Gå til hovedinnhold

Aldersinndeling, et hinder for læring?

Et grunnleggende problem i skolen, i all opplæring egentlig, er tilpasning. Hvordan kan man tilrettelegge og undervise på en måte slik at man sikrer best mulig læring for alle elever? 

Jeg vil ikke påstå å ha noen løsning her, det ville være tåpelig. Det jeg vil påstå, og jeg vil mene at det er langt ifra tåpelig, er at måten vi vanligvis organiserer skolen på idag gjør denne tilpasningen langt vanskeligere enn den hadde trengt å være. 

Det er mange grunner til at det er vanskelig å tilpasse opplæring, men hovedgrunnen, slik jeg ser det, er at vi deler barn inn i klasser etter alder. Her skal jeg kort forsøke å sannsynliggjøre for hvorfor jeg tror dette er en riktig påstand. 

Men først, hvorfor er denne alderssegregeringen blitt så selvsagt i skolen? Det er absolutt ingenting naturlig ved den, vi har drevet med det et par hundre år, maksimum. Er denne organisasjonsformen nå blitt nesten universell fordi den reellt er bedre, eller for den gjør lærerjobben, og særlig de byråkratiske aspektene ved denne, lettere? Hva slags tanker og tilfeldigheter har ledet oss hit? 

(For en kontrafaktisk skolehistorie, se her)

Skoleskapte problemer

En elevs problemer i skolen kjennetegnes veldig ofte av en slags snøballdynamikk. Dvs, man faller av i et fag eller i en ferdighet, og dette får negative konsekvenser over hele linja. Det vanligste eksemplet, og det med størst konsekvenser, er nok lesing. Hvis man ikke lærer seg å lese raskt nok så blir nesten alt man skal gjøre i skolen vanskelig, og all læring går saktere. 

Spørsmålet er bare da om det er disse barna som har et problem, eller om det er skolesystemet som skaper et problem som ikke hadde trengt å være der. Hva er på lang sikt mest skadelig, å lære seg å lese litt sent, eller den selvfølelsen man får av å føle at man ikke får til noen ting i skolen, og trenger mer hjelp enn alle de andre i klassen? Man kan faktisk tenke disse to problemene adskilt fra hverandre, for det finnes eksempler på barn som i friere læringsrammer (feks hjemmeundervisning) ikke lærer å lese i den alderen som skolen forventer det, men som klarer seg bra, og blir gode lesere. 

Sagt på en litt annen måte: Det er ikke noen biologisk nødvendighet som skaper problemer for et individ som ikke kan lese ved en gitt alder. Det er summen av ting som skal gjøres, hvor noen grunnferdigheter er nødvendige, som skaper problemet for individet. Men alle de andre tingene som skal læres, de er jo heller ikke akkurat nødvendige, vi har bare bestemt oss for å lære barna disse tingene i denne alderen. Hvorfor? 

Alder rammer ingen

La oss heller snu på problemet: Hvis man ikke delte barn inn i klasser etter alder, hvordan kunne læringen foregått da? Vi kan tenke oss et aldersspenn på for eksempel 7-8 år, fra 6 til 14. Det finnes antakeligvis noen fordeler ved å gjøre aldersspennet såpass stort.  

Det er mulig dette er så fremmed og uvant å tenke på at en slik idé virker direkte skremmende, hvordan er det mulig å være lærer for en slik gruppe? Etter å ha jobbet med aldersblandede grupper, og observert mange andre pedagogiske tilnærminger, og intervjuet etterhvert temmelig mange folk med mer erfaring enn meg, så er jeg overbevist om at dette kan la seg gjøre. 

På den ene siden så har man et nærmest evolusjonært faktum, det at barn alltid har vokst opp i aldersblandede grupper. Ta en gruppe barn som leker, hvor man finner aldersspenn lignende det jeg nevnte tidligere, la oss se for oss at de spiller fotball. Ser en slik fotballkamp lik ut som om hvis man hadde hatt en gruppe jevnaldrende som spiller? Bare tenk hvor forskjellig type læring som foregår i de to settingene, og hvilken av dem som gir mest ferdigheter vi kan bruke utenfor fotballbanen. 

Kilde: theirhistory, Flickr


På den andre siden så har man etterhvert en hel del alternative pedagogiske retninger hvor aldersblanding er selve grunnelementet: Sudbury-modellen (omtalt feks her, her og her), Liberated Learners (her og her), og Montessori (her og her). Her lærer barn like mye av hverandre som av læreren, og de lærer ikke det samme til samme tid. Dessuten, siden progresjon i læringen ikke er lagt opp slik at alle barn i samme årstrinn helst er lik, så er det ingen automatikk i at et barn opplever det som skamfullt eller flaut om han eller hun ikke kan lese når de andre jevnaldrende kan det. Jo mindre barna vurderer sin egen læring ut ifra en antatt norm som alder, jo mer fokus kan de ha på faktisk læring. 

Selvsagt er det viktig å få måle seg med andre i blant, la seg inspirere og kanskje konkurrere litt nå og da. Men dette er fullt mulig i et aldersblandet klasserom, og siden det er mindre forventning om å være like god, så blir det mer fokus på imitasjon og beundring, og mindre fokus på selve konkurransen og sammenligningen. 

Jeg innser at dette kanskje ikke virker spesielt overbevisende, og særlig ikke om man har vanskelig for å se for seg hvordan et slikt klasserom ikke skal være ekstremt kaotisk. Men når man først skimter muligheten for at dette faktisk er mulig, så skjer det motsatte: Det fremstår nå som nesten absurd at vi har valgt å organisere skolen rundt noe så tilfeldig og læringsmessig ineffektivt som alderssegregering. 


Ps. Etter at jeg la ut dette innlegget så søkte jeg mer etter forskning på aldersblanding, og noe av det jeg fant har jeg lagt til i litteraturlisten under. Det er også lagt til i den komplette litteraturlisten, som man kommer til om man trykker på lenken under. 

-----------------------------

Som alltid, takk for at du leser. Ta gjerne kontakt om du har tilbakemeldinger, forbedringer, korreksjoner, kritikk. Særlig dette siste er velkomment, vi trenger alle mange runder og mange korreksjoner før argumenter som dette kommer opp på et nivå hvor de blir tilgjengelige og meningsfulle for mange mennesker. Send meg en epost på sandakerlars@gmail.com

Alle innleggene mine om skole er samlet og forsøkt kategorisert her.

Du kan også få nye innlegg fra bloggen sendt direkte til deg på epost: 
Trykk abonner øverst i høyre hjørnet. 

Jeg har i lang tid samlet diverse litteratur og forskning på læring og skole i et dokument, som er tilgjengelig under. Denne listen oppdateres hele tiden, og her vil du finne mye av det jeg baserer meg på i dette arbeidet. Jeg vill sette stor pris på tilbakemeldinger også her, kanskje du har andre gode artikler på lur, eller vet om kritikker og innvendinger til de som er listet opp her?
  • Berg-Olsen, Anita, (2008), Omsorg eller formål. Rasjonalitet og dilemmaer i fådeltskolen, Phd ved Universitetet i Tromsø, august 2008 (lenkeomtale)
  • Berg-Olsen, Anita, (2012), "Aldersblanding som læringssystem", Norsk pedagogisk tidsskrift 05/2012, vol.96 (lenke)
  • Dysthe Næss, Inger-Lise, (2007), Ingen utenfor- alle innenfor. En studie om tilpasset opplæring i skolen, belyst gjennom aldersblandedegrupper og kriterier for tilpasset opplæring, Masteroppgave i spesialpedagogikk, ved Universitetet i Oslo, våren 2007
  • Ertesvåg, Sigrun K., (2003), "Trening av sosial kompetanse hjå skuleelevar: Tiltak for alle elevar eller elevar med mangel på slik kompetanse?", Norsk pedagogisk tidsskrift, 05-06/200, vol.87 (lenke)
  • Gray, Peter, (2011), "The Special Value of Children's Age-Mixed Play", The American Journal of Play, volume 3, number 4, 2011, ss.500-522 (lenke)
  • Klevås, Inga (2006), "Muligheter for tilpasset opplæring i aldersblandet organisering", Spesialpedagogikk, no.6 2006, ss.10-17 (lenke)
  • Kvam, Vegard, (2009), En livsnær skole. En historie om Erling Kristvik og den fådelte skolen, Abstrakt forlag
  • Solerød, Erling. (1997), "Aldershomogenisering som prinsipp i grunnskolen", Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 4, 238–246
  • Teigen, Sara Einbu, (2017), Tilpasset opplæring i et aldersblanda fellesskap, Bacheloroppgave i Grunnskolelærerutdanningen 1-7.trinn, ved Høgskolen i Innlandet, 2017
  • Aanonsen, Magnus, (2019), Arbeid med sosial kompetanse på 1-10 skoler, Bacheloroppgave i Grunnskolelærerutdanning 5-10.trinn, ved NTNU, mai 2019

 

Populære innlegg fra denne bloggen

Kritikk av skolematematikken. Noen notater

I 2016 publiserte statsviter Andrew Hacker (f.1929) boken The Math Myth . Tittelen ser ut til å indikere at Hacker tar et steg bort fra sitt eget fagfelt. Men boken handler ikke om matematikk som sådan, men om hvordan matematikkfaget i skolen spiller en langt viktigere samfunnsrolle enn bare som fagformidling. Mange har innvendt at Hacker ikke er matematiker eller mattelærer, og at han kanskje burde bry seg om ting han kan mer om. Men boken handler altså ikke om selve mattefaget, men om hvordan vi som samfunn prioriterer og verdsetter matematikk, og hva slags aktiviteter barn og unge må fokusere på, om de skal komme inn på studier og konkurrere om ettertraktede arbeidsplasser.  Hackers opprinnelige kronikk fra 2012 i New York Times  fikk tittelen " Is Algebra Necessary? ", noe som åpenbart provoserte mange. Titler settes som kjent ofte av avisredaksjonen, og Hacker skriver at han helst ville ha kalt kronikken " How Much Mathematics Is Too Much? " (Hacker 2016, s.8)

Hjemmeundervisning og fellesskolen: en mulig fredelig sameksistens?

De siste ukene har jeg i mange samtaler her og der opplevd å forsvare to grupper, som er antatt å være svært ulike: De som ønsker å beskytte fellesskolen, og de som ønsker å forsvare retten til hjemmeundervisning.  Virker dette selvmotsigende? I mitt hode fremstår dette nesten som det stikk motsatte, som en naturlig konsekvens av det som begynner å bli en temmelig lang og intrikat tankerekke. Jeg skal forsøke å gi en liten kortversjon her.  Men først, en påminnelse: Det finnes alltid mange gode og dårlige argumenter for alle sider av de fleste saker, og enhver ærlig samtaledeltaker har egentlig en slags plikt til å argumentere mot dårlige argumenter, også der hvor disse tilsynelatende støtter ens egen posisjon. Vi bør også sørge for at det er plass for gode argumenter selv der hvis disse støtter opp under posisjoner du kanskje ikke er helt enig i.  Kilde: digitaltmuseum.no Så til saken: Kan man forsvare fellesskolen og hjemmeundervisning på en og samme tid? Ja, så absolutt, vil jeg si.

Leseferdigheter og tegneserier

Nylig ble siste runde med resultater fra PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Norske 10-åringer viser en nedgang i leseferdigheter fra 2016. Jeg skal ikke diskutere denne undersøkelsen her (ser her for et fint blogginnlegg om de nyeste resultatene), men de gjør det fristende å tenke litt stort om leseferdigheter og leselyst.  Hvilke faktorer utenfor skolen er det som bidrar til å styrke eller svekke barns interesse for lesing og leseferdigheter?  Jeg skrev for en stund siden et langt innlegg om lesing, forståelse og relaterte tema , hvor et lite avsnitt handlet om tegneserier. Her er et par avsnitt fra det innlegget:  Mamma og pappa vokste opp på 50- og 60-tallet. På loftet i begge barndomshjem var det en tydelig fellesnevner: lass av tegneserier, fra Donald Duck & Co til Tempo. Det virker nesten som om etterkrigsgenerasjonen badet i tegneserier. Dessuten, tegneserier var kult, selv de kule gutta leste dem, og dette varte i flere tiår.  Store norske