskje med økende intensitet. Samtidig så har barn selvfølgelig et visst overlevelsesinnstinkt, de skjønner at dagens samfunn forventer dette av dem, og at det derfor ligger en verdi i å holde ut, hinsides alle spørsmål om mening. Spørsmålet blir da om dette er en oppførsel og underliggende holdning vi ønsker å oppfordre til?
Jeg vil i denne omgang ikke engang forsøke å svare på dette spørsmålet. I stedet vil jeg skissere et parallellt eksempel som muligens setter spørsmålet i et interessant og nytt lys:
Forsker og barnepsykolog Michael Lewis (nei, ikke den kjente journalisten) jobber blant annet med hvordan barn lærer å lyve, og peker i den forbindelse på noen interessante oppdagelser. Han beskriver (nettversjon av artikkelen her) hvordan forskning på barn mellom 2 og 6 år viser hvordan de litt etter litt lærer seg å lyve for å unngå straff, og dette utgjør en del av deres stadig bedre forståelse av sosiale normer og andre menneskers tanker, såkalt "theory of mind" (s.132).
Et eksperiment han beskriver ligner påfallende på det kjente marshmallow-studien til Walter Mischel. Barn mellom 2 og 6 år plasseres i et rom, og får instruks om å se i en retning. En assistent pakker ut en leke bak ryggen på barnet, og sier noe sånt som "ikke snu deg og se på leken, vi skal leke med den når jeg kommer tilbake". Deretter går assistenten ut, og et skjult kamera filmer barnets oppførsel.
Studien er åpenbart designet slik at det er enormt fristende for barnet å snu seg å se, akkurat som marshmallow-studien var designet for å friste barnet med en marshmallow. Så selvfølgelig, veldig mange barn snur seg. Feks bare 4 av 33 barn på 2-3 år snur seg ikke i løpet av de fem minuttene assistenten er borte. Likevel, barn blir litt bedre på dette etterhvert som de blir eldre, og 35 prosent av 6-åringene snur seg ikke.
Dette er kjent stoff for alle som har vært borti studier av viljestyrke, eksekutive funksjoner og slikt (og som er en viktig del av den nyere psykologiforskning hvis validitet det stilles spørsmål ved i det som kalles fagets "replikasjonskrise", men det er en tematikk som jeg ikke vet om engang hører hjemme her, og som i alle fall får vente til en annen gang).
Men denne studien synes jeg er interessant av en annen grunn, for det som skjer nå introduserer et nytt tema, nemlig løgn. Når assistenten kommer tilbake spør han eller hun: "Kikket du?" Barnet gir et svar, og siden det hele ble filmet, så får man en tydelig oversikt over hvilke barn som lyver og hvem som ikke gjør det. Lewis skriver om de yngste: "Of those who peeked, 38 percent admitted to peeking, 38 percent denied it, and 24 percent gave no verbal response. Thus, 62 percent of our subject between the ages of two and a half and three deceived in some way." (s.132). Andelen av barna som lyver øker etterhvert som de blir eldre, "so that by the age of six all the children who had peeked denied having done so." (ibid).
Virkelig interessant synes jeg det blir når Lewis knytter dette opp mot sosiale og kognitive ferdigheter. Vi er jo vant til å tenke at evne til selvregulering er et godt tegn, og at barn som klarer å holde seg og ikke spise marshallowen har en eller annen slags fordel, som gir dem en lite forsprang i livet og læringen. Akkurat hva og hvor mye vet vi ikke, her strides de lærde stadig, og det kan vi la ligge for nå.
For slik fortsetter artikkelen: "However, the picture changes when lying is examined with regard to the child's social and cognitive competence. Children with higher IQ are more likely to lie than those with lower IQ. Moreover, children who score higher on measures of emotional knowledge are also more likely to lie than truth-tellers. The truth-tellers had lower IQ scores by more than 10 points." (ibid). Lewis konkluderer med at dette er resultater som "strongly suggest that the ability to lie is positively related to cognitive competencies!" (ibid).
Det er nå noen år siden jeg leste denne artikkelen første gangen, og jeg har diskutert den med mange, både elever og voksne, og drøftet den på et par av podkastepisodene. Jeg synes disse resultatene er veldig slående, men delvis på måter som ikke drøftes i denne artikkelen.
At barn lyver er jo ikke overraskende, og heller ikke at de smarteste barna så å si lyver først. For å være smart er jo bare å forstå hvordan verden fungerer, og hvis en løgn kan la deg slippe unna straff og slikt, hvorfor ikke? På den ene siden er dette altså temmelig elementært og forståelig, det er en sosial ferdighet som så mange andre ting. På den andre siden er det også et tegn på at intelligens ikke bare dreier seg om sannhet og det riktige, å være smart er en ferdighet som like ofte brukes til å tilpasse seg det miljøet og samfunnet man er en del av. Intelligens kan like gjerne brukes til intelligent konformitet som til å grave frem ubehagelige sannheter. Det er mye evne til konformitet potensielt bakt inn i alle sosiale og kognitive ferdigheter, og konformitet kan være både positivt og negativt, det er fullstendig avhengig av situasjonen.
For oss voksne burde dette faktum få oss til å tenke oss om når vi spør oss selv hvordan våre barn og elever og medmennesker kunne lyve til oss. Kanskje våre reaksjoner idet vi får høre en sannhet er så forutsigbare og negative at man må være litt tåpelig for å ikke lyve til oss? Indirekte ber vi stadig om å bli løyet til, siden konsekvensene av å være ærlig ofte er verre enn konsekvensene av å lyve.
Så hvorfor har jeg brukt all denne tiden på å fortelle dette, hva har dette med skole å gjøre? Vel, her er det mye å fordype seg i, men det slår meg at dette sår tvil om validiteten i barns uttalelser om hva de tenker om skolens meningsfullhet. Dvs, hvis de er noenlunde sosialt intelligente så vil de selvfølgelig hevde at skolen er viktig og meningsfull, det betyr ikke at de virkelig mener det. Dessuten, om man gjentar slike tanker for seg selv over tid så ender man fort opp med å tro på egne uttalelser, og snart er det temmelig forvirrende å vite hvem som mener hva.
Jeg er bevisst at dette begynner å høre litt vel vrangvillig ut, og jeg ser for meg at noen spør seg "Du vil virkelig ikke tro på at barn kan like skolen, vil du?" Jeg tror ikke jeg selv vet svarer på akkurat det, men jeg vil ikke utsette å grave litt mer i denne tematikken bare fordi det kan fremstå litt overkritisk. Jeg tror i alle fall at mange spørreundersøkelser om barns oppfatning av skolen og deres trivsel der forstyrres av slike hensyn som det som her er nevnt, og at dette problematiseres i alt for liten grad.
Kilder:
Michael Lewis, "The Origins of Lying and Deception in Everyday Life", American Scientist, vol.103, mars-april 2015, ss.128-135, tilgjengelig på nett her.
Jeg vil i denne omgang ikke engang forsøke å svare på dette spørsmålet. I stedet vil jeg skissere et parallellt eksempel som muligens setter spørsmålet i et interessant og nytt lys:
Forsker og barnepsykolog Michael Lewis (nei, ikke den kjente journalisten) jobber blant annet med hvordan barn lærer å lyve, og peker i den forbindelse på noen interessante oppdagelser. Han beskriver (nettversjon av artikkelen her) hvordan forskning på barn mellom 2 og 6 år viser hvordan de litt etter litt lærer seg å lyve for å unngå straff, og dette utgjør en del av deres stadig bedre forståelse av sosiale normer og andre menneskers tanker, såkalt "theory of mind" (s.132).
Et eksperiment han beskriver ligner påfallende på det kjente marshmallow-studien til Walter Mischel. Barn mellom 2 og 6 år plasseres i et rom, og får instruks om å se i en retning. En assistent pakker ut en leke bak ryggen på barnet, og sier noe sånt som "ikke snu deg og se på leken, vi skal leke med den når jeg kommer tilbake". Deretter går assistenten ut, og et skjult kamera filmer barnets oppførsel.
Studien er åpenbart designet slik at det er enormt fristende for barnet å snu seg å se, akkurat som marshmallow-studien var designet for å friste barnet med en marshmallow. Så selvfølgelig, veldig mange barn snur seg. Feks bare 4 av 33 barn på 2-3 år snur seg ikke i løpet av de fem minuttene assistenten er borte. Likevel, barn blir litt bedre på dette etterhvert som de blir eldre, og 35 prosent av 6-åringene snur seg ikke.
Dette er kjent stoff for alle som har vært borti studier av viljestyrke, eksekutive funksjoner og slikt (og som er en viktig del av den nyere psykologiforskning hvis validitet det stilles spørsmål ved i det som kalles fagets "replikasjonskrise", men det er en tematikk som jeg ikke vet om engang hører hjemme her, og som i alle fall får vente til en annen gang).
Men denne studien synes jeg er interessant av en annen grunn, for det som skjer nå introduserer et nytt tema, nemlig løgn. Når assistenten kommer tilbake spør han eller hun: "Kikket du?" Barnet gir et svar, og siden det hele ble filmet, så får man en tydelig oversikt over hvilke barn som lyver og hvem som ikke gjør det. Lewis skriver om de yngste: "Of those who peeked, 38 percent admitted to peeking, 38 percent denied it, and 24 percent gave no verbal response. Thus, 62 percent of our subject between the ages of two and a half and three deceived in some way." (s.132). Andelen av barna som lyver øker etterhvert som de blir eldre, "so that by the age of six all the children who had peeked denied having done so." (ibid).
Virkelig interessant synes jeg det blir når Lewis knytter dette opp mot sosiale og kognitive ferdigheter. Vi er jo vant til å tenke at evne til selvregulering er et godt tegn, og at barn som klarer å holde seg og ikke spise marshallowen har en eller annen slags fordel, som gir dem en lite forsprang i livet og læringen. Akkurat hva og hvor mye vet vi ikke, her strides de lærde stadig, og det kan vi la ligge for nå.
For slik fortsetter artikkelen: "However, the picture changes when lying is examined with regard to the child's social and cognitive competence. Children with higher IQ are more likely to lie than those with lower IQ. Moreover, children who score higher on measures of emotional knowledge are also more likely to lie than truth-tellers. The truth-tellers had lower IQ scores by more than 10 points." (ibid). Lewis konkluderer med at dette er resultater som "strongly suggest that the ability to lie is positively related to cognitive competencies!" (ibid).
Det er nå noen år siden jeg leste denne artikkelen første gangen, og jeg har diskutert den med mange, både elever og voksne, og drøftet den på et par av podkastepisodene. Jeg synes disse resultatene er veldig slående, men delvis på måter som ikke drøftes i denne artikkelen.
At barn lyver er jo ikke overraskende, og heller ikke at de smarteste barna så å si lyver først. For å være smart er jo bare å forstå hvordan verden fungerer, og hvis en løgn kan la deg slippe unna straff og slikt, hvorfor ikke? På den ene siden er dette altså temmelig elementært og forståelig, det er en sosial ferdighet som så mange andre ting. På den andre siden er det også et tegn på at intelligens ikke bare dreier seg om sannhet og det riktige, å være smart er en ferdighet som like ofte brukes til å tilpasse seg det miljøet og samfunnet man er en del av. Intelligens kan like gjerne brukes til intelligent konformitet som til å grave frem ubehagelige sannheter. Det er mye evne til konformitet potensielt bakt inn i alle sosiale og kognitive ferdigheter, og konformitet kan være både positivt og negativt, det er fullstendig avhengig av situasjonen.
For oss voksne burde dette faktum få oss til å tenke oss om når vi spør oss selv hvordan våre barn og elever og medmennesker kunne lyve til oss. Kanskje våre reaksjoner idet vi får høre en sannhet er så forutsigbare og negative at man må være litt tåpelig for å ikke lyve til oss? Indirekte ber vi stadig om å bli løyet til, siden konsekvensene av å være ærlig ofte er verre enn konsekvensene av å lyve.
Så hvorfor har jeg brukt all denne tiden på å fortelle dette, hva har dette med skole å gjøre? Vel, her er det mye å fordype seg i, men det slår meg at dette sår tvil om validiteten i barns uttalelser om hva de tenker om skolens meningsfullhet. Dvs, hvis de er noenlunde sosialt intelligente så vil de selvfølgelig hevde at skolen er viktig og meningsfull, det betyr ikke at de virkelig mener det. Dessuten, om man gjentar slike tanker for seg selv over tid så ender man fort opp med å tro på egne uttalelser, og snart er det temmelig forvirrende å vite hvem som mener hva.
Jeg er bevisst at dette begynner å høre litt vel vrangvillig ut, og jeg ser for meg at noen spør seg "Du vil virkelig ikke tro på at barn kan like skolen, vil du?" Jeg tror ikke jeg selv vet svarer på akkurat det, men jeg vil ikke utsette å grave litt mer i denne tematikken bare fordi det kan fremstå litt overkritisk. Jeg tror i alle fall at mange spørreundersøkelser om barns oppfatning av skolen og deres trivsel der forstyrres av slike hensyn som det som her er nevnt, og at dette problematiseres i alt for liten grad.
Kilder:
Michael Lewis, "The Origins of Lying and Deception in Everyday Life", American Scientist, vol.103, mars-april 2015, ss.128-135, tilgjengelig på nett her.