Lars Sandåker

Mesteparten av det vi mennesker driver med i moderne samfunn kan ikke sies å være ting som faller oss spesielt naturlig. Vi bruker masse tid på å lære oss å lese, vi utsetter oss for livsfarlige situasjoner hvor vi overlater våre liv i en fremmeds hender (når vi kjører taxi og lignende), og penger er noe vi er blitt så vant til at vi ikke lenger tenker over at dette er et fenomen som krever et visst nivå av tillit i samfunnet for å fungere.  Menneskelig kultur er temmelig usannsynlige greier. For meg fremstår dette som en nyttig innsikt, at det vi gjør ikke kan tas for gitt, men å ses på som resultater av mye prøving, feiling og anstrengelser.  På samme måte så må det vel kunne påstås at grunnleggende demokratiske verdier ikke er helt naturlige for oss. Vi har lært oss (dvs vi forsøker fortsatt å virkelig lære oss dette) å la hver eneste stemme telle like mye, i stedet for en eller annen variant av den sterkestes rett. Vi diskuterer og krangler så fillene fyker, før vi avholde...

Det finnes alltid minst to måter å mislykkes på. Åpenbart, vi kan mislykkes med å nå det målet vi forsøker å nå, å løse det problemet vi står ovenfor. Men ikke alle mål er like gode, og ikke alle problemer fortjener den oppmerksomheten vi gir dem. Derfor finnes det også en annen måte å mislykkes på, nemlig å ha feil fokus i våre anstrengelser, både som individer og som samfunn.   Den første muligheten har vel mennesket alltid strevd med: Vi får ofte ikke til det vi prøver på.  Den andre muligheten derimot, at vi forsøker å løse feil problemer, eller er usikre på hvilke problemer som burde være høyest oppe på prioriteringslisten, er vel et mer moderne problem. Våre menneskelige erfaringer i store moderne samfunn, og generasjoner med historikere, har gjort oss oppmerksom på hvor mye rart mennesket har forsøkt å få til, og hvor mye som har vært basert på rene vrangforestillinger eller dårlige tilnærminger.   Hva som er verdsatt og statusgivende i et samfunn er som ...