Gå til hovedinnhold

Innledning og grunnleggende spørsmål

Hovedmålet mitt med å skrive er å undersøke et grunnleggende spørsmål som stadig gnager rundt i hodet mitt: Hvorfor blir min misnøye med dagens skole, og hvordan vi alle tenker om barn og unges læring, bare større jo mer jeg tenker på det?

Jeg blir bare mer og mer overbevist om at det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Ikke fordi jeg selv har tenkt ut en masse løsninger, men fordi jeg stadig leser om folk som tenker alternativt til den vanlige skolen, og om gode argumenter mot allmenne oppfatninger av hvordan skolen burde være og hva barn trenger å lære og hvordan.

Den beste måten å arbeide seg inn i alt dette virker for meg å formulere og diskutere en rekke kritiske spørsmål om skole og læring. Denne bloggen vil da hovedsakelig være en plass hvor jeg litt etter litt arbeider meg gjennom en rekke spørsmål, for å finne ut om de gir mening og eventuelt fortjener å forfølges videre. Spørsmålene vil først og fremst dreie seg om skole og læring, men siden dette er et bredt felt med forbindelser og konsekvenser i alle deler av samfunnet, så er tematikken temmelig åpen. 

Forhåpentligvis vil jeg, så fort jeg forsøker å skrive ned noen tanker om disse tingene, oppdage hvor feilslåtte og misforståtte noen av mine oppfatninger er. Andre kritiske oppfatninger vil derimot bare forsterkes jo mer jeg tenker over dem. Håpet er at ved å legge det alt ut her så vil dette arbeidet bli lettere, og kanskje jeg kan få et innspill eller to. Halvtygde tanker og argumenter hører også med i en slik prosess. 

For å bare kaste seg ut i det, og gi noen eksempler på hva jeg ser for meg å diskutere, her er noen eksempler på spørsmål som jeg mener vi diskuterer for sjeldent når vi diskuterer skole:

  • Burde vi aldersblande barn og ungdom i skolen langt mer enn vi gjør idag? Og hvilke konsekvenser kan den pågående alderssegregeringen tenkes å ha på barns utvikling? 
  • Trenger vi virkelig en plan for læringsstoff som alle barn skal gjennom? (Dette er et langt argument, men uansett hvor mye jeg har forsøkt å sette meg inn i argumentene for felles læreplaner så klarer jeg ikke å finne dem overbevisende)
  • Oppleves skolen som meningsfull av barn og unge? Og hvordan diskuterer vi voksne de undersøkelsene og statistikken som finnes om dette tema? Kan vi klare å ta barna litt mer på alvor? 
  • Har vi virkelig noen god innsikt i hva som skjer med barn og familier som velger alternativer til skole? Hvordan går det med dem senere i livet? (Hvis jeg tar til orde for alternativer til offentlig skole iblant så er det egentlig med ganske tungt hjerte, for jeg støtter rettferdighetstanken bak enhetsskolen veldig sterkt. Men i mangel av en bredere debatt om skolens nåværende form så gir disse alternativene et helt nødvendig sammenligningsgrunnlag) 
Dette er ikke nødvendigvis de viktigste spørsmålene etter min mening, men de tematiserer likevel ting som jeg opplever som viktig og samtidig lite prioritert i offentlige samtaler om skolen. 

Innleggene kommer antakeligvis til å bli både korte og lange, periodisk regelmessige og ofte sporadiske, iblant uten kildebruk og iblant med masse referanser (forhåpentligvis). Om det er den mest hensiktsmessige måten å skrive en blogg på det vet jeg ikke, og er ikke helt sikker på om jeg klarer å bry meg. Jeg tenker at jeg starter og gjør forbedringer etterhvert som mulighetene byr seg. 

Målet mitt er som sagt  å forsøke å finne ut om jeg virkelig mener det jeg nå føler at jeg mener, og gjør det enklest mulig å motta innspill og motargumenter, og invitere andre til å tenke over disse tingene. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Kilder til kjedsomhet

Hvorfor kjeder vi oss på skolen? Hva er det som påvirker hvordan vi opplever tiden på skolen, og læring mer generelt?  Veldig få ungdom synes skole er spesielt gøy, og i siste Ungdata-undersøkelse (8.trinn-Vg3) sier så mange som 73 prosent av sier at de kjeder seg . Omtrent 25 prosent oppgir i samme undersøkelse at de gruer seg til å gå på skolen. Samtidig oppgir jo 87 prosent av disse omtrent 140000 elevene at de trives på skolen, og 84 prosent som opplever at læreren deres bryr seg om dem. Leder for Ungdata-studien, Anders Bakken ved OsloMet, sier at trivselstallene har gått svakt nedover siden 1990-tallet, hvor omtrent 95 prosent oppga å trives på skolen.  Det er ingen tvil om at følelser spiller en viktig rolle i læring. Vi kjenner dette ganske godt fra egne erfaringer, og all forskning bekrefter slike antakelser (se feks Immordino-Yang 2015 for en oversikt). Vi lærer langt dårligere om vi ikke er interesserte, eller om læringssituasjonen domineres av negative følelser. Likevel hør

Noen kommentarer til Skolevegringsmysteriet av Brochmann og Madsen

La oss først snu på problemet og spørre: Hvorfor vil egentlig barn på skolen? Synes ikke de fleste at den er kjedelig og gørr? Jubler de ikke alle når det er ferie, eller om de får en ekstra fridag? Likevel går de aller fleste på skolen hver eneste dag. I tretten år, har det blitt. Vel, det er kanskje ikke så rart: de fleste vennene er der, det er der ting skjer. I ukedagene er de alle på skolen, så om man drar på lekeplassen i stedet er det ikke mange å leke med. Det sosiale presset er i tillegg stort (les: enormt), fra både voksne, familien og samfunnet generelt, og fra ens jevnaldrende, om enn på et annet vis. Men fra individets standpunkt er det altså ofte nok av grunner til å ikke ønske å være på skolen, og man kan jo spørre seg, hvorfor er det ikke flere som protesterer?  I deres nye bok Skolevegringsmysteriet  utforsker journalist og arkitekt Gaute Brochmann og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen hva som kan være årsakene til at flere og flere barn sliter med å komme seg på skol